av Lars Martin Bødal.
Dette diktet handler om en kvinne
som jeg ikke vet hvor hen jeg så.
Hun ble bare hvisket ut av minnet,
ikke tatt notis av etterpå.
Men det er som hjernen leker gjemsel
med hva vi har opplevd i vårt liv.
Plutselig kan det vi kalte glemsel
framstå som et gjenfunnet motiv.
Slik gav min erindring seg til kjenne
ved et nytt og helt tilfeldig treff.
Det var ingen tvil: Jo, det var henne,
utvetydig stilt i relieff.
Hvorfor ble hun husket? Var det munnen,
den som strålte ildrød leppestift?
Var det hennes øyne som var grunnen,
kunne de ha pirket i min drift?
Hva med håret, velfrisert og farget,
pannelugg, et prima eksemplar?
Rødmusset, men også litt forarget
fant jeg ikke noe sikkert svar.
I det ene korte øyeblikket
fikk jeg myst på hennes gylne trekk.
Hun var kjent, men var det enda ikke,
og i neste glimtet var hun vekk!
Først ble jeg perpleks. Så fikk jeg lede.