av Lars Martin Bødal.
Jeg så deg i den store katedralen
med all dens gåtefulle symbolikk,
men mest forblommet var ditt dype blikk;
en ikke målbar størrelse i alen.
Jeg fulgte deg i smug under koralen
som strømmet ut i skipets akustikk,
og glemte helt den storslåtte musikk
i mine tanker hinsides normalen.
Hvor fullkomment ditt knefall var i koret!
Skjønt hvorfor trengte du Vårherres gunst?
Du var et skyldfritt barn i alt du gjorde,
en overjordisk sjel blant verdens dunst.
Du reiste deg så ren fra alterbordet
mens jeg satt skamfull med en syndig brunst.