Bokseren: Ernest Hemingway


I mitt portrett av Jack London fra noen uker tilbake kom jeg til skade for å si at ingen andre forfattere hadde levd et så innholdsrikt liv som det mannen som skrev Call of the Wild, Martin Eden og The Sea-Wolf hadde gjort – tross sin tragiske og tidlige slutt. Jeg visste imidlertid allerede da jeg skrev dette at jeg muligens fornærmet minst én åpenbar utfordrer til denne tittelen, nemlig forfatteren av The Sun Also Rises, For Whom the Bell Tolls og The Old Man and the Sea: En viss Ernest Miller Hemingway.


Født i 1899, død i 1961 og tilstede ved mang en verdens-endrende begivenhet i mellomtiden: Historien om Hemingways liv kan i sannhet leses som den beste han noen gang skrev. Men mitt fokus i denne artikkelen kommer ikke til være på hverken hans erfaringer som ambulansesjåfør under Første Verdenskrig, eller hans liv i Paris med resten av "den tapte generasjonen", ei heller hans trøblete kjærlighetsforhold med sitt elskede Spania – eller hans trøblete kjærlighetsforhold med sine fire koner. Den kommer ikke til å detaljere hans (over)ivrige dekning av den Andre Verdenskrigen, og heller ikke hans tid som storviltjeger på Afrikas savanner, hans tid som tyrefekterentusiast, eller hans tid som storfisker i det Karibiske hav. Jeg kommer ikke engang til å nevne hans foreldre og heller ikke hans barn, og jeg vil si veldig lite om hans sosiale krets – som, bare så det i det minste er nevnt, inkluderte folk som F. Scott Fitzgerald, James Joyce, John Dos Passos, Gertrude Stein, Sherwood Anderson og William Butler Yeates. Minst av alt vil jeg diskutere hvordan det hele endte en juli-morgen i 1961 – eller flystyrt 1 og 2 som fant sted i forkant. Nei, istedenfor å ta for meg den mildt sagt håpløse oppgaven å skildre alt eller bare deler av dette i løpet av én enslig artikkel vil jeg heller konsentrere meg om det som fylte tiden mellom jordskjelvene i Ernest Hemingways liv; Det han selv uten tvil skulle ønske at denne artikkelen skulle handle om – nemlig hans skriving.



...real seriousness in regard to writing being one of the two absolute necessities. The other, unfortunately, is talent. ("By-line: Ernest Hemingway" s. 214)

Den beste kilden å gå til for Hemingways refleksjoner rundt skrivekunsten er selvfølgelig hans egne tekster. Spesielt i bøkene Green Hills of Africa og A Movable Feast blir vi servert mange avsnitt som omhandler litteratur og gleden/smerten ved å skrive. Hemingway utvekslet i løpet av sitt liv også et stort antall brev hvor hans synspunkter som regel poengteres med slegge (dette gjelder spesielt brevene adressert til den sytete slabbadasken Fitzgerald). Mesteparten av det Hemingway noen gang skrev om skriving har for øvrig blitt samlet i en hendig liten bok utgitt av Hemingways gamle forlag Scribner (Se lenke nederst på siden). Denne boken bærer den logiske tittelen Ernest Hemingway on Writing og er redigert av Larry W. Phillips. (Dersom du skulle ønske å kutte ut meg og heller gå rett til «Papas» egne ord, så har jeg håndplukket et par av de mest relevante og belysende utdragene fra On Writing og plassert dem i slutten av denne artikkelen).


It was a very simple story called “Out of Season” and I had omitted the real end of it which was that the old man hanged himself. This was omitted on my new theory that you could omit anything if you knew that you omitted and the omitted part would strengthen the story and make people feel something more than they understood.’ ("A Movable Feast")

Hemingways mest kjente språklige virkemiddel har fått navnet «isfjells-teorien». Navnet kommer (selvfølgelig) av et isfjells kjente evne til å vise frem kun en liten del av sin fullstendige størrelse, mens dens virkelige masse befinner seg skjult for øyet, under havets overflate. For å bli kjent med hva som befinner seg under vannet må vi derfor dykke ned, under teksten, og lese mellom, bak og under linjene. Et av de beste eksemplene på Hemingways bruk av denne teknikken finner vi i hans kort-historie Hills Like White Elephants fra 1927. De som ikke allerede har lest dette fem sider lange mesterverket oppmuntres til å gjøre det straks — og helst før de leser neste avsnitt. (Ferdig? Bra.)


Man skal være en svært oppmerksom og erfaren leser for å skjønne nøyaktig hva Hills Like White Elephants handler om etter kun én lesning. Settingen er en togstasjon i Spania, hvor en ung mann og hans kjæreste er midt i en diskusjon. Landskapet er goldt og gult på den ene siden, frodig og grønt på den andre. Man får følelsen av at deres samtale lett kunne vært overhørt på en helt vanlig dag, det vil si, den virker ikke å omhandle mer enn noe uvesentlig småprat, etterfulgt en heller ordinær partner-krangel. Men (!) det som virkelig finner sted er langt mer alvorlig, noe vi først forstår når vi virkelig begynner å lytte, virkelig begynner å veie hvert ord. Det viser seg nemlig, at kvinnen er gravid og det de to diskuterer, og de ikke ønsker at skal bli overhørt, er samtalen om hvordan de nå skal håndtere denne uforutsette situasjonen. Å vite dette er nøkkelen til å forstå hele den vesle novellen og dens innpakning (Togstasjonen = Et veivalg. Landskapet = Liv og død. Tittelen = En uventet og muligens uønsket gave).


Man skal, ifølge isfjellsteorien, ikke trenge å si ett eneste ord mer enn det som er strengt tatt nødvendig for at leseren selv kan kunne legge to og to ihop. Språket skal være så bart, så enkelt, spartansk, ekte og ærlig som overhodet mulig — fritt for unødvendige blonder og ornamenter. Det kanskje mest fascinerende med Hemingways bøker er følgelig hvordan han er i stand til å si så mye og vekke så dype følelser ved hjelp av så enkle og upretensiøse ord.



My attitude toward punctuation is that it ought to be as conventional as possible. The game of golf would lose a good deal if croquet mallets and billiard cues were allowed on the putting green. You ought to be able to show that you can do a good deal better than anyone else with the regular tools before you have a license to bring your own improvements. (Brev til Horace Liveright, 1925).

Kilden til Hemingways skrivestil finner vi allerede i hans tennår da han jobbet som ungdomsreporter for The Kansas City Star. Der ble han oppmuntret til å skrive korte, enkle setninger, alltid med et positivt og oppløftende språk. En annen forfatter som en gang mottok lignende råd, og som også ble formet i sitt yrke i løpet av sitt arbeid som journalist, er selvfølgelig briten Eric Blair, best kjent som vår alles kjære George Orwell. Til tross for deres vidt forskjellige forfatterskap innholdsmessig sett (Orwells overveldende politiske tematikk og Hemingways bemerkelsesverdig anti-politiske holdninger) er deres beste skrivetips slående like. De er derimot kanskje best oppsummert av noen helt andre enn dem selv, nemlig the Kansas City Stars instruksjonsbok:


Use short sentences. Use short first paragraphs. Use vigorous English. Be positive, not negative. (Fra The Star Copy Style).

Jeg tror alle som noen gang har lekt seg med historieskriving vil måtte si seg enig i at disse tilsynelatende enkle reglene sjelden viser seg å være så enkle å følge i praksis. For en som nå tilbringer mye tid foran eget skrivebord eller i lenestolen med Ephemera-innsendinger fremfor meg kan jeg imidlertid, (ydmykt), understreke disse reglenes nytte. Det er utrolig hvor mye et ivrig (men behersket) hviskelær kan gjøre med en historie, enten ved å sørge for forbedret flyt og klarhet, eller for å avsløre at det under alle de vakre fyrverkeriene og parfymerende blomstersatsene ikke finnes noen historie i det hele tatt.



Jeg tror dette er et godt sted å trekke seg tilbake (før jeg selv ender opp med å bryte flere av Hemingways regler) og sørge for at det fortsatt gjenstår rikelig med plass til hovedpersonen selv. Resten av denne artikkelen vil derfor være gjort opp av et knippe sitater håndplukket for deres relevans knyttet til det som har vært temaet i denne teksten. (Det beste hadde derimot vært for deg å plukke opp de fullstendige utgavene av hans bøker og smake på dem selv. Du finner lenker til de fleste av dem nederst i artikkelen).



Mice [Hemingways kallenavn på yngre forfattere] : What is the best early training for a young writer?

Y.C. [Kort for: "Your Correspondent"]: An unhappy childhood.

*

Mice: How much should you write a day?

Y.C.: The best way is to stop when you are going good and when you know what will happen next. If you do that every day when you are writing a novel you will never be stuck. That is the most valuable thing I can tell you so try to remember it.


*

Mice: Well what books are necessary?


Y.C.: You should have read War and Peace and Anna Karenina by Tolstoi, Midshipman Easy, Frank Mildman and Peter Simple by Captain Marryat, Madame Bovary and L'Education Sentimentale by Flaubert, Buddenbrooks by Thomas Mann, Joyce's Dubliners, Portrait of the Artist as a Young Man and Ulysses, Tom Jones and Joseph Andrews by Fielding, Le Rouge et Le Noir and Le Chartreuse de Parme by Stendhal, The Brothers Karamazov and any two other Dostoevskis, Huckleberry Finn by Mark Twain, The Open Boat and The Blue Hotel by Stephen Crane, Hail and Farewell by George Moore, Yeats's Autobiographies, all the good De Maupassant, all the good Kipling, all of Turgenev, Far Away and Long Ago by W.H. Hudson, Henry James's short stories, especially Madame de Mauves and The Turn of the Screw, The Portrait of a Lady, The American--


Mice: I can't write them down that fast. How many more are there?


Y.C.: I'll give you the rest another day. There are about three times that many.


*


I could get no title, Fitz, run through Ecclesiastes though I did. (...) Soon I was alone and began cursing the bloody bible because there were no titles in it--although I found the source of practically every good title you ever heard of. But the boys, principally Kipling, had been there before me and swiped all the good ones so I called the book Men Without Women hoping it would have a large sale among the fairies and old Vassar Girls. (Brev til F. Scott Fitzgerald, 1927).


*


...I thought about Tolstoi and about what a great advantage an experience of war is to a writer. It was one of the major subjects and certainly one of the hardest to write truly and those writers who had not seen it were always very jealous and tried to make it seem unimportant, or abnormal, or a disease as a subject, while, really, it was just something quite irreplaceable that they had missed. ("Green Hills of Africa").


*


Most live writers do not exist. Their fame is created by critics who always need a genius of the season, someone they understand completely and feel safe in praising, but when these fabricated geniuses are dead they will not exist. (By-Line: Ernest Hemingway, p. 218)



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no