Bokseren: Ernest Hemingway

av Erling Røhmer.



I mitt portrett av Jack London fra noen uker tilbake kom jeg til skade for å si at ingen andre forfattere hadde levd et så innholdsrikt liv som det mannen som skrev Call of the Wild, Martin Eden og The Sea-Wolf hadde gjort – tross sin tragiske og tidlige slutt. Jeg visste imidlertid allerede da jeg skrev dette at jeg muligens fornærmet minst én åpenbar utfordrer til denne tittelen, nemlig forfatteren av The Sun Also Rises, For Whom the Bell Tolls og The Old Man and the Sea: En viss Ernest Miller Hemingway.


Født i 1899, død i 1961 og tilstede ved mang en verdens-endrende begivenhet i mellomtiden: Historien om Hemingways liv kan i sannhet leses som den beste han noen gang skrev. Men mitt fokus i denne artikkelen kommer ikke til være på hverken hans erfaringer som ambulansesjåfør under Første Verdenskrig, eller hans liv i Paris med resten av "den tapte generasjonen", ei heller hans trøblete kjærlighetsforhold med sitt elskede Spania – eller hans trøblete kjærlighetsforhold med sine fire koner. Den kommer ikke til å detaljere hans (over)ivrige dekning av den Andre Verdenskrigen, og heller ikke hans tid som stor