Et dikt om høsten

av Inger Hagerup.

Høstkveld ved Fåberg, av Lars Jorde.


Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss under en himmel som daglig blåner seg mere blå. Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen, men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.


Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager, når luften smaker både av blomster og kjølig jern, og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker, en drøm, som bestandig er like udrømt og like fjern.


Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter bortenfor alle blåner av det du aner og vet, der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer drukner i stumhet og mørke og susende evighet.


Langt der ute i mørket har vi en fred i vente. Men i menneskehjertet banker den samme drift som får døgnfluen til å spille ut sine vinger og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.


Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet. Men vi følger likevel budet fra livet selv når vi erobrer et år, en dag eller bare en time fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.