Et høsteventyr

av Lasse Furuholm.


Det blåste opp til en skikkelig høststorm den ettermiddagen. Lyden av vindkastene som slo mot husveggene var øredøvende. Jeg skvatt stadig til når det som virket som liter på liter med vann ble slynget mot vinduene på soveværelset. Det var mørkt nok ute til at jeg ikke hadde trukket for persiennene og jeg observerte hvordan dråpene, i små, sporadiske rykk, hoppet bort og frem på ruten, før de ble vasket bort av neste bølge med regn.


Hvor ofte har det ikke skjedd at jeg har sagt til meg selv: «Nå går jeg herfra, nå reiser jeg meg fra sengen, marsjerer ut i stormen og slutter ikke å gå før jeg er for langt hjemmefra til å snu. Jeg kaster en liten sekk over skuldrene og ser hvor langt unna jeg kommer, først på debit, så kreditt, så starter det virkelige eventyret»? Ofte. Så har jeg i stedet lagt meg med en flaske vin på nattbordet ved siden av meg, sovet, drømt og drukket bort eventyrlysten atter en gang. Har jeg hatt to flasker der, har jeg kunnet være sikker på at den ikke kom tilbake igjen neste dag.


Denne kvelden var det tomt på nattbordet og det var søndag. Jeg kastet av meg dynen og nærmet meg vinduet. Den kalde parketten under føttene sendte frysninger gjennom kroppen som var døsig og svett. Fra vinduet blåste en isende pust igjennom glasset. Stormen dunket i vinduet som en puls, skiftet retning, dro ruten, dro meg, til seg. Dråpene på ruten og skyene ble en tåke da jeg lot fokuset gli over til mitt eget speilbilde. Han ristet oppgitt på hodet og hevet øyebrynene i en hånlig, perfid grimase.


Jeg kastet på meg en høstjakke som jeg, i et øyeblikks optimisme, hadde fisket frem fra kottet for bare noen dager tilbake. Så snart jeg åpnet ytterdøren ble håndtaket revet ut av grepet mitt. Den slo så voldsomt mot ytterveggen at karmene ga fra seg et sprøtt og forløsende knekk og dørhandtaket etterlot et søkk med en messingflekk i panelet. Det ville blitt en brå avslutning på turen hadde det ikke vært for at jeg rakk å ta to skritt ut på trammen før døren kom, i en enda større fart, tilbake igjen og lukket seg bak meg med et smell som ringte i ørene, men kun momentant, før vinden bar det med seg langt bort.


Jeg hadde ikke tenkt til bare å gå. Ikke denne gangen. Nå visste jeg hvor jeg gikk. Gjorde jeg ikke? Jeg gikk, tidvis krumbøyd for ikke å miste balansen, mot elven som renner gjennom byen. Her ute kjentes ikke luften kald eller stikkende, men lunken og veldig. Det hadde ikke rukket å bli sent enda. Solen lyste fremdeles bak de stadig omflakkende stormskyene, men sollyset som slapp gjennom fikk en vemmelig, sur grønnfarge. Mer som et overskyet nordlys, eller som om en riktig syk, giftig og kunstig lyskilde svevde der oppe over skylaget.


For bare noen dager siden, før stormen, før høsten (som kom svært brått) hadde jeg hvilt på en benk nede ved elven i noen minutter. Så hadde jeg hørt noen prate, lavt og ubestemmelig på et fremmed språk. Da jeg løftet hodet slo det meg for første gang hvilken underlig, kanskje til og med unik, formasjon av trær som vokste der på den andre siden av elven, tvers overfor meg. Mesteparten av områdene rundt elven som renner gjennom byen er parkområder: grønne, alltid velstelte, gressplener med benker og søppelbøtter, hundeeiere og joggere. Bare et titalls enorme trær står igjen langs breddene og avslører at byen, og elven, og jorden er eldre enn bymiljøetaten.


Ett av disse trærne, det største av dem og sannsynligvis det eldste, har veltet. Det har veltet slik at røttene ligger blottlagt. De har blitt trukket opp av bakken og utsatt for elementene i så mange tiår at de i tekstur og farge ikke likner røtter i det hele tatt. Snarere likner sammenfatningen av røtter en bar og kraftig trekrone som strekker seg ned i jorden. Stammen ligger parallelt med elven, noe krummet slik at det mellom dem dannes en hvelvet enklave. Det må ha veltet for lenge, lenge siden, fordi ut fra stammen vokser tre av de største grenene som nye, friske trær— et lite skogholt som vokser ut av en eneste stamme. Midt i det lille holtet, ved elven som den dagen passerte fredfullt gjennom byen, men som nå vellet seg mot de begrensningene av sement og brostein som bymiljøetaten har pålagt den, satt en mann og pratet med seg selv. Det var dit jeg var på vei.


Jeg krysset den nærmeste broen, klamret meg fast til rekkverket, myste gjennom regnet og vinden ned på den falne stammen som nå var en skog. De tre kronene som svaiet over holtet alternerte mellom gult og lysere gult ettersom vinden vred og vendte på bladene. Til tross for at det fremdeles var lyst og nokså lummert, hadde selv den mest desperate jogger og den ivrigste langer valgt å holde seg inne i dette været. Det var ikke en levende sjel å se langs elven.


Inne i holtet, under de store, gule kronene, hersket helt andre lyder. Elven brummet forbi. Det drypper fra trærne. En intens hissing fra bladene i trekronene. Lyden av pinner, nøtter og blader som traff jorden. Ingen prat, men han satt der fremdeles. Ingen prat fra mannen som satt på bakken lent mot den enorme, veltede stammen. Han hadde på seg regnvåte joggebukser og en stor grønn vinterjakke med bare en hvit trøye under. I en stiv, nesten lilla høyrehånd holdt han en øl av et merke som var ukjent for meg.


Øynene var vidåpne men de stirret ingen steder. Stormen har blåst dem helt tørre og de minner mest om malte stykker kalk eller en annen type porøs sten. Alskens bøss og jord fra trærne og bakken klamret seg til øyenvippene hans og ga ham et pussig, sminket og eksotisk uttrykk. Ansiktet var blitt blekt og stivt som av plastikk, og liknet en maske fra et seremonielt, østlig teater. Vinden har samlet en stor haug løv og småkvist rundt liket.


Jeg forventet halvveis at statueøyene hans skulle følge meg da jeg passerte forbi han, mot ryggsekken som lå noen meter unna. Mens jeg var opptatt med å knyte den opp ble jeg forstyrret av lyden av en nokså stor gren som traff den døde i ansiktet. Det ene øyet hadde lukket seg og grenen åpnet et stort, men blodløs rift i underleppen som etterlot store deler av den nedre tanngarden synlig. Ølboksen trillet mot elven. Vinden rev og rykket i den, og den kvittet seg med siste skvett på veien. To kråker, sorte som kull, flakket rundt i det gule løvverket på leting etter en ny, tryggere gren å hvile på. Ville de forsyne seg av han? Gjør bykråker slikt?


I sekken fant jeg et kart over en by som ikke var denne, en notatbok og en flaske vodka. Jeg tok med meg flasken og reiste hjem. Jeg hadde fått nok eventyr for dagen. Innen den tid jeg var tilbake under dynen var det blitt helt mørkt ute og vinden hadde roet seg.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no