“Et hundehjerte" av Mikhail Bulgakov

Fra Sevilla til Grenada …


Hypofysen (glandula hypophyseos) er en kjertel som befinner seg nederst i hodeskallen. Ved første øyekast skulle man tro den simpelthen var en del av hypothalamus, men dette stemmer overhodet ikke. Hypofysen er en helt egen del av hjernestrukturen og dens primæroppgave består i noe så essensielt som å bestemme en persons utseende — mer presist, en persons menneskelige utseende. Derfor, hvis man fjerner denne kjertelen fra et menneske og transplanterer den til — hm… la oss si: En hund, resulterer dette i en transformasjon av hundens ytre attributter og vil, med tid, gjøre menneskets beste venn til et vesen så godt som uadskillelig fra et autentisk medlem av arten homo sapiens.


Dette var i det minste hypotesen til professor Preobrazhensky før hans operasjon på den vesle løshunden Sharik («Pelsball»), utført i samarbeid med hans trofaste assistent og protégé, doktor Bormental. I tillegg til den nevnte hypofysen ble også et par menneskelige testikler transplantert, begge tatt fra den avdøde forbryteren Klim Grigorievitsj Tjugunkin (en åpenbar Stalin-referanse for de som snakker russisk. Stalin ≈ stål, Tjugun ≈ støpejern). Eksperimentet fant sted i Moskva, kort tid etter den russiske revolusjonen.


Hva slags skapning resulterer fra en slik operasjon? Hva får man når man blander sammen deler fra en canis familiaris og en homo sapiens? Det viser seg, (og dette hadde ringvirkninger langt utenfor medisinens grenser) at resultatet av en slik hund-mann-kombinasjon er det vi i dag ville kalle, homo sovieticus: det sovjetiske mennesket.


Den bevisstgjorte, oppvåknede – menneskeliggjorte – Sharikoff («Pelsballsen») eier ikke manerer. Han drikker, synger og propaganderer fra morgen til kveld. Han produserer med andre ord et utall frustrasjoner for sin skaper, den aristokratiske professor Preobrazhensky.


Sistnevnte er en interessant person i kommunist-Russland. Har tar opp syv rom for seg selv og sin legepraksis, spiser luksuriøs mat fra luksuriøst servise, uttrykker en utilslørt avsky for proletariatet og brenner bøker av Marx og Engels når enn han kommer over dem. Han slipper unna med dette fordi han er uerstattelig; Uerstattelig for kommunist-eliten, som stadig benytter seg av hans nærmest overnaturlige evne for helbredelse og forbedring. Et dyrs kjønnsorganer transplanteres til en impotent mann, et annet dyrs eggstokker transplanteres til en ufruktbar kvinne. Det finnes ikke grenser for hva professor Preobrazhensky og den nye Sovjetiske legevitenskapen kan gjøre for, og med, mennesket.


Men Sharikoff blir etter hvert for mye. Et hundemenneske og en skap-aristokrat kan ikke bo i samme leilighet uten at det blir bråk.



Mer skal jeg ikke si om handlingen i Mikhail Bulgakovs vesle bok, «Et hundehjerte» – som selvfølgelig er en rendyrket fantasi. Det er en kort fortelling: Absurd, komisk og en fabelaktig satire på den kollektivistiske mentaliteten bak jernteppet – kort sagt, det er en bok alle burde lese.


Selv om den sto klar til utgivelse i 1925 ble «Et hundehjerte», som forventet, umiddelbart sensurert av Stalinist-regimet og det skulle det ta hele 33 år før boken kom ut for første gang på engelsk. I mellomtiden sirkulerte den vidt og bredt i Sovjetunionen og ble lest både høyt og lavt, ved hjelp av den såkalte samizdat undergrunnspressen.


Det mest sjokkerende med historien rundt Bulgakov og «Et hundehjerte» er (1) at den ikke var en selvutfylt enveisbillett til arbeidsleirene i Sibir og (2) at det i 1988 kom ut en sovjet-produsert filmatisering av fortellingen. Til punkt 1 må det legges til at boken var delaktig i å lede til total-sensuren av alle Bulgakovs bøker og teaterstykker i 1930, noe som selvfølgelig ville ført til forfatterens ruin  – et scenario som kun ble avverget ved hjelp at Bulgakov skrev et personlig brev (et retorisk mesterstykke uten tvil) til Stalin. Sistnevnte (som tidligere hadde skrytt av Bulgakov) gjorde opp for sensuren ved å gi Bulgakov jobb på et statlig teater.


Til punkt 2 vil jeg kun legge til at Lenfilm-produksjonen av "Et hundehjerte" fra 1988 er et helt fantastisk stykke kunst og jeg anbefaler alle der ute til å se den minst like hjertelig som jeg anbefaler alle å lese boken. At en slik film i det hele tatt kunne vurderes for produksjon sier mye om Sovjetunionens tilstand i disse siste årene av sin levetid.


Sharikoff, som raskt utvikler seg til en ivrig kommunist, bruker ikke lang tid på å gå den fortvilte professor Preobrazhenskij på nærvene. (Skjermbilde fra "Et hundehjerte" 1988).


"A Dog's Heart" (1988)

(Собачье сердце)


DEL I

https://www.youtube.com/watch?v=whHySar4EoY


DEL II

https://www.youtube.com/watch?v=2usMQPheilU




Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no