Fadermin

av Kato Gulbrandsen.

Gammel mann i bønn, av Rembrandt van Rijn.


Mønstrene har stivnet i min far.

Elven i hans bo har frosset til.

Hugin hutrer stumt og uten svar,

Munin har blitt snøblind, flydd seg vill.



Det knaker dypt i pappa når jeg trår

på lokket til det engang stolte stryk;

Tykkere blir isen år for år,

fjernere blir surklen fra hans sjel.



Jeg pilker støtt i hodet til min far,

og sjelden, ytterst sjelden, får jeg napp;

Men intet minne lar seg sveive inn,

de løsner alle, sliter snøret sund.



Snart blir vel òg mitt bor for stutt for kulda: –

så mange meter tykk har skallen blitt.

Og man kan undre: Er min far nå frost? –

eller er han væske rent til havs?



Jeg ser på ham, hvis blod løper i meg,

og legger hodet, stille, inntil hans.

Mon det fortsatt flyter hug der inne?

Mon min far blir ved bak vinter'ns hinne?