Fatterns kaffe

av Einar Ilner.

Eldre mann med kaffekvern, av Albert Anker.


Han har alltid kjørt sjokklufting i om lag en halv times tid før vi kommer. Det er iskaldt i hele leiligheten. Men det skal mer til enn litt sjokklufting for å fjerne lukta. Som å parfymere et råttent egg, pleier Lise å si i bilen hjem. Kaller du faren min et råttent egg? Nei, svarer hun. Jeg snakker om leiligheten hans. Hvorfor vasker de ikke skikkelig når de kommer? De rekker ikke å vaske alle leilighetene på disse rundene sine, svarer jeg.


Ellers mener jeg denne luftinga viser både omtanke og selvinnsikt. Fattern og jeg setter oss på kjøkkenet. Lise og jeg har tatt med rundstykker denne gang, som ligger i en pose på benken. Til senere. Hvis han har smør og noe pålegg i kjøleskapet. For øvrig står alt rimelig bra til med fattern, ser det ut som. Klare øyne og velstelt skjegg. Han bytter fremdeles skjorte hver eneste dag, selv om han ikke skal ut. Vi planlegger en tur til Cuba neste høst forresten, bruttern, han og meg. Hvis han virkelig mente det.


«Fremdeles ulyder fra toalettet?» spør jeg.


«Ja, det kan du tro,» svarer fattern. «Og nå er vaskemaskinen ødelagt også.»


Han peker på den. Det er skum over hele døra og på gulvet. Jeg skynder meg å tørke opp det verste. Hvordan i helvete klarer han å søle slik? Lise kommer tilbake fra badet. Hun kikker bort på kaffetrakteren og deretter på meg. Jeg hadde én enkel oppgave i dag, husker jeg plutselig og svelger. Jeg skulle sette på kaffe. Men fattern hadde allerede satt den på før vi kom. Lise finner en stol. Hun smiler over hele fjeset og begynner å spørre fattern om ting. Man kan ikke se på henne at hun er forbanna. For det har skjedd noe med fatterns kaffe det siste året. Noe helt forferdelig.


«Og bridgen på onsdager?» spør Lise muntert. «Hvordan går det med bridgen på onsdager?»


«Det er bare annen hver onsdag nå,» svarer fattern.


«Hvor lenge har det bare vært annen hver onsdag?»


Han ser forundret på meg. Jeg hadde kanskje spurt med litt vel høy stemme.


«Tenker det blir to måneder nå,» svarer fattern.


Han kommer bort til oss med kaffen. Jeg kikker raskt på Lise og forsøker å lese fjeset hennes. To måneder. Og svaret kom umiddelbart. Hvilken stålkontroll han fremdeles har på det som skjer rundt ham i verden. Fikk hun med seg det?


Jeg tar omsider en slurk kaffe. Den er pisstynn, totalt smakløs og i grunnen udrikkelig. Jeg har forsøkt å fortelle ham det en rekke ganger nå. Kaffe skal smake kaffe. Når man er eldre og bor alene kan ikke det man serverer gjester brått forfalle fullstendig i kvalitet sånn uten videre. Lises far ble dement i løpet av noen korte måneder. Har han glemt det? Kastet glør fra peisen rett i søppelbøtta på slutten. Flaks at det var familie til stede som kunne gripe inn. Fattern blir sur og kaller meg prippen. Fire skjeer kaffe, sier jeg, og vann opp til der hvor det står 8. Slik de alltid hadde gjort det. Og slik han gjør det nå. Jeg har fått ham til å vaske trakteren en rekke ganger, uten at det hjelper særlig. Ikke bruk kolben til å helle vann med, gjentar jeg. Da blir kaffen sur. Han ler bare av slikt. Fire skjeer kaffe og vann til der det står 8. Da blir kaffen helt grei og ingen får dårlig mave.


«Forresten,» sier Lisa og griper vesken sin. «Vi har tatt med noen nye tegninger fra guttene.» Hun nikker mot kjøleskapet. «Hvis du vil bytte igjen.»


Hun skyver to tegninger over bordet til ham. Fattern blir sittende med dem i hendene.


«Guttene har tegnet dem,» skynder jeg meg å si.


«Vaskemaskinen er ødelagt igjen,» sier fattern og ser opp på Lise.


Jeg nikker megetsigende.


«Du trenger ikke bytte tegninger hvis du ikke vil,» svarer Lise.


Hun reiser seg brått fra bordet. Skal bare ta en telefon til jobben, mumler hun til meg og forsvinner ut i stua. Hun har ikke rørt kaffen ser jeg. Skal vel straffe oss. Jeg hever kaffekoppen på trass og skåler, dels etter ryggen hennes og dels mot fattern som sitter der med en forvirra mine og ser på halvferdige barnetegninger han ikke vet hva han skal gjøre med. Vi har hengt de opp på kjøleskapet hans, stort sett. Så han ser dem hver dag. Disse besøkene begynner å bli en farse. Jeg liker ikke hvordan Lise ser på ham. Jeg liker ikke fjeset hennes idet vi kommer inn i gangen her. Måten hun lar øynene sveipe over alt. Hvorfor alltid trekke lufta så hardt og brutalt inn gjennom nesa hvis det stinker? Og dette evinnelige maset om sin egen far og hvordan det endte med han i livet. Ikke så bra, nei. Dessverre. Griseprat og voksenbleier. Men er det vår skyld? Heller fattern glør fra peisen rett i søppelbøtta? Kjenner han ikke igjen gjestene sine? Vi har ikke demens i vår familie. Vi har mye annet snodig – som alle andre familier – men ikke demens. Er det så jævlig vanskelig å akseptere?


Jeg bøyer meg irritert mot fattern.


«Faen,» utbryter jeg. «Du og den jævla kaffen din! Du må bruke flere skjeer.»


Han ser spørrende på meg.


«Dette smaker jo sølevann,» fortsetter jeg med lav stemme. «Og det er slike ting som gjør at Lise tror du ikke kan ta vare på deg selv. Forstår du ikke det?»


Hun kommer tilbake med telefonen i hånda.


«Lunsj heller?» smiler hun.


Jeg spretter opp og åpner kjøleskapet. Smør og pålegg på plass! Heldigvis. Jeg kommer nesten med et lite gledeshyl. Ifølge Lise er dårlige smaksløker et sant kjennetegn på begynnende aldersdemens. Men fattern spiser ferske rundstykker med smør og hvitost som om han aldri har smakt det før. Man kan tydelig se at han nyter måltidet.


«Hva har skjedd med vaskemaskinen?» spør Lise.


Hun reiser seg fra bordet og går bort til den. Faen. Jeg kjenner hjertet banke hardere. Hva i alle dager har foregått her, spør Lise lavt. Hun åpner skuffen og sjekker nærmere. Fattern subber mot henne og peker.


«Har du helt opp i alt vaskemiddelet på en gang?» spør hun.


«Ja,» svarer fattern. «Olsen sa de nye maskinene doserte vaskemiddelet selv. Man heller oppi alt og så doserer maskinen helt perfekt av seg selv, utfra tøymengde og smussnivå.»


«Men dette er ikke en ny maskin,» svarer jeg irritert. «Det er jo vår gamle. Herregud, pappa.»


«Den er heldigvis ikke ødelagt,» svarer Lise.


Jeg går inn på badet og finner skittentøyskurven hans. Den er halvfull. Jeg tar en rask runde i leiligheten på jakt etter mer skittentøy. I stua lar jeg blikket fare over bokhyllene av gammel vane. Så oppdager jeg noe der og blir stående et øyeblikk og stirre. Til slutt tar jeg det forsiktig ut, et stivt og ganske tykt hefte, og går inn på soverommet igjen. Jeg legger det på fatterns nattbord. I krig og kjærlighet er alt lov. Snart klargjør vi en vask sammen ute på kjøkkenet. Lise og jeg forsøker å vise fattern hvordan man gjør det enda en gang.


«Vent litt», sier jeg. «Pysjamasen. Vi vasker den også. Gidder du, Lise?»


Hun kommer snart tilbake med fatterns pysjamas fra soverommet. Vi stapper den inn sammen med det andre tøyet og lukker vaskemaskindøra med et knepp.


«Trykk der,» sier jeg til fattern og peker.


Han trykker knappen inn med en skjelvende finger. Flott. Ute i gangen senere gir Lise ham en lang og god klem. Hun er blid i bilen hjemover og snakker som en foss om helt andre ting. Ikke et ord om fattern. Ikke et ord om sin egen far. Det handler om å slippe taket litt ja.


«Han leser Masteren min igjen,» sier hun plutselig og smiler til meg.


«Hvem? Fattern?» svarer jeg.


«Ja, den lå på nattbordet hans.»


«Jasså,» sier jeg og setter på radioen. «Ikke verst.»


Vi nærmer oss barnehagen.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no