top of page

Filosofens forsvarstale

av Erling Røhmer.

Sokrates' død, av Jacques-Louis David.
Sokrates' død, av Jacques-Louis David.


Det har blitt sagt av viltre menn, At visdom vil forderve dem, At det å sondre sjelens mørke Leder til et liv i tørke.


Disse ser på de som baler, Furet bryn, opp sinnets daler, Og sier: «Pytt! gi meg da heller Rikdom, ære, lyst, og treller! –


Makt og velstand! Krig og kvinner! Himmelfall og synderinner! Begjæret er hva jeg begjærer, Dionysos er min lærer.


Så spar meg prek om dyd og måte, Menn som aldri har vært kåte; Dere kalde gufs i sivet – Skrømt som stusser over livet.


Skån mitt skinn for filosofer! Fyll mitt krus med vin og roser! Gi meg alt en kropp kan sanse – La meg, vill og fri, få danse!»


Hvorpå filosofen smiler, Thi han vet hvor fanden kiler; For han har òg vært ung og yr – Har lært hva «vill og fri» betyr…


Han vet hvor fri kong Midas var Og hvor Helenas skjønnhet bar; Hvor Mars og Venus’ elskov leder (Langt fra livets sanne gleder).


For ulikt branden har han temmet Kjødet – og sin ånd forfremmet. Hans kropp har blitt hans klokskaps trell; Fornuften rår – altså hans selv.


Så kall ikke hans hjerte tørt Fordi han ikke jager skjørt; – Fordi han søker større skatter Enn det fete folket fatter.


Han lever på et annet plan, Grubler med Gud – fekter med Fan; En tjener av det sanne Ord, Som eter ved et dekket bord.


Mens den som tolker «liv» som «lyst», Hvis herre bruser i hans bryst, Hvis puls og drifter er hans gud, Er underlagt en annens bud.


Han brøler kanskje høyt og stolt, Bestiger verden som en colt, Og flerrer kappen lik en tyr, – Hva er han dog, til sist? – et dyr.


Mens visdomselskeren er han Hvis hjerte er en kuet brann, En motor for det fremste gode: Et dydig menneske-hode.