Fra dypet lyder de store havgongene

av Anders Kristiansen.

Fishermen at Sea, av J.M.W. Turner.


Inspirert av orkesterstykket «From the Depths Sound the Great Sea Gongs» av Gareth Farr.




Oktober 1899



Del 1: Havets besvergelse


Det blåser opp raskt her ute på sildebanken. Vi løsner råseilet i den lille båten vår i en fei, for vinden har brått tatt seg opp, og vi gjør oss klare for en uværsnatt. Jeg øser vann ut av bunnen på båten og ser meg over skuldra. Far sitter bakerst i båten med styrvolen under arma og et trassig blikk mot horisonten. Han og Lavrans utveksler noen ord med bekymrede miner. «Dette blir en storstorm, jeg kjenner det i lufta», hører jeg far si. Lavrans nikker taust. Han er ikke en mann av mange ord, men han roper til August at han må sette ut ankeret. August befinner seg i framstavnen, og gjør som faren sier slik at vi kan ligge etter kabelen så vi ikke fyker ut på storhavet når stormen treffer. Det er for sent å komme seg inn til land nå. Vi må ri uværet av her ute. Det begynner å regne, og vinden øker.


Midt på natta treffer uværet oss med full styrke. Vinden og regnet går gjennom marg og bein og snart er vi blåfrosne alle sammen. Innimellom blir vi truffet av brutale haglbyger som slår oss til blods, og vi er omsluttet av et mørke så svart at lanterna i masta, som vanligvis lyser opp hele båten, bare kan ses som en liten dansende ball av lys, kvalt av draugskygger i blesten. Iskalde vegger av saltvann skyller over båtripa med jevne mellomrom og slår pusten ut av meg. «Ingebrigt, dere må øse fortere»! Far roper, men selv om han sitter bare noen få alen bak meg er det så vidt jeg hører ham over bruset fra havet. Saltsmaken setter seg i kjeften, og August og jeg øser som om Krakjen selv er i hælene på oss. Vi handler på instinkt. Kroppene våre er numne av kulde. Jeg vet ikke hva som skjer med far og Lavrans bakerst i båten, men de har nok sitt svare strev med å holde den opp mot vinden slik at vi ikke kullseiler. All min oppmerksomhet er fokusert på denne ene oppgaven: øs! Hold båten flytende! Men i et oppgjør mellom mann og natur kan man bare håpe på å utsette det uunngåelige en liten stund.


En voldsom bølge ruller inn over båten, og med et kjempebrak knekker den masta tvert av og sveiper den med seg. Jeg dukker i siste liten for ikke å bli truffet av staglina idet den ryker og flerrer gjennom lufta som en pisk rett over hodet mitt. Fjetret blir jeg sittende i framtelja og hive etter pusten, mens båten fylles med vann. Jeg rister av meg det verste sjokket, bøyer hodet for infernoet, og øser alt jeg er kar om.


Det er ingen tid til å dvele over tapet av masta. Så legger jeg merke til at August er borte. Jeg roper på ham så høyt jeg kan, men det vanvittige brølet fra havet kveler lyden. Plutselig legger jeg merke til to store, blå-hvite hender som klamrer seg til ripa. Jeg løper bort, og der finner jeg August, hengende på utsida av båten. Blikket hans møter mitt. Det vanligvis så smilende ansiktet hans har stivnet i en grusom grimase. Munnen former et «hjelp» som er alt for svakt til at jeg kan høre det. Jeg griper tak i de grove armene hans, tar spenntak mot båtripa, haler og drar, men er fullstendig utmattet, og ikke sterk nok til å løfte ham opp i båten.


«Ikke slipp!» skriker jeg til ham, og merker at han blir svakere for hvert sekund som går. «Mann over bord!»


Jeg roper på far og Lavrans for hjelp. «Mann over bord!!» Det kommer ingen respons. Hvor er de? Havet hamrer mot oss fra alle kanter, mens jeg kjemper en desperat kamp for å få August ombord igjen. Men det er fåfengt. Jeg merker øyeblikket han gir opp, når stormen har banket siste rest av kampånd ut av ham. En antydning til et smil kruser leppene hans, og resignert slapper han plutselig av. Han sier noen ord som jeg ikke kan høre. De klare, blå øynene hans slukner, og mens blikket hans er limt til mitt, slipper han taket, og havet sluker ham. I en liten evighet ser han ut som et spøkelse bak et forheng av frådende vann, før bildet av ham langsomt blafrer og blir borte i det svarte dypet. Men jeg kan fortsatt høre latteren hans, se det blonde håret som danser i vinden, og de store, speilblanke øynene som synker og synker, men aldri helt forsvinner ut av syne.


Jeg roper og skriker mot havet med all min makt. Slår og sparker i renninga, klarer ikke å se tydelig, men vet ikke om det er tårer eller saltvann som fyller øynene. Far og Lavrans er også borte, skylt på havet uten at jeg engang enset det. De to hadde seilt sammen siden de var unggutter, og var så seige som bare gamle fiskere kan være. Jeg kan ikke fatte at de er borte, mens jeg er igjen alene i båten. Jeg klarte ikke en gang å hjelpe August da han trengte det som mest. Store, sterke August med de himmelblå øynene og alltid et smil på lur. Mye sterkere enn meg, sveklingen som ikke klarte å dra ham ombord selv når jeg mobiliserte alle kreftene . Hadde jeg virkelig ikke hatt mer å gi? August hadde nok klart å redde meg hvis rollene var snudd. Han var ikke stort eldre enn meg, men bygd som en tømmerhugger, og en så god teft for havet at han hadde tatt over farens oppgave som halskar på båten allerede før han var atten. Masten eller vantet må ha truffet ham og tatt ham med seg idet den ble skylt overbord. Hvis havet kunne ta ham, hvordan skal det da gå med meg?


Jeg setter meg ned med ryggen mot ripa og hulker så jeg rister. Hav og himmel blir ett, og mørket og den bitende kulda omslutter meg. Jeg stirrer inn i en apokalyptisk avgrunn, badet i det nifse blå-grønne skjæret av morilden. Den kullsvarte oktobernatta lukker seg rundt meg, kveler meg, og jeg faller inn i en halvsvime.


Jeg minnes da far og Lavrans kom hjem med båten, en liten halvfjerdrømming de hadde fått bygd av et par eldre brødre oppe i Roan. Jeg var ikke gamle pjokken, men jeg husker fortsatt hvor fin og ny båten var da den kom seilende, med det grønne ripbordet og hvite skvettriper. Lukta av svidd tjære stakk i nesa, men det var sånn en ny båt skulle lukte. «Ægir», kalte de den, oppkalt etter havets hersker i norrøn mytologi. Jeg har alltid syntes det er et komisk navn for en så liten båt, men for far var det den største selvfølge at båten skulle hete det.


Jeg tenker på mor, som pleier å sitte med en bekymret mine i vinduskarmen og speide utover mot horisonten når far er ute i stormfullt vær. Han har alltid klart seg, alltid kommet hjem, og mor har vært like lettet hver gang. Men i natt mister hun både mann og sønn på havet, uten å noen gang få vite hva som skjedde med oss. Kanskje Esther sitter sammen med henne og venter på Lavrans og August? Jeg håper det. Kanskje de to kvinnene kan være en trøst for hverandre.


«Havet gir, og havet tar», har far alltid sagt, nærmest som et mantra over falne venner og kolleger som forsvant på havet. Dårlig trøst til koner, mødre og barn, som venter forgjeves på noen som aldri vil se land igjen. «Det er det vi må betale for å nyte av havets goder», sa far, og det er en kjensgjerning alle fiskere må godta når de drar ut på havet, i små, åpne båter. Denne gangen er det vår tur. Vi er en offergave til det mektige havet, og vårt offer vil gi godt fiske i årene som kommer. Hvem kan vel argumentere mot det? Her jeg sitter, i en liten masteløs båt, mutters alene ute på Titranhavet et sted mens havgudene kaster meg rundt som en filledukke, har jeg ikke annet valg enn å akseptere det. Havet har vunnet, som det alltid gjør. Jeg kapitulerer, og avventer min skjebne.


Da hører jeg det: et drønn i det fjerne, men det er ikke torden eller kanonskudd. Det er noe annet, noe beroligende, trøstende. Som en mektig klokke eller en gong som klinger ut fra dypet. Jeg hører det igjen, nærmere nå, gang på gang, med forskjellige tonehøyder, og vibrasjoner som merkes i ulike deler av kroppen for hvert slag. Og i min transelignende tilstand er de en trøst, en beskyttelse mot havet og hele Guds forferdelige og fantastiske skaperverk, som spiser, tygger, og spytter meg ut igjen.



Del 2: Slik talte havgongene


Hele havet kommer rullende over meg. Kulda blir erstattet av en varme, og mørket blir til lys. Drønnene kommer nærmere og nærmere, og omgir meg som en beskyttende barriere mot det iskalde saltvannet som truer med å senke båten. Jeg lukker øynene, og opplever en merkelig stillhet. Jeg er ikke lenger ute på det åpne havet, men befinner meg i en usynlig kokong som holder kreftene ute. Jeg åpner øynene igjen, og gisper. Det er et pandemonium av sjøsprøyt der ute, og rundt meg på alle kanter hører jeg de mystiske drønnene igjen; dype, metalliske toner. Så dype at ørene mine nesten ikke kan oppfatte dem, men jeg kjenner vibrasjonene idet de slår gjennom kroppen min. Havet koker, og små og store virvelstrømmer bryter løs på alle kanter. Så eksploderer det, og med et voldsomt brøl brytes vannflata så sjøsprøyten står himmelhøyt; gigantiske, gullbrune og irrgrønne bronsegonger. De trekker med seg klaser av tang, tare og annet sjøgress, og klinger ut i dype, sørgmodige toner som glissanderer opp og ned sammen med gongenes duving i vannet. Det er mange av dem; uansett hvor jeg snur og vender på meg er det gonger rundt meg så langt øyet kan se. Noen av dem rekker tilsynelatende helt opp til himmelen der de henger, som guddommelige monumenter i forskjellige størrelser og med ulike runer og symboler inngravert. Utsmykningene minner meg om helleristningene på bergene ikke langt fra huset vårt. Jeg ser bilder av båter og skip, havuhyrer, sol, måne og stjerner på gongene.


De ser eldgamle ut, som gjenlevninger etter en for lengst utdødd og glemt sivilisasjon, og de er så grenseløst vakre der de langsomt stiger og synker opp og ned av vannet at jeg begynner å gråte av lettelse. Lyden av dem er som et kolossalt vindspill. De henger der hver for seg, men jeg oppfatter dem som én helhet, ett hellig symbiotisk instrument. Jeg bryr meg ikke lenger om stormen, for gongene er altoppslukende, og vibrasjonene fra dem har makt til å roe ned været og varme opp lufta. Gongene illuminerer den mørke oktobernatta, og skaper et betryggende, varmt lys. I overtoneklangene hører jeg lyden av hav, måkeskrik og hvalsang. Jeg hører knirking og knaking fra gamle treskip, skipsklokker og rop fra seilere, vind som fyller seil og dønninger som slår inn mot land, og kjenner lukten av saltvann og tjære, treverk og hamptau, tang og tare. Jeg hører støt fra konkylier og trommeslag, som messer fram en forgangen inkantasjon. Selve havets sjel er fanget i det storslåtte vindspillet, og jeg skjønner at det er her for å ta meg med seg. Jeg reiser meg opp i båten mens gongene kommer nærmere. Verden eksisterer ikke, det er bare meg, gongene, og havet.


Og havet skremmer meg ikke lenger. Gongene er dets sendebud, og stormen min apoteose, for jeg er ikke lenger en ung mann, en fisker, eller en gang et menneske, men en del av det mektige havet selv. Det lokker meg til seg, kokongen brister, og idet jeg treffer vannflata blir jeg opphøyd til noe annet, noe bedre, noe overjordisk. Jeg er født på ny, saltvannet svir ikke lenger i øynene, og vinden, haglet og det iskalde vannet er ikke vondt, men omfavner meg, og ønsker meg velkommen. Offerseremonien er fullendt. Havet gir og havet tar. Sammen med gongene følger jeg etter August, far og Lavrans ned i dypet. Mørkere og mørkere, men samtidig lysere og lysere, omgitt av gongenes varme vibrasjoner og de mektige bronseklangene som synker og synker ned i en evig, bunnløs avgrunn.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no