Fragmenter fra Babels tårn

av Kato Gulbrandsen.



I.

Alle tidens døde skuer over våre skuldre.

Alle engang levende bedømmer oss.

Og de rister flaut på hodene sine,

forlegne, forvirrede, oppgitt,

over hvor sørgelig vår art har blitt –

hvor åndløs og mekanisk,

hvor plump og firkantet,

hvor høylytt og tåpelig,

hvor svak og selvtilfreds,

Kort sagt – hvor lutter kjedelig.

“Herregud!" jamrer de døde,

“Så utilgivelig kjedelige er våre barn!

Er disse fortsatt mennesker?"


Jeg tilgir alle døde for å snu blikket vekk...


II.

Hvor små er ikke våre storheter –

(Vi som bare bor på jorden.)

Hvor grå er ikke våre regnbuer –

(Vi som ser rakt gjennom himmelen.)

Hvor skrå er ikke våre rettesnorer –

(Vi som måler allting mot oss selv.)

Hvor rå er ikke vår glatte hud –

(Vi som alt har sett og intet gjort.)


III.

Fete sinn syltet i skrale kropper.

Fete kropper bulende ut fra skrale sinn.

Skjell uten kjøtt,

Kjøtt uten sjel,

Sjel uten sinn,

Og sinn uten tro.

Dikt uten form,

Form uten stoff,

Stoff uten ånd,

Og ånd uten ord.

Forfengelighet,

Forgjengelighet

(Atter en gang).


IV.

Skinn og bein

Speil og spill

Rundt og rundt

Mer og mer

Svart og hvitt

Grått og trist

Stein og stål

Skrik og skrål


Høyere og høyere

Raskere og raskere.

Kaldere og kaldere.



Nesten i boks...



V.

Men det vil ikke gå.

Det kan ikke vare.

Og dette vet de døde veldig godt.

Derfor gløtter de stadig ned,

på verden, på oss,

For å se om det vi (tror vi) bygger fortsatt er der,

Fortsatt står,

Eller om Babels tårn endelig har falt

Og livet nok en gang er interessant.