Fremad, tilbake

av Erling Røhmer.


Den bortkomne sønn vender hjem, av Rembrandt van Rijn.

Hør: Kunstneren må reise seg,

riste av seg møll og støv;

For lenge har han reket her,

blant speil og råttent løv.

For stien er ei ved sin slutt –

stien, den går i ring,

og den som stanser går seg bort

dypt inne i sitt sinn.

Så hør meg nå – dere som kan:

Ditt spill er ferdig spilt.

Og de som tror de rykker frem

sitter fullstendig stilt.

De hermer kun sin faders røst,

trygg i sin moders reir.

Ja, stammespråket sitter godt, –

Så hvorfor bryte leir?

Fordi det har blitt kjedelig

å ape mor og far, –

som om Moderne skaperverk

var alt som engang var.

Som om hvert dikt var rytmefritt,

og hvert hus bygd av glass;

Som om hvert snitt var mønsterløst,

og avlet gjennom trass.

En verdig pris til deres arv –

deres revolusjon –

det ville vært å vende til

en ting kalt tradisjon.

Å ikke bare rive ned

og sette sitt navn først;

men dyrke frem det varige,

en felles form og røst.

For dette er det annet spill

som aldri vil ta slutt,

hvor reglene er evige

og lenken aldri brutt.

Det er ikke fåfengt herming –

skinn uten egne ben;

men farfars edle håndverk –

sten støttet opp av sten.

Det er dette – eller hildring,

stillstand og ironi;

Å gjenforskjønne verden –

eller nyte apati.

Men tiden for å gry er knapp.

Snart er vi for svake.

Før vi gror fast i Samtiden,

La oss gå – fremad, tilbake.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no