Frihet og hevn

av Elsa Ruste.

Camille Monet på en parkbenk, av Claude Monet (redigert fra original).


Overraskelsen og vantroen ville ikke gi henne fred, hun var som i et tomrom. Hun ville vekk, vekk fra alt, men noe holdt henne tilbake.


Gunn Solåsen vandret hvileløst rundt i den idylliske østlandsbyen, gjennom gatene som regelmessig løp ut fra Storgata. Gamle forretningsgårder, med moderne varer, lå vegg i vegg bortover. Gikk hun lengst ned i Storgata, kom hun til parken, byens eneste, og et yndet sted å møtes for ungdommene på fine sommerkvelder. Nå på dagtid var det nok flest voksne der. Pensjonistene spaserte på de singellagte gangvegene og hygget seg sammen eller alene mens de beundret de velstelte plenene og blomsterbedene, samtidig som de ristet på hodet over barna som oftest kortet inn på stiene og løp over plenene. Noen hadde faktisk fått godt synlige snarveier. Nyperosene som hadde blomstret hele sommeren var nå avblomstret, mens nypene hadde overtatt plassen etter blomstene. Her og der summet en enslig bie som ikke hadde fått med seg at sommeren var på hell.


Gunn trengte ingen klokke, hun ble viljeløst trukket mot parken hver fredag til samme tid. Hun nærmet seg benken, den gråmalte parkbenken med en brukket list i setet. Johan satt og ventet, hver fredag satt han der, presis klokken tre. Som vanlig hadde han satt seg ytterst på høyre side. Han var elegant kledd, med lyse cordbukser og blå bleser. Men han hadde fått ei dyp rynke mellom øynene, den hadde ikke vert der før.


Snart hørte Gunn løpende skritt på singelen, før hun mer ante enn så ei slank brunette åle seg ned på benken. Hun satte seg helt inntil Johan. Det måtte hun, for å unngå å bli sittende på den brukne lista. Resten kjente Gunn så altfor godt. Hvor mange ganger hadde ikke hun møtt Johan her? På den eneste benken som var igjen i denne delen av parken. De andre benkene var for lengst blitt offer for ungdommelige overskuddskrefter, i deres rus av simpelthen å være til. Gunn hadde forresten sluttet å fordømme disse ungdommene. Hennes nye situasjon hadde gitt henne muligheten til å få se hva som skjulte seg i de ulike hjem. Hva visste vel folk flest om disse ungdommene? Ikke alle hadde det like lett i livet. Noen hadde det rett og slett vanskelig. For en befrielse det må være for noen og kunne knuse en parkbenk.


Gunn ventet også på å kunne knuse, om ikke akkurat parkbenker. Hun hadde ingen muskelstyrke, men en skarp konsentrasjonsevne hadde hun fått. Den holdt hun nå på å trene seg opp i å bruke.


Gunn kunne like gjerne ta seg en tur opp Storgata igjen, gata hun alltid hadde elsket å spasere i. Der hadde hun ofte truffet kjente, eller bare kikket i utstillingsvinduene. Spesielt hos Ellis mote, hvor speilglassruta alltid var pusset så den skinte i lyset. Den var ikke grimet av sølesprut, eller grå av gatestøv som hos så mange av de andre forretningene. Gunn likte best blanke flater nå. Hun sto utenfor og drømte seg inn i de forskjellige klærne som var utstilt der. Først var det ei lys lilla drakt. Den var nydelig: et trangt skjørt og med kort jakke til. “Akkurat meg”, tenkte Gunn, men tok seg i det igjen. Hun hadde jo ikke bruk for slikt lenger. Kanskje den frakken som lå drapert over en stol? Den var i samme nyanse som drakta.


Mens Gunn sto og drømte om klærne, glinset det i en klar tråd som brast. Både drakta og ei lilla bukse falt sammen og laget kaos i den velordnede utstillingen. Det kom frem en grå pappvegg, og stolen så bare feilplassert ut. “Ja, ja”, tenkte Gunn, buksa kunne hun da ikke bruke likevel. Hun snudde seg, og gikk for å kikke i et kafévindu i stedet.


Elli, eieren av Ellis mote snudde seg forskrekket. Der falt sannelig utstillingen ned igjen. Hver fredag, litt over klokka tre. Dette var femte uka det skjedde. I dag hadde hun riktig passet på, og ingen av kundene hadde vært i nærheten av vinduet. Hun fikk nok ta seg en tur over til jernvaren og klage på senen hun kjøpte.


Snart var vinduet i orden igjen. Hun kastet et blikk på den lyse lilla drakten, den skulle vert solgt for lenge siden. “Rart forresten”, tenkte Elli. Fru Solåsen fikk hengt den til side, men kom ikke og hentet den. Hun brukte å ta en tur innom hver uke. Elli hadde ringt hjem til henne, men fikk beskjed om at fruen var reist bort. Nå var det flere uker siden, og selv om hun traff mannen hennes en dag kom hun seg ikke til å spørre etter fru Solåsen. Dessuten var han sammen med ei dame hun ikke kjente.


Gunn skrådde over gaten igjen. Hun kikket forundret på en hund som klynket og raskt prøvde å gjemme seg idet hun gikk forbi den. Hun trakk på skulderen, og gikk inn den tunge døren til politistasjonen. Inne i resepsjonen var det ingen som løftet på hodet, engang da hun gikk forbi. Hun kjente veien, og tok trappen til tredje etasje hvor arkivet og hennes mappe var. Raskt gikk hun gjennom skuffen for henlagte saker. Nei, den var ikke der enda. Altså måtte hun fortsette.


Hun fikk prøve å komme i kontakt med kriminalsjef Rusten igjen. Gunn hadde alltid likt den unge og hyggelige mannen. Som vanlig var han opptatt. I dag virket han forresten irritert. Hun hørte han brukte munn helt ut i gangen. Det gjaldt ei skuff som til stadighet ble stående oppe, og det var tydelig at noen hadde dratt opp ei mappe fra arkivet som inneholdt forespørsler etter Gunn Solåsen. Et par av kollegaene til Gunn var engstelige, da hun var uteblitt på flere viktige møter. Mannen hennes påsto at hun var på ferie med seilbåt, og umulig å få tak i. Vel, han fikk nok se litt mer på dette. Hun burde jo snart gi et livstegn fra seg. Ikke var det meldt fra om noen savnet seilbåt heller.


Gunn spaserte rolig tilbake til parken. Hun passerte bak benken med de to kjente skikkelsene, som nå var intenst opptatt av hverandre. Hun følte ingen verdens ting, kun en viss eiendommelig dragning mot paret på benken.


Piken het Wenche, det visste Gunn. Hun visste også at Wenche var datter av den rikeste forretningsmannen i nabobyen. Idet Gunn passerte benken, trakk Wenche jakken tettere rundt seg, som om hun frøs, selv om det var mange varmegrader.


“Har du hørt noe fra henne, Johan?” hørte Gunn Wenche spørre. Johan svarte at Gunn hadde reist til Australia med elskeren sin. Så hun mener nok aldri å komme tilbake.


Gunn gikk ut av parken på den andre siden. Hun enset ikke blomstene som hang med sommermette hoder omkring henne, eller vaktmannen som var opptatt med å rake sammen de første høsttegnene fra plenen. Hun følte seg sliten, og dro rett hjem. Stuen hun kom inn i var stor med høye vinduer som slapp inn masse lys. Langveggen var dominert av en stor peis. Blomstene som var plantet i digre potter rundt om i rommet lengtet tydelig etter vann. Over møbler og gjenstander lå det et tynt lag med støv. At en vase lå knust på gulvet og at gardinene i det ene vinduet var falt ned enset hun ikke. Derimot gikk hun rett bort til en myk sofa i lys cord, som var diskré plassert mellom ei bokhylle og døren til kjøkkenet. Der la hun seg ned for å hvile, mens hun tenkte på drakten i utstillingsvinduet.


Johan og Wenche skiltes utenfor parken, mens de avtalte å møtes senere på kvelden. Han vandret rastløst rundt i byen før han gikk hjem. Han måtte foreta seg noe i forbindelse med Gunn, men tankene var i et eneste kaos. Så måtte han få tak i en eller annen til å holde leiligheten i orden. I dag morges hadde det falt ned en blomstervase, som han simpelthen hadde latt ligge da han gikk på jobben. Rart at den falt ned forresten. Det var to vaser, og begge hadde da stått på hylla i mange år. Vel, det sto da en igjen. Verre var det med gardinstangen som falt ned forrige fredag. Den måtte han få ordnet.


Johan bestemte seg for å gå hjem, men han nølte likevel noen sekunder før han endelig satte nøkkelen i døra. Han likte seg ikke i leiligheten lenger, det var som om noen holdt øye med alt han foretok seg. Kaldt var det der også, samme hvor mye han fyrte på peisen. Så tok han seg sammen og gikk inn. Johan følte seg elendig, gikk bestandig rundt med gåsehud.


Etter to stive drinker gikk det bedre. Det var nok blitt vel mange drinker i det siste, men nå hadde han da råd til det i hvert fall.


Han satte snart i gang, fikk opp gardinstangen igjen og sopt opp glasskårene. Etter en times tid med intens jobbing var støv og rot sånn noenlunde borte fra stue og kjøkken.


Johan mikset seg en drink til. Det var da ikke så ille å være alene, bare man innrettet seg. Han skulle passe seg for å bli sittende fast i ekteskap en gang til, men bortsett fra det, kunne det være lurt å holde på Wenches interesse. Han måtte huske på å overraske henne med ett eller annet.


*


Johan plystret mens han gikk nedover Storgata. Ved Ellis mote stoppet han og speilet seg i utstillingsvinduet, dro kammen gjennom det brune bølgete håret og rettet på slipset. Den blanke ruten viste en mann i sin beste alder. Kanskje litt vel rund om midjen, men i kostbar og velsittende dress. Han var jo direktør nå, i alle fall om noen uker. Da så han drakten. Den skulle Wenche ha, tenkte han, Wenche med de nydelige brune øynene. Hans kone hadde også likt den fargen, men hun var lys og virket kald i lilla. Johan lot tankene vandre mens han studerte drakten. Så var det det evinnelige maset til Gunn. De stadige kranglene om penger.


“Har du trukket over kontoen igjen? En dag nekter jeg å betale gjelden din.”


Som om det var hans skyld at hun var velstående, med egen bedrift. Mens han skulle klare seg på ei ussel kontorlønn. Heldigvis var det problemet nå ute av verden.


Han bøyde seg lenger frem mot vinduet. Utstillingsdukken lignet… – nei, nå løp fantasien hans løpsk.

Johan skyndte seg inn i forretningen.


“Kan jeg hjelpe deg?”


Ei ung ekspeditrise henvendte seg til Johan. Han tok et godt tak i en reol med gensere, men tok seg raskt sammen da piken spurte om han var syk. Han hevet seg, og snudde blikket mot henne, og i et øyeblikk syntes det som om det var utstillingsdukken som sto der og snakket til han. Så han nå spøkelser på lyse dagen? Han fikk drakta i en pose, betalte og hastet ut igjen. Ute på gata i frisk luft følte han seg snart bedre, han kunne til og med le litt av seg selv. Ingen skulle tro at Johan var midt i femtiårene, der han svingte med handleposen og spradet med spenstige skritt nedover Storgata. Møtte han kjente, trakk han automatisk inn magen før han hilste. Ellers var han såre fornøyd med seg selv.


To dager senere sto Johan hjemme på kjøkkenet med forkle på. Han lot blikket vandre fornøyd rundt i leiligheten. På kjøkkenbenken sto maten ferdig til servering. Bordet var dekket med duk og levende lys. Han sjekket enda en gang både skap og søppelbøtte. Ikke en eneste eske eller pose hadde han glemt å fjerne. Det skulle ta seg ut om Wenche kom over emballasjen fra hotellet. Spesielt da hun var invitert til hjemmelaget lunsj. Til og med den røde rosen hadde hotellet husket.


Det ringte på døren, han åpnet med et elegant bukk, som stivnet idet han hørte Wenche si: “Vi skal vist til samme sted vi.” Bak henne sto to uniformerte menn. Den ene av dem henvendte seg til Johan.


“Johan Solbakken, vi kommer fra politiet. Din kone er funnet. Vi må be om at du blir med oss.”


Idet han gikk forbi Wenche hørte han den andre vasen gå i gulvet. Da så han til sin forskrekkelse at Wenche var Gunn, i hvert fall hadde hun det samme selvtilfredse uttrykket i øynene som Gunn hadde hatt noen øyeblikk før han trakk på avtrekkeren.