top of page

Frihet og hevn

av Elsa Ruste.

Camille Monet på en parkbenk, av Claude Monet (redigert fra original).


Overraskelsen og vantroen ville ikke gi henne fred, hun var som i et tomrom. Hun ville vekk, vekk fra alt, men noe holdt henne tilbake.


Gunn Solåsen vandret hvileløst rundt i den idylliske østlandsbyen, gjennom gatene som regelmessig løp ut fra Storgata. Gamle forretningsgårder, med moderne varer, lå vegg i vegg bortover. Gikk hun lengst ned i Storgata, kom hun til parken, byens eneste, og et yndet sted å møtes for ungdommene på fine sommerkvelder. Nå på dagtid var det nok flest voksne der. Pensjonistene spaserte på de singellagte gangvegene og hygget seg sammen eller alene mens de beundret de velstelte plenene og blomsterbedene, samtidig som de ristet på hodet over barna som oftest kortet inn på stiene og løp over plenene. Noen hadde faktisk fått godt synlige snarveier. Nyperosene som hadde blomstret hele sommeren var nå avblomstret, mens nypene hadde overtatt plassen etter blomstene. Her og der summet en enslig bie som ikke hadde fått med seg at sommeren var på hell.


Gunn trengte ingen klokke, hun ble viljeløst trukket mot parken hver fredag til samme tid. Hun nærmet seg benken, den gråmalte parkbenken med en brukket list i setet. Johan satt og ventet, hver fredag satt han der, presis klokken tre. Som vanlig hadde han satt seg ytterst på høyre side. Han var elegant kledd, med lyse cordbukser og blå bleser. Men han hadde fått ei dyp rynke mellom øynene, den hadde ikke vert der før.


Snart hørte Gunn løpende skritt på singelen, før hun mer ante enn så ei slank brunette åle seg ned på benken. Hun satte seg helt inntil Johan. Det måtte hun, for å unngå å bli sittende på den brukne lista. Resten kjente Gunn så altfor godt. Hvor mange ganger hadde ikke hun møtt Johan her? På den eneste benken som var igjen i denne delen av parken. De andre benkene var for lengst blitt offer for ungdommelige overskuddskrefter, i deres rus av simpelthen å være til. Gunn hadde forresten sluttet å fordømme disse ungdommene. Hennes nye situasjon hadde gitt henne muligheten til å få se hva som skjulte seg i de ulike hjem. Hva visste vel folk flest om disse ungdommene? Ikke alle hadde det like lett i livet. Noen hadde det rett og slett vanskelig. For en befrielse det må være for noen og kunne knuse en parkbenk.


Gunn ventet også på å kunne knuse, om ikke akkurat parkbenker. Hun hadde ingen muskelstyrke, men en skarp konsentrasjonsevne hadde hun fått. Den holdt hun nå på å trene seg opp i å bruke.


Gunn kunne like gjerne ta seg en tur opp Storgata igjen, gata hun alltid hadde elsket å spasere i. Der hadde hun ofte truffet kjente, eller bare kikket i utstillingsvinduene. Spesielt hos Ellis mote, hvor speilglassruta alltid var pusset så den skinte i lyset. Den var ikke grimet av sølesprut, eller grå av gatestøv som hos så mange av de andre forretningene. Gunn likte best blanke flater nå. Hun sto utenfor og drømte seg inn i de forskjellige klærne som var utstilt der. Først var det ei lys lilla drakt. Den var nydelig: et trangt skjørt og med kort jakke til. “Akkurat meg”, tenkte Gunn, men tok seg i det igjen. Hun hadde jo ikke bruk for slikt lenger. Kanskje den frakken som lå drapert over en stol? Den var i samme nyanse som drakta.


Mens Gunn sto og drømte om klærne, glinset det i en klar tråd som brast. Både drakta og ei lilla bukse falt sammen og laget kaos i den velordnede utstillingen. Det kom frem en grå pappvegg, og stolen så bare feilplassert ut. “Ja, ja”, tenkte Gunn, buksa kunne hun da ikke bruke likevel. Hun snudde seg, og gikk for å kikke i et kafévindu i stedet.


Elli, eieren av Ellis mote snudde seg forskrekket. Der falt sannelig utstillingen ned igjen. Hver fredag, litt over klokka tre. Dette var femte uka det skjedde. I dag hadde hun riktig passet på, og ingen av kundene hadde vært i nærheten av vinduet. Hun fikk nok ta seg en tur over til jernvaren og klage på senen hun kjøpte.


Snart var vinduet i orden igjen. Hun kastet et blikk på den lyse lilla drakten, den skulle vert solgt for