av Erling Røhmer.
I
Vi, frigjøringens barnebarn,
Ble stadig mere koblet til;
Fisk omgitt av et slavisk garn,
En teknologisk tønne sild.
Rundt oss svømte evig rundt
En usynlig Leviathan,
Som trålte jorden dypt og grunt:
Et umettelig organ.
Ett svelg var alt som krevdes
Den dag han slukte alt som var,
Dog vi skrek: «Kan verden vendes?»
Ga selv Google ingen svar…
II
Vi satt alle fast i spinnet,
Men skuet ingen edderkopp;
Helt til nettet strammet sinnet,
Og vi åt hverandre opp.
For vi gikk alle sløvt fra vettet,
Og spant vår tråd som Arakhne,
Hvorpå Hybris vendte nettet
Og hang oss i vårt WWW.
III
La vår dom stå som eksempel
På hvorfor mensket aldri må
Gjøre skyen til sitt tempel,
Sin tommelfinger til sin ljå.