Profeten: George Orwell


Jeg har ingen tvil, etter å ha jobbet noen år i bokhandel, at det er én bok jeg har solgt mer enn noen annen. Denne boken er George Orwells 1984. Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor det er slik. Hva er det som gjør denne dystre dystopien og dens forfatter mer relevant og populær for hvert år som går?


Svarene man får på dette spørsmålet avhenger som regel av de politiske overbevisningene til personen man spør. Personer på høyresiden ser på Orwell som en alliert i kampen mot venstresidens økende kollektivisme, mens personer på venstresiden ser på Big Brother som bare et annet navn på den sittende amerikanske presidenten. Orwell dras som en strikk i alle retninger og for vidt sprikende formål.


Selv tror jeg dette er Orwells fremste styrke: Alle tror han er deres venn, en helt på deres side, når virkeligheten er at Orwell — spesielt i dagens polariserte politikk — simpelthen ikke passer inn i våre konsepsjoner om «høyre» og «venstre», «liberal» og «konservativ». Han er, til manges overraskelse og ergrelse, ikke helhjertet alliert med noen politiske blokker.


Metaforen om Orwell som en strikk virker for meg spesielt god. For selv om han gjennom hele livet var en standhaftig sosialist — noe som selvfølgelig virker tiltrekkende for mange på venstresiden — så var han også en utrettelig patriot, en beundrer av menn som Winston Churchill og Rudyard Kipling, en sylskarp kritiker av sine sosialist-kamerater og en profetisk diagnostiker av venstresidens patologier. Dette er med på å gjøre at de som plukker opp Orwell og blindt løper med han mot sin agenda, raskt — enten etter dypere studier eller andres bemerkninger — vil finne ut at Orwell kun kan strekkes til et visst punkt og at han alltid vil sprette tilbake til sine opprinnelige proporsjoner.


George Orwell (tredje fra venstre, bak) som politibetjent i Burma.

Det samme skjer naturligvis for konservative, som (interessant nok) gjør opp en stor del, for ikke å si flertallet, av dagens Orwell-lesere og beundrere — spesielt i akademia. (For mer om dette anbefales Thomas E. Ricks dobbel-biografi om Churchill og Orwell). Konservative, høyre-lente lesere ser ofte på Orwells bøker og idéer som spesielt penetrerende ammunisjon (konstruert av en «på innsiden» så og si) mot politisk korrekthet, identitetspolitikk, og kollektivisme. De peker gladelig på Orwells sosiale og kulturelle konservatisme, for ikke å nevne hans forakt for visse uheldige tendenser på venstresiden (oppsummert i sitatet under), som argumenter for at Orwell, hadde han levd i dag, ville stått nærmere Theresa May enn Jeremy Corbyn politisk. De konservative har, tross alt, beveget seg langt mot venstre på en lang rekke spørsmål siden Orwells tid.


It would help enormously, for instance, if the smell of crankishness which still clings to the Socialist movement could be dispelled. If only the sandals and the pistachio-coloured shirts could be put in a pile and burnt, and every vegetarian, teetotaller, and creeping Jesus sent home to Welwyn Garden City to do his yoga exercises quietly! But that, I am afraid, is not going to happen. (The Road to Wigan Pier)

Men likevel, uansett hvor mye dagens konservative skulle ønske å appropriere George Orwell og kle han om fra rødt til blått, så er det et utall unektelige ingredienser ved Orwell som gjør dette vanskelig, om ikke umulig, og som vil — her har vi strikken igjen — tvinge den konservative leseren til et mer nyansert syn på Orwell, venstresiden og muligens på verden. For Orwell var en sosialist, det er ikke til å komme bort ifra; Han kjempet for arbeidernes rettigheter, for de undertrykte og de glemte — mot kolonialisme, mot elitisme og mot alle former for snobberi. Ved å lese Orwells skildringer i Down and out in Paris and London (inspirert av Jack Londons The People of the Abyss), samt første del av The Road to Wigan Pier, vil — eller burde — enhver høyrelent leser bli slått av hvor forferdelige arbeidernes forhold egentlig var og av hvor urettferdig samfunnets goder var fordelt, før sosialister som George Orwell tok opp kampen om rettferdighet.


Å lese George Orwell, mer enn noen annen forfatter jeg vet om, fungerer som en propaganda-detox og en sunn fornuft-innsprøytning. Han er et krysningspunkt mellom høyre og venstre, et sted for felles forståelse og balansert diskusjon — som er noe vi sårt trenger mer av i dag.



Det er som sagt ingen tvil om at de siste ti årene har gitt Orwell og hans forfatterskap en ny vår. Ikke bare 1984 og Animal Farm, men også Homage from Catalonia (en skildring fra den spanske borgerkrigen, hvor Orwell, som bl.a. Ernest Hemingway deltok på republikanernes side), Wigan Pier, Down and Out og en rekke andre titler har blitt faste medlemmer av enhver selv-respekterende bokhandels inventar, for ikke å si av ethvert respektabelt privatbibliotek.


Orwell under den Spanske Borgerkrigen. Orwell ble stadig advart mot å gå oppreist i skyttergravene på grunn av sin høyde. Om Orwell lyttet til disse rådene eller ei vet jeg ikke, men at han ble skutt gjennom halsen en dag i 1937 -- et mirakelskudd som unngikk alt som var å unngå mellom bryst og hake -- det er det ingen tvil om.

Personlig skjønner jeg godt hvorfor. Det er noe tidløst og unektelig oppriktig ved Orwells bøker — bøker som iblant kan være langt ifra perfekte, men som likevel alltid er slående ektefølte, jordnære og tiltrekkende, til og med når de også er frastøtende. Dette siste høres naturligvis ut som en selvmotsigelse, men som hintet til i første del av denne artikkelen tror jeg det er nettopp selvmotsigelsene — eller det tilsynelatende selvmotsigende — i Orwells liv og virke som gjør han mest verdifull for dagens lesere. Alt trenger ikke være enten/eller.


Se bare på Orwell selv. Han var en ateist som gikk i kirken. Han var en sosialist som avskydde kollektivisme. Han var en beundrer av Churchill som foraktet kolonialismen. Han var en intellektuell som hatet intellektuelle. Han var, kort sagt, et menneske: inkonsekvent og selvmotsigende, drevet først og fremst av en intens tiltrekning til det autentiske og en enda mer intens aversjon mot det inautentiske. For meg disse to begrepene nøkken til å forstå hele hans liv og hans forfatterskap.


What I have most wanted to do throughout the past ten years is to make political writing into an art. My starting point is always a feeling of partisanship, a sense of injustice. When I sit down to write a book, I do not say to myself, ‘I am going to produce a work of art’. I write it because there is some lie that I want to expose, some fact to which I want to draw attention. (Why I Write)

Hyklere, bedragere og falske profeter er Orwells fremste mål og vi misforstår han fullstendig hvis vi tror at disse alltid befinner seg utenfor oss selv.


BBC-opptak fra den andre verdenskrig. På grunn av sin uskikkehet for vanlig tjeneste tilbrakte Orwell krigsårene bak mikrofon og skrivemaskin. Han døde få år senere, i 1950, bare førti-seks år gammel. Både "Animal Farm" og "1984" ble skrevet i løpet av de siste fire årene av hans liv.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no