Grønnsåpe

av Kemma Johanne Hagen. 

"Ung kvinne som vasker seg", av Edvard Munch.

Når angsten rammer meg som hardest, så må jeg sette meg ned på gulvet, så ikke veggene raser sammen. Kjøkkengulvet er et slikt trygt sted. I alle leilighetene jeg har bodd i, har jeg tilbragt mye tid på kjøkkengulvet. Jeg vet ikke hvorfor.


Da jeg vokste opp hjemme hos min mor, så var alltid kjøkkenet et forferdelig skittent sted, med masse oppvask, skitne gulv, mat utgått på dato, eller ingen mat i det hele tatt. Jeg husker at jeg gremmet meg over lukten, og nektet bestandig å ta med venner hjem, så jeg vet ikke hvorfor jeg tenker at kjøkkenet er slik et trygt sted, men likevel er det sånn.


Duringen fra oppvaskmaskinen, duften av grønnsåpe, synet av kjeler, kjøkken-apparater, og planter, har alltid hatt en beroligende effekt mot min angst. Veggene slutter å danse etter en stund på kjøkkengulvet.


Grønnsåpe i seg selv er beroligende. Alle som har angst burde forsøke å lukte på grønnsåpe. Eller omgi seg med urter i kjøkkenkrukker, avleggere, husholdningssaft i glassflaske.


En bolledeig til heving under et rutete håndkle. Bestandig rødrutete. En kjøkkenklut stedt til hvile over vasken. En oppvaskbørste, en brødboks. Krydderhyller, merkelige dufter. Et åpent vindu. En bananflue på feil sted, til feil tid.


En flaske oppvaskmiddel, renskuret gulv, kniver og redskaper sirlig plassert i et koselig kaos, kanskje en peis. Bare de mest dekadente kjøkken har peis. Og ikke minst, langbord. Og lange krakker. Ikke stoler. Men lange krakker, der alle kan sitte på rekke og rad, drikke melk. Ta tran. Spise brødskive med leverpostei, gulost, brunost, drikke rød saft, gul saft, spise en banan, dele et eple, spise båtene langsomt.


Drikke siste skvetten fra melkeglasset som rekker å bli varm mot slutten av måltidet. Samle opp smuler, tørke av en kniv, samle asjetter, stable glass, velte et glass, tørke opp, en lillebror under bordet, som klemmer på alle tærne.


Dette mentale bildet, og alle disse følelsene kan faktisk redde meg på en dårlig dag. Det er ikke slik at når man vinner, så har man vunnet for alltid. Kampen må hele tiden kjempes på ny. Og på ny. Livet står ikke stille. Hunden må luftes. Regninger må betales, middag må lages, bleier må skiftes. Livet står ikke stille. Vi beveger oss, selv om vi kanskje trenger å stå stille en stund, for å rekke å kjenne etter. Kjenne at vi finnes. At vi puster. At det er trygt og godt og bli holdt rundt. Trygt og godt å sitte rundt et bord. Alle blir sett. Man har rene truser i skuffen. Klær som ikke er nye, men som passer. Ingen som slåss, eller kaster bursdagskake i hodet ditt. Ingen som røyker innendørs, har merkelige venner på besøk. Ingen venner uten pupiller. Alt er trygt, og greit. Jeg kan sitte her. Drikke melk. Ta tran. Lukte på bolledeig til heving og grønnsåpe. Moren min smiler selv om jeg glemmer å rydde bort tallerkenen min. Hun verken skriker, eller kaster den i veggen, slik at den knuser.


Dette er ikke en historie om bitterhet. Faktisk ikke. Det finnes også gode i øyeblikk. For eksempel når jeg sitter på kjøkkengulvet, og tenker på mitt mentale drømmekjøkken, mens jeg lukter på grønnsåpe.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no