top of page

Gulspurven

av Tore Westre.

Gulspurv akvarell, ukjent kunstner (tidlig nittenhundretallet).


Jeg gikk ned fra parkeringsplassen – forbi biler, mopeder, blomster, smugrøykende kokker, inngangsporten og videre inn til resepsjonen, der ble jeg tildelt en romnøkkel og et overordnet tidsskjema for kvelden. Resepsjonisten påpekte at det var viktig at jeg møtte opp i tide. Jeg tok heisen opp til rommet. Satte fra meg bagasjen. Kikket ut vinduet – utsikt mot veien, en katt satt i en takrenne. Det banket på. Det var Else.

«Hvorfor har du ikke sagt noe?»

«Jeg har ikke...»

Else klemte meg. «Du må jo si ifra.»

«Jeg har ikke vært her mer enn–»

«Samma det vel,» sa Else.

«Er alle nede?»

«Ja, til og med gamle grandonkel Liberg.»

Det ble stille en stund. Så sa Else:

«Hvordan er Barcelona? Du ringer aldri.»

«Jeg prøver.»

Else trakk på det. «Vi savner deg.»

Jeg åpnet et av vinduene. «De ga meg utsikt mot veien.»

«Hva?»

«Rommet. Utsikten. Jeg pleier å ha rom 241, ikke 248.»

«Er det så farlig?»

Jeg lukket vinduet og slo gardinene igjen. Rommet mørknet.

«Har de sagt noe?»

Else ristet på hodet.

«Jeg orker det bare ikke,» sa jeg.

Else holdt i dørhåndtaket og smilte.

«Kom ned da.»

«Bare gi meg litt tid.»