Hårene


Jeg hadde ikke bodd mer enn et par dager i min nye leilighet da jeg plutselig en kveld oppdaget en skinnkledd og eiendommelig forfattet dagbok, gjemt dypt inne i en forglemt og dunkel skrivebordsskuff.


Min utleier, den gamle og stillferdige Fru Gregersen, hadde uten tvil oversett denne vesle detaljen da hun gjorde leiligheten klar for min ankomst, for bortsett fra den var det ikke en eneste overflødig effekt å spore noe sted. Skrivebordet, en stol, en kommode og en rusten fjærseng utgjorde til sammen alt mitt interiør, mens det eneste som prydet mine vegger var en tykk, gjenspikret dør. Fattig som jeg var den gang — på distraksjoner som alt annet — føltes min oppdagelse av dagboken som å snuble over en antikk papyrusrull i ørkenen.


Den første tanken som slo meg var at den måtte tilhøre min utleier — en antakelse som raskt viste seg å ikke stemme. For ja, jeg tilstår skamfullt at jeg motsto fristelsen til å lese disse magnetiske sidene i intet mer enn et par patetiske sekunder, og det var slik jeg snart fant ut at deres forfatter ikke var noen grå og stammende enke som Fru Gregersen, men heller en ung håndverker hvis navn jeg sannsynligvis aldri vil få vite. Begeistret over mitt funn satte jeg meg straks ned for å nyte denne mannens skjønnskrevne beretning.


Kort tid etterpå befant jeg meg derimot i en tilstand preget av lettere sjokk og, vel, mer alvorlig kvalme — ikke minst fordi jeg nettopp den morgenen hadde våknet opp med et langt, sort og avskyelig hår i munnen. En ting var sikkert: Det som ved første øyekast hadde virket som en uskyldig liten krønike viste seg raskt å være noe ganske annet. Jeg kom til å tenke på alt håret jeg hadde funnet rundt omkring i leiligheten i løpet av mitt korte opphold og på den kalde, syrlige luften som kom sigende ut fra under den gjenspikrede døren på rommet mitt. Jeg tenkte på alt dette, og grøsset.


Men jeg ble likevel sittende: trollbundet, i flere timer, helt til jeg omsider nådde frem til siste side. Jeg var på det tidspunktet allerede mer enn klar til å pakke mine saker og forlate huset neste morgen — en plan som brått ble fremskyndet idet siste ord var lest.


Jeg gispet, brakk meg, snublet ned fra stolen: Alt jeg ønsket i det øyeblikket var å komme meg vekk fra hvor jeg var — vekk fra Fru Gregersens grufulle leilighet.


Hva var det som fikk meg til å reagere slik? Det skal jeg la min ulykkelige venn, den ukjente håndverkeren, berette.



2. september


Jeg ankom hovedstaden tidlig i dag morges. Ved første øyekast må jeg innrømme at den ikke fremstår som spesielt pen, ei heller gjør dens innbyggere — noe som kunne vært unnskyldt om de ikke også var så uhøflige. På vei hjem fra togstasjonen hostet en mann meg rett opp i ansiktet, uten å be om unnskyldning — ja, uten å gi så mye som en antydning til at en unnskyldning kunne være på sin plass. Men nok om det. Hvis man skulle dømt menneskeheten basert på det man så av den på bussen så ville det knapt vært håp for noen av oss. Forhåpentligvis vil både byen og dens innbyggere fremstå i et annet lys straks jeg har bodd her noen uker, dannet meg noen forbindelser og kommet i gang med arbeidet hos Benedikt og Sønn.


Om mine nye boforhold har jeg ikke så mye å si, annet et at de står i stil med resten av mitt heller slitne nabolag. Det hadde ikke overrasket meg om min utleier (en brysk og heslig kvinne) viser seg å være den heldige hustruen til mannen jeg stiftet bekjentskap med på bussen.


På den positive siden så har jeg i det minste nok plass: med to små rom, i tillegg til et kjøkken og et lite bad. Ikke at noen av disse besitter hverken sjarm eller stil, men slik får det bare være til jeg har råd noe bedre.



4. september


I går hadde jeg min første arbeidsdag hos Herr Benedikt. Både han selv, hans sønn og hans verksted gjorde et umiddelbart godt inntrykk på meg og jeg ser frem å bli bedre kjent med dem alle.


Denne høyst oppløftende begivenheten ble dog raskt fulgt opp av en uforutsett beskjed fra min kalde og kortfattede vertinne. Beskjeden lød som følger: (skriblet på et stykke gråpapir og festet med en tykk stift på døren min): «Ny leietaker flytter inn i morgen. Gjør plass».


Til tross for at jeg hadde betalt månedens leie for bare noen dager siden lurte jeg et øyeblikk på om jeg av mystiske grunner allerede var i ferd med å bli kastet ut. Jeg skjønte imidlertid raskt at dette ikke kunne være tilfellet, og at det ikke er jeg som skal ut av leiligheten, men heller en ny person som snart skal inn. Hva slags menneske dette vil bli aner jeg ingenting om. Aller helst skulle jeg sett at det var en gjenganger, slik at jeg slipper å gi fra meg min allerede tilvendte plass.



5. september


Til tross for at jeg tilbrakte hele dagen i dag på verkstedet, arbeidende side om side med Herr Benedikts sønn, så klarte jeg likevel aldri helt å riste av meg tankene og nysgjerrigheten knyttet til min fremtidige romkamerats identitet. Jeg hadde ikke engang fått vite om det var en mann eller en kvinne som skulle flytte inn, om vedkommende var gammel eller ung, eller hvor lenge jeg må forvente at vi skal bo sammen.


På veien hjem tok fantasien tak i mine blandede forventninger og som konsekvens steg raskt oddsen i mitt hode for at det kunne være en ung og vakker jente — fremmed og alene i hovedstaden, slik som jeg — som skulle, eller muligens allerede hadde, flyttet inn på naborommet.


Da jeg vred om nøkkelen i ytterdøren og steg inn i leiligheten noen minutter senere forventet jeg nærmest å bli møtt av denne skjønne unge damens varme velkommen, ettersom hennes virkelighet da var fullstendig utfylt i mine tanker. Men leiligheten var fortsatt like tom som da jeg forlot den.


Det var ikke før jeg hadde satt meg ned med kveldsmaten noen timer senere at det brått banket på døren. Jeg reiste meg straks, fant veien til den rustne ytterdøren og — etter å ha etablert at kikkhullet var malt over på den andre siden — åpnet jeg opp.


Der, ute på trappen, sto det riktignok en jente, dog ikke akkurat av den typen mine dagdrømmer så naivt hadde produsert. Hun var liten og spe, med tynt, beksvart hår, og — mest slående av alt — dekket av en den mest rødprikkede og urene huden jeg har sett i mitt liv. Det ble raskt tydelig at summen av alt dette gjorde henne skrekkelig forlegen.


Etter at jeg hadde lagt fra meg min umiddelbare skuffelse, introduserte jeg meg selv og ønsket henne velkommen inn. Jeg viste frem kjøkkenet, badet, mitt værelse og hennes. Men min nye romkamerat så knapt på meg da jeg snakket, og hadde ikke sagt et ord selv, da jeg bestemte meg for å spørre henne hva hun het. «Maud», mumlet hun — et navn jeg selv alltid har funnet svært vakkert, men som hun, den første Maud-en jeg noen gang har møtt, uttalte nærmest skamfullt. «Du må være kongelig», spøkte jeg, men fikk ikke noe svar. Sekunder senere hadde Maud glidd forbi meg og forsvunnet inn på sitt nye værelse.


Etterlatt til meg selv, fortsatte jeg snart på kveldsmaten. Usikker på hva jeg skulle tenke om min nye romkamerat, tok jeg en slurk av teen min og sukket. Et øyeblikk senere, da jeg var i ferd med å bringe min siste smørbrødskive til munnen, la jeg brått merke til et langt, tynt, og beksvart hår som på et eller annet vis hadde satt seg fast i, det gule, myke smøret.



11. september


Maud og jeg har nå delt leilighet i nærmere en uke. Til tross for dette har vi knapt sett snurten av hverandre og utvekslet intet mer enn toppen et dusin ord. Det skal sies at noe av grunnen til dette skyldes mine egne rutiner, siden jeg er nødt til å stå opp tidlig hver morgen for å dra på jobb og som regel er borte helt til noe utpå kvelden. Men hun er alltid hjemme når jeg er hjemme, og likevel kommer hun aldri ut av rommet sitt, hverken for å hilse på eller dele selskap.

Jeg spurte Fru Gregersen en ettermiddag om hva Maud gjør her i livet, hvor hun kommer fra og hvor lenge hun har planer om å bli værende her i hovedstaden. Men Fru Gregersen ville ikke gi meg noen svar på mine spørsmål og snerret heller at, «Det får du finne ut av selv!»


Men det er lettere sagt enn gjort.



14. september


Det slo meg i dag at dette pussig nok er første gang jeg bor så tett på et ukjent menneske av det motsatte kjønn. Følgelig er det et par ting som er nytt for meg, annet enn deres (eller i hvert fall dette konkrete individets) veldige sjenerthet. For det første har baderomshyllen blitt atskillig trangere enn før, og den fortsetter å bli trangere og trangere for hver bidige dag som går virker det som. Jeg hadde naturligvis hørt rykter om det andre kjønns tilbøyelighet for kosmetikk, men at deres forbruk og behov hadde slike, (unnskyld meg): kosmiske dimensjoner, det kunne jeg aldri tidligere ha forestilt meg.


Kjøkkenet har også blitt noe fullere, og det samme gjelder garderobeskapet. Når Maud har for vane å spise, vasker seg eller gå ut, det har jeg dog ingen anelse om.


La meg understreke at ikke noe av dette plager meg det grann, og at bortsett fra min romkamerats urovekkende taushet, så er det bare én ting jeg har å utsette på hennes tilstedeværelse: nemlig alle de lange, tynne, beksvarte hårene jeg nå stadig finner overalt — spesielt i vasken og i badekaret.



18. september


Etter en lang dag på verkstedet, ble jeg i kveld overrasket over å finne Maud stående på kjøkkenet med kveldsmaten sin på benken og en nykokt tekanne i hånden. Jeg sprang strakt frem for å stille meg i døren, slik at jeg kunne spørre henne hvordan dagen hennes hadde vært — et beskjedent kakk på denne personens usedvanlig tykke skall.


«Bra», svarte hun, mens hun stirret ned i gulvet.


«Si meg», fortsatte jeg, «hva bringer deg hit til hovedstaden — er du kanskje student?»


Hun unngikk drevent mitt oppfølgingsspørsmål og svarte kun at hun er født og oppvokst like ved. Men jeg ga meg ikke, til tross for at Maud nå åpenbart ønsket å returnere til sitt værelse.


«Hvor lenge har du planer om å bo her?»


Det gikk noen sekunder, før plutselig, og med et aldeles magevrengende glefs, Maud svarte:


«Det har du ingenting med!»


Lettere forskrekket trådte jeg til siden og lot Maud returnere til sitt rom. Jeg tok så av meg ytterklærne, reflekterte over hvordan hennes kvisedekte ansikt hadde sett ut under hennes utbrudd, og gjorde meg deretter klar til å forberede min egen kveldsmat. Da jeg børstet av kjøkkenbenken dalte det flere lange, sorte hår ned på det bleke gulvet.



1. oktober


Arbeidet på Herr Benedikts verksted går nå som en drøm. Jeg er på god fot med både Herr Benedikt selv og med hans sønn, som er det eneste mennesket i denne fortsatt ugjestmilde byen som jeg nå tør kalle min venn. Jeg fortalte han i dag om min situasjon med Maud og hintet forsiktig til mitt ønske om å finne et annet sted å bo — «om bare økonomien tillot».


Senere, da jeg kom hjem, kunne jeg høre at hosten som Maud plukket opp for noen dager siden ikke har blitt noe bedre. Før hadde jeg banket på døren hennes og spurt hvordan det går, men etter gjentatte iltre forsikringer om at alt går bra og at hun ikke trenger noe, så har jeg nå fått for vane å simpelthen la min nabo være i fred. Det er synd å si det, men sannheten er at det begynner å bli vanskelig å føle noe annet enn aversjon mot dette mennesket.


Etter å ha kledd av meg yttertøyet subbet jeg derfor rett inn på rommet mitt og kastet meg utslitt ned på sengen. Bare på den korte veien mellom ytterdøren og sengekanten hadde sokkene mine samlet opp flere kullsvarte hårlokker som nå i stadig større grad flyter over hele leiligheten. Det er motbydelig.



7. oktober


Til tross for en lang dag på jobben i går sto jeg i dag opp ekstra tidlig for å få tid til å vaske leiligheten fra topp til tå. Du vil ikke tro hvor mye hår jeg — gysende og frastøtt — måtte plukke opp og kaste ut. En kunne sydd en bordduk av dem alle! Jeg samlet dem sammen med en gammel tøyfille, som jeg siden skyldte i vasken gang på gang — og deretter, når alle overflater hadde blitt dratt over minst to ganger hver, slang jeg dem i tunge, våte klyser ned i søppelkassen.

Men det var verdt strevet, og kvalmen.


På jobben noen timer senere var hvert hårstrå allerede glemt. Jeg hadde nemlig blitt invitert på middag til familien Benedikt — et svært godt tegn, og bevis på at min adresseløse klage ble overlevert til den jeg gjerne skulle adressert den til. Det var også med stor lyst at jeg så frem til mitt første fullkomne, hjemmelagde måltid på over en måned — produsert av Fru Benedikt naturligvis, som jeg i flere uker nå har fått høre at er en fremragende kokk, (dog kilden til dette ikke kan sies å være spesielt nøytral).


Og for et måltid det var! Kjøttboller av ypperste kvalitet, med en saus jeg kan sverge på at hadde fått en hvilken som helst hvitfrakket Lyonnais til å trygle om oppskriften. Ja, til og med potetene var himmelske — og tyttebærsyltetøyet, gudbevares…! Noe annet enn grovbrød og hermetikksild, det er sikkert!


Men kvelden endte ikke der, for både Benedikt senior, junior og jeg fant like raskt tonen som Fru Benedikt serverte drikken, og selv lenge etter at skålene tok slutt, sto stemningen fortsatt i taket. Den muntre kvelden, (som jeg er overbevist om at er den beste søknaden om lønnsøkning jeg noen sinne kunne sendt) endte omsider meg at jeg ble tilbudt familiens gjesterom — et tilbud jeg naturligvis mottok med åpne armer.



8. oktober


Ett døgn! Det kan umulig være… Ett døgn tok det, før hele leiligheten på ny er overfylt med hår! Strødd rundt som spinkle, døde ormer i hver krok; blåst under dører og imellom hvert eneste rom.


Jeg sto et helt minutt og måpte uten å forstå. Jeg tvilte til og med et øyeblikk på om jeg faktisk hadde vasket her i går. Så ble min forvirring brått avbrutt av lyden av Maud hoste inne på sitt rom.


Jeg brøt straks vår nå flere uker gamle stillhet, banket på døren hennes og spurte,


«Går det bra med deg, Maud?»


Det tok noen sekunder, men jeg fikk til slutt mine vanlige forsikringer om at alt gikk helt fint.


Jeg valgte å ta henne på sitt ord — for hun hørtes i sannhet oppriktig ut, og når sant skal sies: Hva mer kan det egentlig forventes av meg å gjøre?


Svett, sliten og noe mer bekymret enn før, beveget jeg meg utålmodig inn på baderommet. Der skrudde jeg om kranen på badekaret og lot det fylles sakte opp, mens jeg tok turen inn på kjøkkenet for å lage meg en mye etterlengtet kopp med te.


Det første håret jeg fikk øye på lå midt på kjøkkenbenken og jeg feide det umiddelbart vekk som om det hadde vært en klapperslange. Det andre (som i virkeligheten må ha vært det samme som det første) oppdaget jeg kun etter at jeg hadde plukket ut et krus av skapet, siden det klamret seg fast til hånden min, med én ende — igjen, som et hypnotisert slangehode — svaiende rundt i luften. Jeg kastet umiddelbart både krus og hender ned i kjøkkenvasken, skrudde vannet på fullt og skrubbet vilt for å bli kvitt det vesle håret. Mens jeg skrubbet gikk det imidlertid raskt opp for meg at sluket var tett, noe som fikk meg — uten å tenke — til å stikke en finger ned i avløpet for å rydde opp, hvorpå denne samme, ulykkelige fingeren straks ble møtt av en våt, tettpakket ball med hår som satt fast et sted der nede i røret.


Jeg spratt tilbake mens jeg ristet på fingeren — nei, hele kroppen — som om den brått hadde tatt fyr. Jeg bykset så ut av kjøkkenet, som åpenbart var fylt av hår i hver eneste sprekk, og tilbake til baderommet, hvor jeg så frem til å kaste meg ned i såpe og vann og til å vaske av meg all denne ufordragelige vemmeligheten. Men hva så jeg flyte der på overflaten av det fulle badekaret?


Hår! Hår! Hår!



9. oktober


Jeg hadde planlagt å fortelle Benedikt junior om gårsdagens hendelse på jobben i dag, men da øyeblikket bød seg innså jeg hvor skamfull jeg var over det hele: Over å måtte bo på denne måten, med et menneske som fletter sammen slik medynk og aversjon.


Det kom da som en overraskelse sa min venn selv tok til orde for å høre hvordan det gikk med meg og Maud — noe som selvfølgelig åpnet opp et vindu for meg til å spørre om råd.


«Men hun vil ikke ha noen hjelp», sa jeg etter noen minutters prat, «og for alt jeg vet trenger hun det ikke heller».


«Ser hun frisk ut da?» spurte min venn. «og har hun noen å være sammen med — familie eller venner?»


«Hun tilbringer all sin tid på rommet sitt», svarte jeg, «mutters alene. Hun tør ikke så mye som gå på toalettet hvis hun vet at det innebærer risiko for å møte på meg på veien. Men hva om det er det hun vil — å være i fred, mener jeg? Hver gang jeg prøver å være vennlig feier hun meg bort, og det stadig mer uhøflig».


Etter ytterligere diskusjon, ble vi enige om at det ikke var opp til oss å hjelpe noen som ikke ønsket hjelp og at det eneste som var rimelig å forvente av meg er at jeg følger med på om Mauds hoste blir verre og at jeg tar kontakt med en lege hvis det skjer.


Det føltes godt, nesten som en bekjennelse, å ha fått ting ut, og klart i mitt eget hode.



15. oktober


Ting går nå, alt tatt i betraktning, endelig noe bedre i leiligheten. Maud har sluttet å hoste, og selv om jeg fortsatt ser henne like sjeldent som før så er det ikke like mange hår å hanskes med som i tidligere uker. Når sant skal sies har jeg — til min stille skam — blitt nesten vant med å tørke dem opp fra gulvet et par ganger i uken og jeg finner dem sjeldnere og sjeldnere både på badet og på kjøkkenet. I gangen og på rommet mitt samler de seg dog fortsatt i ny og ne, ettersom disse rommene begge har en dør inn til Mauds værelse. De smyger seg under dørsprekken og legger seg på sine faste steder.



20. oktober


Etter å ha blitt sakte verre de siste par dagene er det nå åpenbart at sluket på kjøkkenet er tett. Som følge av dette har det nå spredd seg en aldeles forferdelig stank i hele leiligheten som tvinger både Maud og meg til å forbli låst inne på rommene våre nærmest konstant, noe som dessverre hjelper lite. Jeg forsøkte først å fikse problemet selv, men det til ingen nytte. Neste håp ble Fru Gregersen, som jeg har bedt om å sende opp vaktmesteren så fort som mulig, men dette er visst ikke lett som det skulle høres ut. Enn så lenge består løsningen i å åpne alle vinduer og i å holde pusten når jeg trenger noe utenfor mitt eget rom…



26. oktober


Halleluja! Herr Benedikt tilbød meg i dag en lønnsøkning som endelig tillater meg å flytte fra denne begredelige leiligheten!


Jeg har allerede pekt meg ut et ideelt sted, like i nærheten av verkstedet. Jeg har var der og kikket i går — et romslig og velstelt loft med både kullovn og veggtapet. Det passer meg perfekt! Hvis alt går etter planen flytter jeg dit allerede ved starten av neste måned. Ingen flere hår å rydde opp! Ingen flere ukomfortable stillheter og tette kjøkkensluk!


Og ingen flere ukomfortable situasjoner for stakkars Maud — som nå, i hvert fall for en stund, får hele leiligheten for seg selv.



1. november


Jeg vet saktens ikke hvor jeg skal begynne…


Benedikt junior kom i dag innom for å hjelpe meg med flyttingen. Både han og Fru Gregersen stilte opp for å sørge for at jeg fikk med meg alle mine eiendeler — det vil si, Fru Gregersen var der vel mer for å sørge for at det kun var mine eiendeler jeg tok med. Vaktmesteren hadde også endelig tatt turen opp husets tre etasjer, men hadde gått igjen så snart han kom — overbevist om at denne jobben ville kreve en neseklype.


«Hvordan går det egentlig med Maud?» hvisket Benedikt junior etter at alt var ryddet ut av rommet mitt.


«Bedre», svarte jeg, «det vil si, hun hoster ikke lenger slik som før og selv om alt jeg nå hører fra henne er lyden av at hun lister seg over gulvet i ny og ne så virker det som hun i hvert fall har blitt frisk igjen».


«Det var godt å høre», svarte han.


Jeg bøyde meg så ned for å plukke opp en av koffertene mine, men før jeg begynte å gå la jeg merke til at min venn sto stille og øyet meg med et spørrende blikk.


«Skal du ikke ta farvel med henne?» spurte han.


«Åh», utbrøt jeg noe skyldbevisst, «jo, selvfølgelig skal jeg det». Jeg stakk så hodet tilbake inn i leiligheten og ropte, «Farvel, Maud! Det var hyggelig å møte deg!»

Det gikk flere sekunder. Intet svar. Selv den utålmodige Fru Gregersen, som straks hun hadde etablert at det ikke var noe ekstra hun kunne ta betalt for hadde vært like klar som meg til å komme seg ut av den illeluktende leiligheten, ble brått nysgjerrig da denne stillheten fortsatte å tynge luften.


«Maud», gjentok jeg, «jeg drar nå. Takk for i høst!»


Heller ikke denne gangen kom det noe svar.


«Hm, da er hun kanskje ikke hjemme», sa jeg, og hevet noe overrasket på skuldrene.


«Åjo, hun er hjemme», svarte Fru Gregersen kvikt, og begynte å fikle med et gigantisk nøkkelknippe som dinglet konstant et sted under klærne hennes.

Med ett kunne jeg kjenne noe synke som et blylodd inne i meg og jeg fulgte nervøst med da min vertinne omsider fant frem riktig nøkkel. Hun beveget seg deretter bestemt mot den lukkede døren. Bak henne, sto jeg som støpt til gulvet.


Fru Gregersen stanset brått opp ved døren til Mauds rom og ga den en serie med iltre rapp på karmen, mens hun gjentok ordene, «Frøken Langemyr? Frøken Langemyr, lukk opp!», flere ganger.


«Neivel», utbrøt hun til slutt, og satte nøkkelen inn i låsen og vred om.


Døren spant sakte om på hengslene og blottla etter hvert et rom badet i mørke. Et par små skygger pilte over gulvet før de forsvant. Sengen var uredd og gardinene trukket for. Det var alt jeg så bak min vertinnes brede rygg.


Fru Gregersen tok om litt et steg frem i mørket, mens vi andre — som begge hadde blitt lamslått av de mest redselsfulle forutanelser — sto som saltstøtter ved inngangsdøren.


Brått ble alle våre verste gjetninger bekreftet, da den staute og hardbarkede Fru Gregersen plutselig brøt ut i et gjennomsyrende og panisk hyl: så skarpt og redselsfullt at det vil hjemsøke meg til mine siste dager. Et øyeblikk senere braste hun ut døren med noe som minnet galskap i øynene. Hylene hennes fortsatte som en svirrende sirene ned etasjene etter hvert som hun forsvant.


Sakte som klokkearmer snudde Benedikt og jeg oss tilbake — tåper som vi var. Trangen var simpelthen for stor; Trangen til å finne ut hva for et grufullt syn kunne fremkalle en slik grufull reaksjon. Vi kunne ikke lenger høre — og mye mindre lystre — våre bedre intuisjoner.


Mauds mørklette værelse dro til seg våre skrekkslagne pupiller og våre ben ble snart dratt med. Vi gikk inn. Der inne i mørket, midt på gulvet, og i sentrum av en glorie formet av falne, sorte hår, lå det en et utmagret, rødprikket, og delvis forråtnet hode; aldeles taust, aldeles urørlig og aldeles, aldeles skallet.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no