Herreløse hunder

av Lasse Furuholm.


Sebastian hadde en særdeles dårlig morgen. Tomt for kaffe, tomt for brød. Frokost fikk han ordne på vei til biblioteket. Klokken hadde han ikke turt å sjekke. Sannsynligvis var den pinlig mye.


Ute i oppgangen var linoleumsgulvet skinnende rent. Nyvasket denne morgenen. Det visste han allerede, ettersom han hadde våknet av at vaskedamen kjørte moppen gjentatte ganger mot døra til leiligheten mens hun sang på et språk Sebastian ikke forstod. Lukten av klor rev i nesen da han kastet seg ut fra leiligheten noen minutter senere. På vei ned, i tredje etasje, lød et lite smell fra nr. 19. For høyt til å være et kjøkkenskap som smalt igjen, for skarpt til å være et menneske som traff gulvet. Vaskedamen stilnet i noen sekunder. Et møbel som veltet? Muligens en stol? Hadde nr. 19 endelig sparket den overende under seg? Vaskedamen trallet videre. Sebastian var i særdeles dårlig humør denne morgenen.


Det var kaldt, den første kalde morgenen denne høsten. Han hadde hatt frakken hengende ved døren hele sommeren, som et memento mori, og han fant en bittersøt trøst i å endelig få bruke den, for det var en riktig god frakk. Men mens Sebastian ventet på bussen kom en type gående mot han. Sebastian fulgte han med blikket fra og med han vendte hjørnet tre kvartaler nede i gaten. Gå til høyre, tenkte han, høyre, forsvinn, forsvinn! Men typen nærmet seg stadig. Gå i det minste forbi meg. Videre, fort. Han var kledd i en frakk som somvar identisk med Sebastians og han stoppet rett ved siden av han på busstoppet, som om han ikke lot seg merke frakkene overhode. Makan. Hva med litt respekt for andres forfengelighet?


Sebastian tok noen skritt unna den respektløse og gikk på bakerst i bussen som ankom noen minutter senere. Øyekrokene var fulle av puss og kinnene fremdeles bleke av salt. Han hadde ikke sett seg i speilet før han dro. Han så seg rundt, var i ferd med å fukte fingertuppen i munnen, men bussen stoppet. En jente steg på med en liten, rustfarget hund klemt mot brystet. De rødmalte neglene hennes var lengre enn de to ytterste fingerleddene til sammen og Sebastian fryktet at hun lett kunne komme til å klore ut øynene på det lille beistet. De store, mørke klodene var nesten totalt forvist fra kraniets beskyttelse.


Bussen ga fra seg et resignert, pneumatisk sukk og kjørte videre inn i byen. Jenta med neglene hvisket noe inn i øret på dyret, gned nesen kjærlig mot ansiktet dens, og strammet grepet om den lille kroppen. Likefullt begynte den å skjelve. Først i labbene. I noen få sekunder fylte lyden av små, butte klør som kjempet fanatisk og nytteløst mot en syntetisk boblejakke bussen. Jenta hysjet og laget nusselyder med leppene. Straks spente bena på dyret seg og frøs. Til slutt bare dirret den, — klar for å dø.


Sebastian fant det hele høyst urettferdig. Dyret, som åpenbart higet etter ikke å eksistere, var i grunnen aldri klar for å bli født. Neida, det er ingen som velger å bli født, men dette dirrende stykket loddent kjøtt ble på et vis både unnfanget og født i strid med naturens egne forskrifter. Dens eksistens snarere avhengig av underholdningsverdi enn fitness, og den minimale brøkdelen av ulv som fremdeles er igjen der inne har ingen forståelse for slikt. Etter ulven gjenstår bare et evig mindreverdighetskompleks. For et mareritt! Sebastian ble sint.


Norske jenter ligger på verdenstoppen når det gjelder stress og depresjon. Hvis de opplever tilværelsen som stressende, som om de ikke er laget for å takle hverdagen — tenkt på de ulykkelige og meningsløse liv deres hunder lever på deres bekostning. Det er naturstridig! Om de hadde hatt ett snev av sympati ville de vridd hodene av sine firbente umiddelbart! Hunden var stum av frykt, men de tomme, sorte klodene skrek etter hjelp: eeeu-taaa-naaa-siii!


For de er naturstridige — disse krapylene — og lever bare fordi vi vil de skal leve, og de er ikke smarte nok til å forstå hvilken urett, nei, hvilket overgrep vi begår ved å holde dem i live. De attesterer menneskets evne til å skape det banale, det som ikke har nytteverdi, det som ikke har mening. De må skjæres åpne for å føde og videreføre sin sarte art. Hvis det finnes en gud, så vemmes han av tanken på at disse formerer seg. De er herreløse hunder. Hver og en av dem higer etter å være den siste av sitt slag, men vi lar dem ikke! Det er bestialsk! Sebastian hadde glemt å puste. Det var først nå det gikk opp for han at han ikke bare hadde en dårlig formiddag, men at han var svært, svært ulykkelig.


Selv om biblioteket fremdeles var et par stopp unna styrtet Sebastian ut av bussen. Han ble stående å rive seg i håret mens han så bussen forsvinne bak en sving. Han pustet inn den kalde høstluften ispedd byens sot og eksos. Så hørte han en stemme, en stemme han gjenkjente. På busstoppet satt en mørkhåret jente i lys høstkåpe med utstrakte armer, ‘Sebastian! Hei!’ Han smilte så godt han kunne, knep igjen munnen for ikke å la den rå og altfor menneskelige lukten av tom mage unnslippe leppene, og ga henne en klem. Han angret på at han ikke hadde dusjet.


Han hadde ikke sett henne på flere år. Ikke siden han flyttet. Hun var en av jentene han aldri hadde villet innrømme ovenfor seg selv å ha vært litt forelsket i. Sebastian likte å føle seg spesiell, at han hadde vært forelsket i henne fikk han til å føle seg som et hvilket som helst offer for pubertetens hormonelle masochisme. Hun hadde nettopp flyttet hit, fortalte hun, og lette etter biblioteket. De tok følge dit, drakk en kopp kaffe sammen i kafeteriaen, så en til, og enda en. Så bare pratet de, helt til hun måtte begynne å lese, og Sebastian måtte spise noe. Magen hadde blitt sur og oppstemt av kaffe og sommerfugler. Sebastian vinket til henne mens han rygget gjennom svingdøren.


Alt hadde gått så bra. Hadde det ikke? Nå gjelder det å ikke begynne å analysere. Ikke analyser, Sebastian. Måten han hadde tilbudt seg å vise henne rundt på. Perfekt. Frakken. Perfekt. De blodsprengte øynene, saltet på kinnbena, det rufsete håret — tatt på fersken i et mystisk intellektuelt prosjekt som tok alt han hadde av krefter, men som han var villig til å utsette for henne denne formiddagen. Perfekt. Selvfølgelig kunne han gjort noe annerledes… Nei, la det ligge. Stopp. Bussen nådde skuret samtidig som Sebastian. Han svinget seg grasiøst og sømløst inn døren uten å stanse. Han så etter henne gjennom vinduene da bussen passerte biblioteket.


På neste stopp hoppet en liten, ekornfarget hund fra fortauskanten inn på den spraglete linoleumen. Den så seg kvikt omkring. Smilte på den måten bare hunder kan. Den så til høyre, fremover i bussen, og til venstre hvor den møtte blikket til Sebastian, som ikke kunne motstå fristelsen. Han nikket til den og smilte, slik man gjør hvis man får øyekontakt med noen på gaten. Disse øynene var ren uskyld, og Sebastian kunne ikke unngå å registrere at den nikket tilbake. Hunden dro ivrig med seg eieren inn i bussen. Sebastian fulgte hundebåndet med blikket til han nådde handen som holdt den tilbake. Fingrene, som holdt stramt i løkken, hadde lange, røde negler. Sebastian ble redd, riktig bekymret, og mer ulykkelig enn noen gang.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no