Hodet til rektor Franzen

av Erling Røhmer.


Ronny våknet brått klokken to på ettermiddagen med følelsen av noe vått og varmt rennende nedover beina. Begge hans lange, rødprikkede armer ble sendt sporenstreks ned under dyna for å inspisere, mens Ronny fryktet for at han nå måtte tilbringe resten av den allerede halvveis bortsløste dagen på leting etter en ny madrass til Karl. Men etter å ha studert både bein og føtter kom Ronny heldigvis frem til at ulykken kun hadde vært en innbilning og at han trygt kunne returnere til drømmeland uten videre bekymringer. Han brettet derfor det tynne nattkledet kjærlig om seg, ga et lettelsens sukk og sparket et par lette spark for å justere på lakenet ved enden av sengen. Men straks etter siste spark var levert, kjente Ronny vekten av en ukjent gjenstand trekke mot den andre enden av sengen en gjenstand som, når Ronny for et øyeblikk slapp taket på lakenet, landet med et dunk på gulvet ved enden av sengen. Ronny så seg spørrende omkring i den tomme hybelen, og etter å ha tørket et par nattbuser ut av øyekroken stakk han hodet over sengekanten, brettet forsiktig opp den nedrullede lakenballen, og ytret et langt, redselsfylt skrik.

"Dække mulig, faen faen, dække mulig," stammet Ronny skjelvende etter at det øyeblikkelige sjokket hadde roet seg en smule. "Hva i hælvete gjør hodet til gamle rektor Franzen i min seng?"


Dette var uten tvil et veldig godt spørsmål, for hvordan i all verden kunne det blodig avskårne hodet til stakkars gamle rektor Franzen, ansatt på Holtet videregående skole mellom 1983-99 og siden pensjonert golfentusiast på Gran Canaria, ende opp sånn helt uten videre i en tilfeldig leilighet på Grønland komplett med sine sedvanlige horn-briller og særs utstående ører? Nei, det var umulig, slik skjedde bare ikke.

Men det er dessverre fånyttes å krangle med universet når det en dag bestemmer seg for å plassere noens avkuttede kroppsdel i din seng, noe Ronny skjønte altfor godt der han sto og ristet på hodet mellom sine raskt fortrukne gardiner og omhyggelig festede dørlenke. Han forsto godt at det eneste spørsmålet som nå var viktigere enn hvordan rektor Franzens hode hadde endt opp i hans seng, var hvordan i all verden han skulle klare å bli kvitt det.


"Shit ass, mann," tenkte Ronny, mens han trippet nervøst fra en side av leiligheten til den andre. "Jæ kan'ke kast'n ut av vindu og jæ kan'ke bare bær'n ut i en handlepose eller ryggsekk. Og han kan visst faan ikke bli her til mandag."


Etter over en time med overveielse en time hvor Ronny også rakk å forsikre seg om at resten av rektor Franzen ikke lå gjemt i andre deler av leiligheten kom ulykkesfuglen omsider frem til at han trengte hjelp utenfra, nærmere bestemt, fra Steven. Han var den eneste i verden Ronny kjente stolte på nok til å fortelle om en ting som dette, og som muligens visste en måte å hjelpe. (Stevens egentlige navn var forøvrig Odd-Peter, men når man gjør business hovedsakelig med utlendinger, og attpåtil ikke ser helt A4 ut til å begynne med, er Odd-Peter et heller uheldig og overtydelig navn). Ronny stappet det lakenkledde hodet til rektor Franzen ned i "en pose her, en pose der" fra Kiwi, dyttet det bort i et hjørne av hybelen og jogget haltende og bannende bort til Stevens faste gatehjørne.

"Du har hvem hjemme hos deg sarr'u?" spurte Steven, hvems venstre øre aldri hadde vært mer enn dekorasjon. "Rektor Franzen?"


"Bare hue hans, for pokker Franzen er like dau som Hoste-Lailas håndtrykk, skjønner'u?"


"Faen, Ronny, harr'u knærta gamle Franzen?"


"Nei, hør etter'a! Dække jeg som har drept'n. Noen har lagt'n fra seg i senga mi mens jæ sov."


"Faan. Folk ække til å tro ass. Hva ska det bli av detta landet? Men ta're med ro, jeg kjenner no folk som kan hjælpe'ræ."


Steven kjente faktisk mange folk, inkludert størsteparten av Oslos romfolk, en gruppe mennesker som kunne hjelpe til ved slike prekære situasjoner like lett som de hjalp seg selv til gratis kollektivtransport og offentlige drikkeprivilegier.

"Snakk med Ovidiou," sa Steven, "han fikser detta, skarru se. Du finner'n oppi i Ekebergskogen inni tipi'n sin."


Ronny fulgte sin venns råd og kastet seg på trikk nummer 18 til Ekebergparken. På vei dit, idet trikken passerte en gigantisk glisende hagegnom med en massiv, rød analplugg i den ene hånden, slo det plutselig Ronny at han kanskje i virkeligheten fortsatt sov, at alt dette var et mareritt og at hvis han bare kløp seg selv hardt nok i armen ville våkne opp trygg hjemme i sin egen seng. Men nei, Ronny måtte saktens innse at han hverken sov eller drømte, og var, tvert imot, både våken og edru som aldri før.


"Hvor bor'n a, denna Oviddu?" spurte han seg selv fortvilet etter å ha trasket målløst rundt på Ekeberg i over en halvtime. "Jeg sekke et jævla telt jæ, ikke en eneste sigøyner eller tipi, bare fuckings trippy skulpturer overalt ..."

Kort tid etterpå snublet Ronny derimot over en tømmerstokk og landet pladask ned i leirsirkelen til en gjeng rumenske skogvarmere.

"Hey!" hørte han brått fra en stemme i nærheten, "What you do here?"


"Hello," svarte Ronny forfjamset, "I am luking for Oviddo. Du ju nov him?"

"I do not know him, who are you?"


"I am Ronny. I am friend of Steven."


"Odd Steven?"


"Steven Abrahamsen." "Why you no say so? I am Ovidiou. What you want, friend of Steven?" "Ai hav dis problem vid dis hed dis hed in my bed, ju si." "I see."


"I nid tu get ridd åff it." "Only head? No body?"


"Ånli hed, but big hed — vid glasses."


"Five thousand, my friend." "Faiv tausend kroner?"


"Yes, to disappear head." "Kan ju do tree tausend?" "Five thousand per head, my friend, set price." "Ai kant get dat mutsj moni. Maksimum is tree tausand." "Then you stuck with head, my friend. Unless..."


"Unless vat?"


"I have perhaps a job for you, if you do it, I disappear head for four thousand."


"Not tree?"


"Okay three, but you do job first." "Vat is de jobb?"


"Simple, you go to train station and meet my friend. He will wear red tie and have name: Dani. He give you box and you give box to me."


"Dats it? Venn du ai go?"


"At eight o' clock tonight."


"Okai, ju have a dil." Ronny var ikke sikker på om han var beroliget eller foruroliget av møtet med Ovidiou. Han hadde i det minste funnet en løsning på det opprinnelige problemet, selv om han virket å ha byttet det ut med et nytt ett. Men når han veide opp det ene problemet mot den andre et avkuttet hode mot det som luktet som litt harmløs småkriminalitet falt han snart til ro med situasjonens utvikling.

Det var imidlertid noen timer til klokken åtte og Ronny måtte fortsatt få tak i 3000 kroner i kontanter en sum som heldigvis tilsvarte nøyaktig den summen Hoste-Laila skylte han. Han fant Hoste-Laila på trappa utenfor feltpleien i Hausmannsgaten, hostende og harkende som vanlig.

"Jæ trenger'em i dag, Laila — alle tre lappene."

"Det gåkke Ronny — host! — jeg hakke ei krone på mæ. Jeg har lånt dem ut til Farouk."

"Farouk, faan? Hva faan gjør mine 3000 kroner med Farouk?"


"Han trengte'rem, for hælvete, til å besøke familien — trengte'rem mer enn deg, det ska'jæ love'ræ — host! host!"


"Harr'u sendt penga mine til Somalia, kvinne? Jæ trenger'em mer enn hver pirat i Mogadishu trenger øyelapp og kannonkuler, hører'u? Jæ trenger 3000 kroner i dag, faan — nå!"


"Til hva, om jeg tør spørre, trenger du tre laken klokken seks på en lørdagsskveld?"


"Jæ trenger'em til...til..." stammet Ronny, vippet fullstendig av pinnen etter Lailas bruk av ordet "laken".


"Til?"


"Til å betale no'n albanere jeg har fått på nakken. Jæ sverger Laila, de ska drepe mæ hvis jeg ikke gir dem det jeg skylder'em."


"Albanere, du lissom ..." fnøs Hoste-Laila, "den må'ru lenger ut på landet med."

"Jæ sverger. Du må hjælpe mæ. Ikke tro at jæ ikke veit at du har penger stua vekk et sted — og hvis du ikke har det, så trenge'jæ ræ til å jobbe som faan de neste to timene for å tjene opp no nye. De'r snakk om liv og død her, Laila, hører'u?"


"Tror'u jæ'r døv eller noe? Host! Jeg hører. Hark! Men fint, greit."


"Fint? Greit? Mener du at du hjælper mæ?"


"Hvis du er så desp som du ser ut så ska jæ ska se hva jæ fårtil."


"Ah, du er en engel, Laila!"


Ronny tok seg friheten til å sette et impulsivt kyss på sin venninnes kinn, en avgjørelse han raskt angret på ettersom Laila hostet han rett i ansiktet på kloss hold.


"Faen, Ronny, det er din egen feil — du veit at jæ er forkjøla."


Ronny tørket seg på kinnet og spyttet demonstrativt på bakken før de to gikk hver sin vei, Ronny mot Oslo S, Laila mot skjulte sparegriser og andre svin.


På vei til sitt møte med denne "Dani" begynte tankene til Ronny å svirre. "Hvordan kommer detta her te å funke egentlig?" tenkte han. "Jæ får noe av denne sigøyner'n, gir'n te høvdingen sammen med tre tusen lapper... og så... Vent, tar jæ med rektor Franzen samtidig? — eller kommer dem og henter'n hos meg seinere? Faan, det tenkte jæ ikke på..."


Ronny kom til slutt frem til at han snart kunne spørre Dani om de eksakte detaljene for avtalen. Han stresset bort til Østbanehallen, stappet i seg en tørrstekt grillpølse mens han ventet på at klokka skulle slå åtte, og kikket seg omkring med det han trodde var et avslappet og naturlig ansiktsuttrykk. Ti minutter senere fikk han øye på den han lette etter. Rødt slips som avtalt, for ikke å nevne den røde dressjakken: Dani så omtrent like iøynefallende ut som en flamingo i Jotunheimen.


"Hello," sa Ronny beskjedent — usikker på om han hadde funnet riktig rødkledde sigøyner. "Ar ju Dani?"

"I am Dani, who are you?"


"I talk to Ovi..."

"Good. Box here."


Dani rakte Ronny en overraskende stor pappeske med flerfoldige lag gaffateip spunnet rundt på kryss og tvers. Ronny veide den i hendene og ble med en gang overrasket over hvor tung esken var.


"Vat is it?" spurte han nysgjerrig.


"You no worry about that. It's important thing for Ovidiou. You no open, ok?"


"Ok."


På mindre enn tjue sekunder var handelen gjort og flamingoen Dani forsvunnet. Ronnys spørsmål hadde forblitt ikke bare ubesvart, men ustilt, og han ble stående med den mystiske pappesken i hendene og et betenkt uttrykk i ansiktet helt til noen refleksvestkledde vektere dukket opp på horisonten og fikk han til å raska på. Han hadde akkurat lyktes med å komme seg ubemerket ut av stasjonen da mobiltelefonen hans plutselig begynte å vibrere inne i bukselommen.


"Ja? Ronny her," svarte Ronny mens han haltet fremover med esken balanserende i den ene hånden og mobiltelefonen i den andre.


"Halla, Ron, det er Karl. Åssen går'e kompis? Liker'u leiligheten?"


"Skjer'a Karl? Ja, fin den, digger lava-lampen. Men du, er det no spessielt eller? Jæ'r litt opptatt her, skjønner'ru."

"Ja, jæ tenkte bare å si at jeg kommer innom om ei lita halvtime og henter no greier jæ glemte heromda'n."

"Nå? I kveld, lissom?"

"Ja, mann. Er der så fort jæ kan. Snakkes!"


"Du, det passer litt dårl— hallo? Fuck, ass."


Ronny skrudde opp tempoet så mye han kunne makte. Tanken på Karl og hodet til rektor Franzen i samme rom fikk hjertet hans til å pumpe som en motor på nitrometanol. Han ble imidlertid tungpustet etter ikke altfor mange meter og den siste kilometeren ble tilbakelagt i vekselsvis korte spurter på rundt tredve-førti meter og heseblesende hosting de neste seksti. Under spurtene ristet innholdet i pappesken noe voldsomt og Ronny ble nesten bekymret for at noe kunne bli ødelagt.


Han slo heldigvis Karl på målstreken — det vil si, han hadde nettopp kommet seg inn i leiligheten og lagt øynene på den grønne, laken/hode-fylte Kiwi-posen, da ringeklokken kimet mellom veggene som en brannalarm. Ronny stirret seg panisk omkring på leting etter et sikkert skjulested. Men leiligheten var ikke mer enn noen-og-tyve kvadratmeter, og innredet med kun et par trauste Ikea-møbler, så det fantes med andre ord ingen åpenbare steder å gjemme noe så lite som en afghaner eller en bønne — og langt ifra noe så stort som rektor Franzens turbankledde hode.


Idet Ronny hørte fottrinn nærme seg ute i trappegangen — (Karl må ha hatt en egen nøkkel) — fikk han imidlertid en lysende idé. Han skyndte seg bort til rektor Franzens hode, og bar det med seg bort til vinduet. Han slang så posen ut i den friske kveldsluften og lot den dingle der mens Ronny lukket vinduet slik at posens håndtak kom i klem, med kun en liten grønn kant synlig fra innsiden. Akkurat i det øyeblikket vinduet ble lukket, åpnet døren seg.


"Hey, Ron, hvordan går det, bror?"

Ronny flyttet seg først så langt vekk fra vinduet som mulig, men deretter, når Karl trådte inn i leiligheten, tok han umiddelbart et par korte, refleksive steg tilbake.


"Alt bra her," svarte Ronny, "hva varre du sku' hente sa du?"

"Trenger no musikk til kjøretur'n i mårra så jeg kommer for å hente no CD'er. Ska'du ha no fra Sverige du ell?"


"Nei, takk."


"Alright. Drikke og tobakkskvota er uansett full, men hvis du er hypp på no smågodt eller brus eller no..."


"Nei, takk," gjentok Ronny, men et hint av skjelving i stemmen.


"Hva er det der?" Karl pekte på den gaffakledde pappesken.


"Det tilhører no'n jæ kjenner. Ska gi'n tilbake i kveld."


"Aha. Si mæ, går're bra me'ræ, kompis? Syns du ser litt rar ut, jæ — erru dårli?"


"Nei, nei — eller jo, kanskje ei smule forkjøla, vondt i halsen."


"Gå og lag deg no te da vettu, tror faen meg det står no honning her til om med."


"Tja, det er kanskje en god ..."


"Så åpner jeg vindu og slipper inn litt frisk luft."


"Neeei, faan, ikk ..."


Men det var allerede for sent. Ronny var halvveis til kjøkkenet da Karl fikk idéen om å lufte litt og vinduet sto med ett like vidåpent som Ronnys gapende munn.


Det var heldigvis bare Ronny som hørte lyden av rektor Franzens landing nede i bakgården, mens Karl, uten å ha lagt merke til Ronnys reaksjon, snudde seg umiddelbart vekk fra vinduet og iverksatte letingen etter gamle hip-hop plater og samle-album.


"Dett var dett, kamerat," sa han kort tid etterpå, "snakkes på mandag."


"Snakkes," mumlet Ronny med et tomt blikk i øynene.


Straks Karl var ute av døra returnerte Ronny til vinduet og stakk hodet ut.


"Ja, faan!" utbrøt han sekundet etterpå.


Et hode her, et hode der-posen med rektor Franzen oppi så nemlig ut til å ha landet relativt mykt i en busk direkte under vinduet i tredje etasje, med alt sitt sjenerende innhold trygt ivaretatt på innsiden. Ateisten Ronny korset seg som en hengiven Fransiskaner, samtidig som han ga fra seg et dypt og beroliget sukk.


Så snart han var sikker på at Karl var ute av rekkevidde sprang han så med triple steg ned trappen og fant deretter veien rundt til bakgården. Der fisket han rektor Franzen ned fra en halvbrukken grein og kikket på klokken.


"Odiddu lurer sikker på hvor jæ er," tenkte Ronny mens han gikk tilbake for å hente pappesken og mobiltelefonen, "Håper ikke'n begynner å bli utålmodig — betalinga er nok ikke klar før om minst ei time."


Tilbake i leiligheten ble han imidlertid møtt med en fersk, blinkende melding fra Hoste-Laila: "Har penga."

"Hvordan klarte'ru det så fort'a?" spurte Ronny noen minutter senere, etter å ha mottatt 3000 kroner i krøllete hundre- og tohundre-lapper.

"Det ska'ke du — host! — bry deg med," svarte Hoste-Laila og tørket seg rundt munnen med et jakkeerme. "Greit nok," svarte Ronny, og stappet pengene i lomma, "Takk'a!"


"Du får hilse — host! —anerne— host! — fra meg."


"Hva? Ja, jo — du redda livet mitt i dag, Laila!" "Det gjorde jeg sikkert ..." fnøs Hoste-Laila, mens Ronny rablet nedover mot trikken med den uhåndterlige pappesken under armen. Han hadde ikke turt å ta med Franzen, som nå lå gjemt under dyna til sengen til Karl.

I det neste øyeblikket satt Ronny nok en gang på vei til Ekeberg, hans oppdrag så godt som fullført og hans uforklarlige mareritt forhåpentligvis snart forbi. Han losset (med noen mindre bære-problemer) det han bar på av trikken og forsøkte å huske hvor han hadde gått sist for å finne frem til rumener-leiren. Han så seg til slutt tvunget til å foreta den samme leteaksjonen som sist, toppet med et fall over nøyaktig den samme trestokken som hadde spent bein på han tidligere samme dag. Ronny reiste seg sakte opp med et selvironisk smil om munnen samtidig som han forventet at Ovidious stemme skulle hilse han fra et sted i nærheten.


Men det kom ingen stemme, og heller ingen Ovidiou. Til Ronnys sjokk og forvirring var det faktisk knapt ett spor etter den livlige leirplassen som hadde eksistert på nettopp dette stedet for bare noen timer siden — det vil si, ingen andre spor en henslengt søppel og matrester, strødd rundt som skitten konfetti av en fattig tryllekunstner. Ronny gned seg i øynene og trodde knapt det han så.

"Odiddio?" ropte han ut til skogen, "Ovoddiu? Ar ju der?"


Ingen svar. Ikke en lyd.


"Jammen hva i hælvete erre som foregår her!" utbrøt Ronny desperat. "Ai got jur boks, mister gipsy-man! Kom and get it."


Øredøvende stillhet.


Mer forvirret enn noen gang, og mindre sikker på sin egen psyke enn på lenge, snublet Ronny blindt nedover det bratte skoghenget og hele veien ned til Gamlebyen før han fikk samlet seg nok til å stanse opp og iverksette et forsøk på å analysere den nye situasjonen han befant seg i.


«Nå erre opp til meg å gjørra dette aleine,» tenkte han, «Gidder ikke å spørre om hjælp lenger. Pokkers Steven veit ingenting om noen eller noe som helst. Ække til å stole på. Stole, det kan man gjørra på sæ sjæl.»


Han sendte en forbannet melding til Steven mens han tilbakela den siste etappen hjem. På den tiden kom han også frem til at han simpelthen kom til å kaste rektor Franzen i en søppelkasse et sted, eller «glemme» han igjen på en buss slik at Fru Franzen kunne komme og hente han i tapt og funnet-skranken en gang i løpet av neste uke. «Gjør’re enkelt, faan,» sa han til seg selv, «uten å blande inn langere, horer og sigøynertrollmenn».


Etter å ha slengt fra seg pappesken som han nå var grundig lei av å bære på, og som han innså at han bare burde latt ligge oppe i Ekebergåsen, kastet Ronny seg på sengen for å nyte en velfortjent pust i bakken.


Han ble liggende og stirre i taket mens han fyrte opp noe beroligende, klar til å fylles med hint og forslag til passende hodeskjulesteder. Til slutt kom han frem til at det å senke Franzen i Akerselva, eventuelt ute i fjorden et sted — akkurat som i en mafia-film — var så godt et forslag som noe annet han kunne komme på. Etter å ha røyket seg ferdig, spaserte han ærefryktig bort til Kiwi-posen.


«Jævla pussi at ikke no’ blod har rent ut,» tenkte Ronny idet han kom nærmere. «De tappa’n sikkert godt før de la’n i senga mi, stakkars jævel». Han løftet posen og kjente på dens vekt og stusset straks over hvor lett den plutselig kjentes. Ronny klødde seg i hodet — et hode som nå ikke tålte mye mer kløing før det ville begynne å bli skallet (det hadde blitt litt mye hodebr den siste tiden).


Etter veiingen, det vil si, etter å ha blitt nysgjerrig på om rektor Franzens hode hadde krympet i løpet av dagen, som et hodejegertrofé fra Papua Ny-Guinea, plasserte Ronny den grønne, lakenfylte posen på senga og forberedte seg til nok en gang å konfrontere det forferdelige synet. Røyken fra Ronnys dop lå fortsatt tykk som kveldståke over hele den delen av rommet og han trengte lang tid til å psyke seg opp før han var klar til å sette til verks.


Posen ble til slutt snudd på hodet og dens innhold tømt ut over den flekkete madrassen. Ronny gispet. Han sendte så sine armer til verks, inn i den store lakenkrøllen for å finne ut hvor i alle dager rektor Franzen hadde blitt av. Med hvert grep forventet han å finne noe hardt — en kjeve eller en nese eller en panne — men dette skjedde aldri. Ronny ble mer og mer desperat, og i en tornado av en bevegelse huket han tak i to lakenkanter og røsket til. Det store, hvite tøystykket fløy gjennom luften, virvlet opp all røyk og støv som lå i rommet, før det landet flatt som en pannekake oppå sengen.


«Dække mulig faan — faan dække mulig!» utbrøt Ronny, nå på randen av galskap. «Hvor i huleste harre blitt av gamle Franzen?!»


Han trippet fra en side av rommet til den andre, åpnet hver skuff, kikket under sengen og til og med nede i bakgården. Men Franzen var intet sted å finne. En blanding av forvirring, nysgjerrighet og overveldende lettelse fylte Ronny helt til han trodde at han kom til å eksplodere. Lettelse over å endelig ha blitt kvitt den plagsomme rektoren, nysgjerrighet overfor hvem i alle dager som hadde spilt han et slikt bestialsk puss, og forvirring — endeløs forvirring — omkring hans egen sinnstilstand og psykiske helse.


På tross av sine oppslukende tanker og oppskakede bevissthet sovnet Ronny som en baby straks hans hode krasjlandet på sengeputen. I sin blandede lykkerus hadde han imidlertid glemt alt om den henslengte sigøyner-esken som fortsatt befant seg på gulvet ved foten av Karls knirkende madrass. Eskens flerfoldige lag med teip hadde i løpet av kvelden blitt slitt av i ett av hjørnene og en nyfiken finger eller øye kunne nå utforske det mystiske innholdet på innsiden. Men det hadde ikke Ronny lagt merke til, og den mystiske pappesken ville stå der, like under Ronnys dinglende føtter, helt til Ronny våknet sent på ettermiddagen (rundt klokken 14) neste dag.


Men hva som skjedde da han våknet — hva Ronnys finger fant og Ronnys øye så — det er begynnelsen på en helt annen historie.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no