Hr. Overassessor Sørensen

av Isak Peter Hærem.



Sigarrøken drev mot ett av de to store vinduene. Foran dem hang florlette gardiner som så vidt dempet lyset fra den lave solen. Trukket fra, festet til karmen, var tunge, mørke gardiner som gikk ned til parketten. Hr. overassessor Sørensen satt i en brun skinnstol med sine tøffelkledde føtter på skammelen og en sigar i hånden. Under slåbroken hadde han pyjamas og et halstørkle. Ved siden av ham var et settebord i kirsebær, og på det stod et askebeger i sølv og en sort telefon. Enkelte av lampene som hang på hyllene var tent.


«Vær du den du er,» syntes han å gjenta til vinduene.


Telefonen på bordet ringte.


«Ja?» sa overassessoren. «Tyve minutter? Godt.»


Han ble sittende med røret i hånda mens han forsøkte å blåse en vifte med sigarrøken. Det ble med en strime fra hver munnvik. Sigaren smuldret litt mens han tvinnet den i fingrene.


«Det er en god kveld,» sa han stille.


Han så ned på stavene i parketten og fnøs.


«Er det takket være meg at kvelden er god?» sa overassessoren.


Øynene festet seg til sigaren. Aske drysset ned til askebegeret. Nesten så lett som røyken. Han åndet på asken og den rørte seg.


«Se så!» sa han. «Beånding!» Og han lo godt av denne streken.


Døren gikk opp. Overassessoren så på armbåndsuret sitt. Tilfreds kunne han konstatere at tyve minutter hadde passert. Gjennom døren kom trallen dyttet av en mann. Da trallen var trillet frem til overassessoren, gikk mannen bort til et skap i hjørnet og fant frem et foldbart bord. Han foldet det ut og plasserte det over overassessorens utstrakte ben. Han dekket bordet med hvit duk før han satte frem bestikk og serviett. Så fjernet han lokket over maten og satte frem en dyp asjett med suppe. Endelig tok han et metallbeger og fylte med vann.


«Ingenting å drikke?» sa overassessoren.


«Vann i kveld,» sa mannen. «Legen.»


«Forstås.»


Mannen gikk bort til vinduet. Han begynte å trekke de florlette gardinene fra.


«Hva gjør du!» sa overassessoren.


«Litt ordentlig lys før solen forsvinner,» sa mannen.


«For guds skyld, la være. Når går vi i morgen?»


«Halv ti.»


«Halv ti,» gjentok overassessoren for seg selv.


«Var det ellers noe?» sa mannen.


«Takk, nei.»


Mannen forlot rommet. Hr. overassessor Sørensen rørte litt i suppen, slurpet et par skjeer i seg, men satt for det meste og så ut av vinduet. Sigaren røk litt der den lå i askebegeret, og slukket til slutt. Sørensen begynte å bli trett, hodet hans duppet litt, og han sovnet.


Etter en tid kom mannen inn igjen. Han ryddet av bordet, la det tilbake, trillet trallen ut. I døren snudde han. De tunge gardinene trakk han for, og de av lampene som stod på, slukket han. Døren ble lukket stille igjen.


«Bløtkokt,» sa mannen og trakk gardinene fra. «Tre minutter og femti sekunder i vannet, etterkoking på vei hit.»


«Godt, godt,» sa overassessoren med grøtet stemme. «Hvor skal vi gå i dag?»


«Opp til deg.»


«Parken,» sa overassessoren. «Jeg vil i parken og se verden.»


«Det har du godt av,» sa mannen. «Var det ellers noe?»


«Takk, nei.»


Mannen forlot rommet og lukket døren etter seg. Lyset flommet inn gjennom de store vinduene. Overassessor Sørensen kakket egget sitt og slurpet i seg hviten. Plommen rant så herlig. Han skulle hatt litt saltet smør, de lot ham ikke få smør til egget.


«De gjør det av godhet,» sa han mens han samlet bitene av eggeskall og slapp dem oppi det tomme egget.


Med sin stokk stavret overassessoren seg avsted over grusen. Mannen forsøkte å låne ham en hånd. Assessoren feide den til side.


«Det er bare hastigheten,» sa han, «med stabiliteten er ingenting i veien.»


Mannen tiet. De fortsatte å gå. Barn i refleksvester løp rundt på plenen, noen voksne forsøkte å holde dem noenlunde i hop, ropte med voldsomme stemmer til de som villet seg for langt vekk.


«Her er en benk,» sa mannen.


«Nå ja,» sa overassessoren. «La oss sitte. Vi fortjener vår hvile.»


Assessoren tok de løpende ungene nøye i akt. En gutt syntes å flykte fra en jente som stod med ansiktet mot et tre.


«Bak benken,» sa overassessoren og pekte med stokken. «Der vil du ikke finnes.»


«Det er dårlig,» sa gutten.


«Vi kan si deg hvor hun går,» sa overassessoren.


Gutten forsvant bak benken.


«Si meg,» sa overassessoren, «det er gjemsel dere leker?»


«Boksen går.»


«Boksen går,» sa overassessoren og falt i staver. «Det må være litt fremmed, ordene må være litt fremmede. Ingen bokser går.»


«Skjønner ikke,» sa gutten. «Hvor er hun?»


«For å forstå ordene,» sa overassessoren, «virkelig se dem, må de gjøres litt fremmede. Strekkes litt ut.»


Gutten sa at han ikke skjønte, og stormet frem. Jenta fikk øye på ham. Hun satte ham hendig ut av spill.


En mann kom gående mot dem. Assessoren stirret. Den forbigående forsøkte å se i andre retninger, vekk fra den gamle.


«Men,» sa overassessoren til sin sidekamerat, «har ingen fortalt disse spradebassene at bukseseler er undertøy?»


«Det virker ikke sånn,» sa mannen.


«Det er for galt. Manerer,» sa overassessoren, «er samfunnets viktigste bærebjelke. Det er slik vi møtes, finner sammen. Det sletteste jeg ser, er idealer som ikke vet å te seg, det leder til slikt som denne ungdommen med sitt undertøy eksponert.»


«Han var nok førti,» sa mannen.


«Førti, gud bevare meg vel.»


«Han gikk forbi på samme måte i går.»


Overassessoren ble stille. Mannen gløttet bort på ham. Stillheten varte og rakk. Overassessorens ansikt forknøt seg.


«Men har de ingen til å lære seg!» brast det fra overassessoren.


«Ser ikke sånn ut,» sa mannen.


«Manerer,» sa overassessoren, «er en forutsetning for sivilisert samkvem. Du ser dagens politikere, jeg tror ikke de kan bak frem på sin dress. Hvilket under da, at det blir som det blir. Hvordan skal slike mennesker kunne føre!»


Mannen la bånd på sin tunge.


«De har altså ingen til å lære seg,» sa overassessoren. «Til naturen klarer de ikke se, og av sine idealer forledes de. Det er godt jeg har lite igjen.»


«Du har da noen år igjen,» sa mannen.


«Prat ikke slik,» sa overassessoren. «Jeg er allerede for gammel. Det er for sent med en verdig død. Se bare hvordan jeg har deg hengende rundt meg, parat, skulle den minste ting skje.»


Mannen båndla igjen sin tunge.


«Førti år,» fortsatte overassessoren. «Det skrev Kenkō et sted. Førti hadde vært en god alder. Jeg hadde allerede utrettet mye. Men noe, som det sømmer seg, stod fortsatt igjen. Og ikke talte folk bak min rygg.»


Overassessoren søkte å fange mannens øyne, men de ble værende i en annen retning.


«I det hele tatt,» sa overassessoren, «vet de langt bedre enn oss å dø verdig, der østpå. Vi med vår protestantiske flid. Vi søker å virke helt til siste slutt. Bare en forkvaklet hedonisme har det blitt av det hele.»


Han stilnet.


«Også vi,» fortsatte han, «evnet å dø en gang i tiden. Tacitus berømmet germanernes dødsevne, men de mistet den. Og vi likedan. Det skjærer i hjertet.»


Mannen skrapte litt mot treverket med en negl. Noen frø dalte fra en lønn. Overassessoren hang foroverbøyd på stokken sin, ansiktet i armen. Han rettet seg litt opp igjen.


«Vi slo vrak på vår ære. Og selv med all vår ære forlengst tapt og glemt, forventer folk ærlighet, som om du kunne velge. Vi har ingen verdier. Likevel forventer de rettferd, som om det lot seg tenke i et verdiløst samfunn. Og de går slik rundt med sine bukseseler. Ingen kan holdes til sitt ord når ens ære ikke står på spill.»


Øynene knøt seg sammen, og ryggen knakk forover. Han hang på stokken sin med begge hender, ansiktet vendt mot grusen. En tåre traff brilleglasset, og overassessoren rettet seg litt opp. Han så ut på plenen. Tåren falt til bakken.


«Æresfølelse — » begynte han, men falt sammen igjen. Med skotuppene skjøv han litt på grusen. Tåhettene var blanke under støvet.


«Her sitter jeg,» mumlet han ned i ermet sitt, «gamle mannen, og skjemmer meg ut. En olding med sine høye ord, forstiller meg totalt, tror meg vis på mine gamle dager, men hører, straks jeg taler, hvor latterlig jeg er, hvor umulige mine ord er. Og tar til tårer på toppen av det hele.»


Et hulk tvang seg fram mot ermet.


«Nå,» sa mannen. «Skal vi få deg hjem til middag?»


Han grep om overassessorens frie albue. Støttet ham opp og førte ham bort langs grusen mens ungene løp rundt på plenen, mens kråkene pillet i jorden.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no