Hundedagene

av Oskar Bae.



Parcaen og Dødsengelen, av Gustave Moreau.

Den runde månen er oransje i lilla kveldshimmel. Nettene er sluppet tilbake; sommerens gnistrende hvite timer har endt her, med en voksen verden under både måne og sol. Varmen har trengt inn i jorden, inn i berget og inn i hav og tjern, inn i de store vannmassene spent til kloden, og alt gløder av sommer. Ingen steder er vinterens bitende kulde, overalt er bare liv.


Jeg har et åpent sår på halsen. Det klør og vil ikke gro. Rundt datamaskinen min svirrer sorte fluer, de letter hver gang jeg senker hendene mot tastaturet. De er særlig tallrike i år. Utenfor ruller spredte skyer, bløte og mørkeblå, her og der et øyeblikk lyst opp av fjerne lyn. Mellom er den åpne himmelen, stjerneklar. Jeg klør på såret som ikke vil gro, jeg hoster og harker over vasken, drikker det kalde springvannet og bærer nesten ikke klær i heten.


Tørken er over. Jorden er vannet. Året er som nedsyltet i selvbejublende fest: Hundedagene, årstidens endepunkt, her ingen sår vil gro, her hvor frukten råtner fortere enn ellers, og fluene mangedobles til sitrende skyer. For livet er hult! spiller sirissene fra jordekanten. Én synger særlig intenst fra en skjev og skyggefull einer: Noe rører seg inne i oss, fortærer oss – ja, døden lever. Jeg er ute i natten og røyker og hoster, klør og stirrer. Lytter. Menneskekroppen er full av bitt, opprevet og rød. I halsen svir det; en bakteriekultur der inne har funnet sitt arnested og florerer nå i det bløte og varme vevet mitt. Fra en skogkledd ås setter elgen i gang med sin sørgmodige sang. Lange og nasale lyder legger seg bak sirissenes spill.


Verden, som har vært så ufattelig grønn, gulner. Den levende død gjør sitt opptog gjennom alt det reiste løvverket. Og jubler: Her er rognen med sin frodige krone og likbleke stamme, med sine bær, som virker råtne allerede i sin ungdom. Det er dette ospen skjelver for! Liv er ikke liv, og død er ikke død. Når alt er vått og varmt, gror en ny verden frem, der disse to forenes og faller inn og ut av hverandre, igjen og igjen. Sørstatenes gotikk, huldrefolkets hule rygg, som er som en råtten trestubbe å se til – alt ligger i luften, i den lilla himmelen og den store oransje måneskiven.