I/På Costa Linguista

av Erika Ribu.

Vintage feriereklame for Sestri Levante, Riviera Ligure, Italia (detalj).


Det var en gang et lite språkland i Middelhavet som het Costa Linguista. Landet var en blanding mellom øy og fastland, så det var lenge uvisst om det skulle hete eller i Costa Linguista. Etter mange diskusjoner, besluttet myndighetene at det skulle være lov å bruke begge preposisjonene. I ordbøkene står det nå derfor på/i Costa Linguista.

Men hvilken preposisjon en skulle bruke for å omtale landet, var ikke hovedproblemet på/i Costa Linguista.

Hovedproblemet lå i landets bruk av begrepet «i forhold til». Situasjonen hadde etter hvert blitt så kritisk at mediene ikke lenger fikk lov til å skrive om hva som hender der, og politikerne hadde for lengst gitt opp å prøve å forbedre situasjonen. Derfor var det ikke mange som har hørt om det lille språklandet og problemene de stod overfor. De som prøvde å besøke landet, ble nektet adgang. Landet var rett og slett stengt for alle som ønsket å få innblikk i de kritiske språkforholdene.

Jeg hadde derimot klart å snike meg inn i landet med falskt pass, og etter å ha vært vitne til den forferdelige situasjonen der, kan jeg ikke annet enn å rapportere med bekymring fra det jeg har sett.


Internasjonalisering av «i forhold til»

La oss begynne med hvordan det hele startet. Språkproblemene i Costa Linguista begynte på 1980-tallet med inntog av den såkalte foretaksmodellen og «New Public Management» som sammen sørget for en internasjonalisering og opptrapping av bruken av begrepet «i forhold til».

Akselerasjonen av begrepet i internasjonal sammenheng hadde ført til økt bruk internt i ulike nasjoner, og gjorde at mange hadde begynt å bruke «i forhold til» nå også som universalpreposisjon og tekstbinding. Tidligere ble begrepet kun brukt som sammenlikning. Denne utviklingen ble kalt Forholdismen.

Forholdismen førte til dårligere kommunikasjon og økte misforståelser og var en uheldig utvikling som kunne sees over hele verden. Men av en eller annen årsak var det landet Costa Linguista som ble hardest rammet av alle verdens land.


En fredelig start

Konflikten på Costa Linguista hadde startet med fredelige diskusjoner og uskyldige demonstrasjoner. På den ene siden demonstrerte Forholdistene for å få lov til å bruke begrepet som de ville – både som universalpreposisjon, tekstbinding og sammenlikning. På den andre siden demonstrerte Anti-Forholdistene for å bruke «i forhold til» slik de mente det skulle brukes, kun som sammenlikning.

Det var gode argumenter på begge sider: Forholdistene mente at språket utvikler seg naturlig og de forstod ikke hvorfor noen ga et så lite begrep så stor betydning. Anti-Forholdistene mente at den nye bruken av «i forhold til» skapte så store misforståelser at det kostet samfunnet store summer, og sa at vi måtte holde en viss språklig standard og sørge for at språket ikke forvitret.

Et annet argument hos Anti-Forholdistene var helserelatert. Mange som ble utsatt for gal bruk av «i forhold til,» fikk nemlig psykiske og fysiske plager. Noen av symptomene pasientene kunne rapportere om i situasjoner med høy forekomst av forholdisme var stress, hjertebank, høyt blodtrykk og angstanfall. Legene merket seg at det var noen mennesketyper som opplevde større plager av forholdismen enn andre, men de kunne ikke helt sette fingeren på hva dette kom av.

Forholdistene fnøs av de høysensitive Anti-Forholdistene og mente at de burde da tåle såpass, dette var jo bare snakk om litt moderat språklig utvikling og det var ikke noen vits å bli syk av den slags. Nei, Anti-Forholdistene måtte ta seg sammen, se det store bildet, gå på stressmestringskurs, begynne med yoga, så ville alt gå bra, mente Forholdistene.


Konflikten eskalerer

Etter noen år med sånn passe rolige diskusjoner og nogenlunde fredelige demonstrasjoner om forholdismen, akselererte konflikten og det ble stadig flere opptøyer, større slagsmål og mer bråk mellom de to språkgruppene på Costa Linguista.

Myndighetene forsøkte å løse problemene ved å opprette et institutt for språklig fred, kalt I forhold til Instituttet (IFHI). De opprettet også en egen Språkkommisjon for Språklige Begreper (SSB), et eget Språkråd for Språklig Konfliktløsning (SSK) og de investerte milliarder i forskning for å undersøke hvorfor begrepet skapte så voldsomme reaksjoner hos noen mennesker og ikke andre. De forsket på fysiske og psykiske plager, men også på hvorfor begrepet bidro til så mye sinne, aggresjon og voldelige reaksjoner hos en stor andel av befolkningen.

Til tross for alle disse velmenende tiltakene, vedvarte konflikten. Ingen greide å finne ut av problemet eller føre de to gruppene til enighet. Derfor besluttet myndighetene å dele landet i to og la de to gruppene bo på hver sin side. De tegnet opp en rød linje i midten av landet og satte opp en mur som skulle skille dem. På den ene siden skulle Forholdistene bo, og på den andre siden skulle Anti-Forholdistene bo. Anti-Forholdistene skulle bo på vestsiden av øya, mens Forholdistene skulle bo på østsiden av øya.

Og fordi den nye situasjonen var prekær og ingen helt visste hvordan de skulle oppføre seg videre, lagde myndighetene noen lover og regler.


De to gruppene får regler

På vestkysten bodde de konservative Anti-Forholdistene. Og der var det lov til å bruke «i forhold til» som sammenlikning, men ikke som universalpreposisjon eller tekstbinding. På østkysten bodde Forholdistene, de var mer liberale og der var alle variantene lov.

På vestkysten hadde de fått en egen språklov, en paragraf som stadfestet riktig bruk av «i forhold til» og som skulle sørge for god språklig orden. Alt som ble skrevet, ble kontrollert før det ble publisert. I offentlige tilstelninger der muntlig språk ble benyttet, ble også språket kontrollert ved at språkpolitiet observerte framføringen. Fordi Anti-Forholdistene aldri benyttet «i forhold til» til noe annet enn å sammenlikne, var det ingen som ble tatt for forholdistiske overtramp på vestkysten. I private sammenhenger var det derimot intet offisielt kontrollorgan til stede, ettersom myndighetene stolte på at Anti-Forholdistene ville varsle så fort «i forhold til» ble brukt til noe annet enn sammenlikning.

På østkysten hadde de også fått en egen språklov. I den loven stod det svart på hvitt at «i forhold til» kunne brukes både som sammenlikning, universalpreposisjon og tekstbinding. Offentlige dokumenter ble kontrollert, og de passet på at «i forhold til» ble benyttet på alle tre måter.

Det samme gjaldt i muntlige offentlige presentasjoner. Om noen brukte «i forhold til» litt for lite som preposisjon, eller bare som tekstbinding, grep myndighetene inn og sørget for at begrepet ble brukt på alle de tre måtene det var ment til å brukes på østkysten. Ingen Forholdist ønsket å bli forvekslet med en Anti-Forholdistene, så de passet nøye på å bruke begrepet slik det stod i loven.


En god tanke, men...

Lovene og reglene fungerte godt når de to gruppene holdt seg hver for seg. Og i teorien kunne det ha fungert, men problemer oppstod så snart medlemmer fra de ulike gruppene måtte omgås med hverandre. For det var ikke slik at hver familie eller hver arbeidsplass hørte til kun én av gruppene, nei, det var selvsagt ikke mulig. Alle i Costa Linguista ble født som frie språkmennesker og hadde i utgangspunktet fritt språkvalg. På mange arbeidsplasser og i mange familier var det derfor en god blanding av Anti-Forholdister og Forholdister. Om de skulle bo på den ene eller andre siden av muren, ble derfor også til et problem og førte til stor diskusjon.

Myndighetene løste problemet ved å lage en lov som lot flertallet avgjøre. I loven stod det at: Om det var tre Anti-Forholdister og én Forholdist i en familie, måtte de bo på vestkysten sammen med Anti-Forholdistene. Om det var fire Forholdister og to Anti-Forholdister i en familie, måte de bo på østkysten sammen med Forholdistene. Dette gjaldt også på arbeidsplassene – flertallet bestemte hvilken side av øya de skulle jobbe på. Dette var noenlunde enkelt å avgjøre, selv om det selvsagt ble en del misnøye hos de som var i mindretall.


Gule og røde pannebånd

Verre var det med hvordan innbyggerne på Costa Linguista skulle forholde seg til «i forhold til» når medlemmer fra begge gruppene var samlet. I begynnelsen hadde det nemlig blitt et salig kaos når medlemmer fra de to ulike gruppene brukte begrepet på ulike måter i samme rom. Ingen forstod noen ting og folk ble sinte, frustrerte, stressa og oppgitt. Det ble misforståelser, krangling, mobbing og slagsmål.

Derfor lagde myndighetene noen lover og regler for når medlemmer av de ulike gruppene kunne bruke begrepet i samme rom. For det første måtte medlemmer av de ulike gruppene ha på seg et pannebånd som signaliserte hvilken gruppe de hørte til. Forholdistene måtte til enhver tid ha på seg et gult pannebånd og Anti-Forholdistene måtte til enhver tid ha på seg et rødt pannebånd.

For det andre fikk ingen lov til å bruke begrepet «i forhold til» når medlemmer fra begge gruppene var til stede i samme rom. Verken som preposisjon, tekstbinding eller som sammenlikning. Det ble rett og slett for komplisert, og myndighetene ønsket ikke flere komplikasjoner. Så det var lettest å forby begrepet i sin helhet når representanter fra begge gruppene var tilstede. Myndighetene lagde noen lover og regler på dette også.


Forholdistene sliter

Å ikke si «i forhold til» når begge gruppene var til stede, ble særlig vanskelig for Forholdistene. De var vant til å bruke «i forhold til» i hver tredje hver setning. Når Forholdistene var i et rom med Anti-Forholdister, måtte de derfor tenke seg ekstra godt om og passe nøye på å ikke si «i forhold til», hvis ikke kunne de bli arrestert og satt i fengsel.

Forholdistene kunne for eksempel ikke lenger bruke begrepet som oppramsingsteknikk som de var vant til: «Effektiv miljøpolitikk er viktig i forhold til mange grunner, i forhold til klimagassutslipp, i forhold til CO2, i forhold til naturmangfold, i forhold til fokus på bærekraft, i forhold til...»

De kunne heller ikke lenger si eller skrive ting som «I forhold til en proaktiv tidshorisont initieres incitamentet i forhold til implementeringen.» De måtte rett og slett omformulere seg og snakke mindre svada enn de var vant til.

For Anti-Forholdistene bød ikke denne loven på noe problem, for de brukte ikke begrepet så ofte. Og de godtet seg over hvor mye Forholdistene sleit med å formulere seg når de var i samme rom som dem. Noen ganger gikk til og med Anti-Forholdistene på møter der de visste at det kun skulle være Forholdister tilstede, bare for å gjøre det enda vanskeligere for dem. Og de frydet seg når Forholdistene holdt på å si «i forhold til» og begynte å svette og sleit med å finne erstatninger. Da koste Anti-Forholdistene seg.


Reglene strammes inn og kremen kommer

Myndighetene observerte denne obsternasige oppførselen hos Anti-Forholdister, og stakk hodene sammen for å finne ut hva de skulle gjøre for å jekke dem ned. I flere år hadde Anti-Forholdister sabotert møtene til Forholdistene og godtet seg over hvor mye Forholdistene sleit.

På et av myndighetenes mange krisemøter, ble det sagt at «Anti-Forholdister har fått altfor mye makt. De nåværende lovene og reglene fungerer kun i favør i forhold til Anti-Forholdister». Alle som deltok på møtet der dette ble sagt, var enige. Alle som var på møtet der dette ble sagt, hadde på seg gule pannebånd. Hvorfor det ikke var noen med røde pannebånd til stede, var det ingen som kommenterte, og det kan jo godt være årsaken til at lovene og reglene som ble laget fra den dagen av, var i Forholdistenes favør.


Konverteringskrem

For å jekke ned Anti-Forholdistene, besluttet myndighetene i 2018 at alle Anti-Forholdister måtte smøre seg med en krem. En krem som skulle konvertere dem til Forholdister. Det var slik de hadde gjort det i andre land, og det var slik resten av verden var så fredfull og ikke opplevde noen store språkkonflikter. I resten av verden var det ikke lenger noen som husket greia med «i forhold til». Alle brukte det feil – eller riktig.

Det var bare i Costa Linguista at en liten gruppe av befolkningen fortsatt tviholdt i den gammeldagse talemåten. Myndighetene innså at dette var fryktelig umoderne, og ganske flaut for Costa Linguista i global sammenheng.

Derfor besluttet myndighetene i 2018 at alle Anti-Forholdister måtte smøre seg med konverteringskremen. Men hvordan skulle de få dem til å bruke den? Anti-Forholdistene var kjent for å være svært egenrådige og sta, og ganske intelligente. De kom ikke til å konvertere til forholdismen sånn helt uten videre.


Konverteringskampanjer

Myndighetene kjørte derfor kampanjer for å få Anti-Forholdistene til å konvertere. De viste reklamefilmer av mennesker med gule og røde pannebånd som satt på stranda og hadde piknik og lo og sa «i forhold til» på alle mulige måter uten at det ble noe konflikt ut av det. De viste mennesker med gule og røde pannebånd som satt i møter på samme arbeidsplass og brukte «i forhold til» på alle mulige måter uten at noen måtte sparkes av den grunn. De viste reklamefilmer av familiemedlemmer med gule og røde pannebånd som satt ved samme bord og koste seg med «i forhold til» riktig og galt om hverandre uten at noen mistet matlysten. Myndighetene gikk til og med så langt som å vise i video om hvordan du kunne bli syk og dø av å tviholde på bruken av «i forhold til» utelukkende som sammenlikning.

Dette skapte selvsagt frykt blant mange Anti-Forholdister. Og kampanjene fungerte. Stadig flere Anti-Forholdister konverterte til forholdismen. Men ikke alle.


Språklige symptomer

Årsaken til at mange Anti-Forholdister fortsatt ikke ønsket å bruke kremen var fordi det var et krevende langtidsprosjekt å konvertere. For at «i forhold til» skulle feste seg permanent i vokabularet, måtte man smøre på kremen jevnlig, og minst ti ganger daglig. En annen årsak til at mange ikke ønsket å bruke kremen, var at den fulgte med en del språklige bieffekter.

Etter første gang de smurte på kremen, ble for eksempel kj-lyden litt slappere og språkbrukere greide ikke lenger greide å skille mellom ennå og enda. De begynte også å bruke mer svada. Dette var milde symptomer, men etter andre gang de smurte på kremen, ble det litt verre. Da greide de ikke lenger å skille mellom direkte og indirekte objekt, og de husket ikke lenger hvordan de skulle bruke possessivene i tillegg til at mange av substantivene begynte å dette ut. Etter tredje gang forsvant genitiv og adjektiv.

Etter fjerde, femte, sjette, syvende, åttende, niende og tiende porsjon med konverteringskremen, fikk de følgende symptomer:

- Betennelse i komparativsmodus

- Kasusverk

- Ømme skrift- og pausetegn

- Nedsatt pratelyst

- Pronomen som faller ut

- Komma- og punktumsmerter

- Hovne og ømme ordstillinger i presens og preteritum

- Slappe adjektiv

- Økt politikerspråk

- Allergiske helsetninger

- Sterke substantivistiske svingninger

- Færre interjeksjoner

- Overfølsomme leddsetninger

- Ordmangel

- Redusert antall konso