av Oskar Bae.
Husk at Jørgen Hansen var
en høyst alminnelig, vanlig kar,
som holdt seg til den sti som ble
av flest personer tråkket ned.
Husk at Jørgen, liksom deg,
fulgte livets enkle gang.
Ja det er en selsom vei -
like bred som den er lang.
Det letteste er lettest, men
selv om veien krever lite,
kan man ei på forhånd vite
hvor dens tomrom fører hen.
Den vinternatt vår helt ble til
var himmelen hvit av stjernespill,
og stolt var mor og stolt var far
av klumpen de på armen bar.
De trengte vel et nytt hjem nå
som barnet i sin krybbe lå,
og ovenfor en motorvei
lå en tomt som virket grei
med hage og et sveitserhus.
Mot motorveiens lette brus
stod en voldsom tuja-hekk,
og skånsomt holdt den støyen vekk.
Prisen var da også god
på tomten denne villa stod.
(Det sa i hvert fall moren når
bussen duret nedenfor.)
Snart krabbet Jørgen rundt omkring
og smakte på hver minste ting.
Våren kom, og moren lo
når Jørgen skrek og om seg slo.
Men Jørgens barndom gikk nok på
akkord med morens karriere;
skulle hun til himmels nå,
kunne hun ei hjemme være.
Med tiden måtte gutten til
en toppmoderne barnehage.
Der lærte Jørgen lek og spill,
samt basisen i mobbefaget.
Det mørknet i hans guttesinn.
Da høsten kom i sur en vind,
gikk han ved sin tuja-hekk,
og gjennom en litt solsvidd sprekk
øynet han den store verden.
Biler braste tungt der nede;
buldret i sin jerngrå vrede;
som den gikk den motorferden!
Årene fløt fort av gårde.
Dagene ble sakte såre,
mor og far var leie av
det ekteskapelige kav.
Faren flyttet, moren ble
i huset, trett og syltet ned
i depresjon og bitterhet,
mens vind og vær på villaen slet.
Da skilsmissen et faktum var,
var Jørgen alt blitt konfirmant.
Han gråt og grånet, men han fant
erstatning for sin tapte far.
I dataspill og skjermens hygge
var alle farer liksom trygge.
Han bodde derfor aller mest
på rommet sitt, som ungdom flest.
På skolen gikk det så som så;
det tenkte Jørgen lite på.
Og moren var så sliten blitt
og tenkte også mest på sitt.
Sant å si var det tilfeldig
det studium han havnet på.
Han regnet dog seg selv som heldig;
en master skulle han nok nå.
For løpet virket ganske slapt.
Og han tenkte til seg selv
en ellers trist oktoberkveld:
“Mindre satset, mindre tapt.”
På sin nye hybel fikk han
masse tid til dataspill.
På forelesningene gikk han;
eksamen fikk han også til.
Så en dag på andre året,
skjedde det som ei må skje.
En jente som satt like ved
og fiklet konsentrert med håret
fanget hans oppmerksomhet.
Han merket han ble rød og het
og vendte seg mot professoren,
mot powerpointen, ned mot jorden.
Bildet av den vakre jente
ville liksom aldri vente,
selv dataspill fortrengte ikke
smilet, håret, pikeblikket!
“Hun er så altfor pen og skjønn,
så altfor pen og skjønn for meg,”
gråt han på sin skolevei,
mens våren gjorde verden grønn.
Den våren var så vond og sår,
det var som om all verden raknet,
ja som om selve tiden saknet,
som om hver uke var et år.
Hver forelesning ble han dratt
mot plassen der den vakre satt.
Det rev i Jørgen - kunne livet
romme dette ville drivet?
Kunne verden være så
vill og vakker, sår og vond?
Kunne denne galskap rå?
Var skjebnen virkelig så ond?
Andre dager var han full av
en letthet uten like, som
beruset ham og gjorde gull av
den vide jord i vårlig flom.
Sommer med eksamen kom,
utmattet og snodig tom.
Han gav sitt svar helt likesæl,
uten glød og uten sjel.
Men studenterlaget skulle
holde fest for hele kullet.
“Kanskje dro den vakre dit?”
tenkte han først rød, så hvit.
Kvelden festen skulle være,
satt han ved sin trygge skjerm.
Hans tanker ble en ugrei sverm…
Nei, dette var for tungt å bære!
Natten kom, det mørknet til,
og Jørgen holdt seg til sitt spill.
Han sukket tungt og tenkte kjapt:
“Mindre satset, mindre tapt.”
Sommeren drev tregt av sted,
i dens golde, tørre hete,
satt Jørgen hjemme. Og han led,
for spillet gav ham ingen glede.
Han sverget til seg selv en dag
at når hans høstsemester kom,
så skulle han nok slå et slag
for kjærlighetens sjanse som
han feigt i våres vendte ryggen.
Han ventet spent i campus-lunden,
svalet seg i lindeskyggen,
og tenkte: Her er skjebnestunden!
Men da han satt i skolens sal,
og så fra kant til kant rent gal,
var den vakre jenta vekk.
I ham steg en dunkel skrekk.
Nettene ble langsomt sorte,
uker gikk, og hun var borte,
og en heftig sorg slo rot
i Jørgen og fordrev hans mot.
Han trøstet seg i sengen hjemme:
“Henne kunne det ei blitt.
Nå må du glemme denne blemme!
Hele skiten ble du kvitt!”
Studiet gikk mot slutten, og
Jørgen fant en arbeidsplass.
Himmelen syntes eviggrå,
men den var stabil som blass.
Jobben var litt kjedelig,
men utvortes helt kledelig,
og lønnen var visst ingen hån,
og strakk til et tykt boliglån.
Når Jørgen av og til forbannet
livet han selv hadde skapt,
visste han at tanken landet:
mindre satset, mindre tapt.
Og selv om dagene gikk sakte,
gikk uker, måneder og år
radig unna, og de bragte
magefett og tynnslitt hår.
Moren døde brått en dag.
Alt ble numment, tomt og rart.
Faren fulgte henne snart,
visstnok av et hjerneslag.
Sorgen var helt ulik hva
han ventet seg, og det var bra.
Livet gikk sin vante gang,
så vid at den til slutt blir trang.
Han arvet morens gamle hus,
ovenfor det samme brus
han husket fra sin barndoms år,
da han ennå hadde hår.
Han solgte leiligheten og
flyttet inn i barndomshjemmet.
Hans dager virket grå og små.
Han hadde ikke mangt å glemme.
Kun det ene, lød det i ham.
Hadde hun òg gått forbi ham?
Var hun delt for verdens vind?
Fikk han aldri fred i sinn?
Hun - den ene som han mistet,
det slo ham nå, og verden ristet,
han så seg om; var dette alt!
Var dette alt! Han skrek og falt.
Og mens det drønnet tungt og grått
fra veien, lød det sykt forgrått
fra villaen: “Jeg hadde sjansen…”
Så døde også Jørgen Hansen.
————————
Mer av Oskar Bae: