Eventyreren: Jack London


Første gang jeg så et bilde av Jack London (det samme portrettet som du ser til venstre), må jeg innrømme at jeg ble ganske skuffet. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men det var noe uventet de det "glatte" utseendet, de myke øyenene og det ellers så ungdommelige og gutte-aktige utseendet. Jeg hadde forventet noe mer à la Hemingway eller Kerouac fra forfatteren som inspirerte og muligens overgikk dem begge i både maskulinitet, arbeidskraft og eventyrlyst.


Men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene og jeg er sikker på at mitt inntrykk av London hadde endret seg dramatisk dersom jeg hadde kunnet blitt med på tokt under hans ungdomsår som østerspirat i San Fransisco-bukta, vært til stede under en av hans lidenskapelige høytlesninger eller politiske taler, seilt sammen med han og kona Charmian på tvers av Stillehavet, eller vært med på et av hans utallige andre eventyr. For så godt som alle kilder vitner om at Jack London var en "larger-than-life"-skikkelse, en "mann blant menn" (på godt og vondt), og en unik personlighet med like stor tilbøyelighet for de ville og værbitte høydene i livet, som for de mørke og melankolske dybdene i mennskets sinn.


Men Jack London ble ikke født Jack London, hverken i evne eller navn. Det vil si, han ble født John Griffith Cheney og det på et trinn i den sosiale stigen som var vanskelig å se på som et springbrett til litterær suksess. Jack Londons barndom var nemlig en periode preget av lange dager, smale kår, hardt arbeid og svette. Han jobbet som blant annet avisbud, fabrikkarbeider, isvogntriller, bowlingkjeglestabler og kullskuffer, alt mens han brant midnattsoljen for å henge med på skolen.


Til slutt bestemte unge Jack seg derimot for at han hadde fått nok av de forferdelige og utmattende arbeidsforholdene — av livet som et "work beast" — og begynte derfor å se etter andre måter å tjene til livets opphold. Han ble som følge en del av Oaklands beryktede østerspirater, en beskjeftigelse hvor han takket være sitt mot, fysiske styrke og talent for språk (i dette tilfellet evnen til å snakke tilbake til forbrytere og sjømenn ofte dobbelt så gammel som han selv) etter hvert sikret seg tittelen "Prince of the Oyster Pirates."

Lewis Hine, "Breaker Boys."

Etter å ha kjøpt seg en egen seilskute (Razzle-Dazzle) for 300 dollar i en alder av 15, bedrev London pirat-virksomhet under eget flagg i omkring ett år, før han (etter å ha sett flere "kollegaer" enten drept eller druknet) skiftet side i San Fransisco-buktens østerskrig. Han jobbet følgelig noen måneder for de Californske myndighetenes pirat-jegere; En samling tvilsomme personligheter med mye til felles med Londons gamle kumpaner, og ofte lite mer enn halvkriminelle dusørjegere.


I løpet av denne korte artikkelen rekker jeg dessverre ikke å ta for meg alle de eventyrene Jack rakk å forsyne seg med før fylte 25, men for å gi bare en kort oppsummering av hva slags liv denne mannen levde — en tornado fra krybbe til grav — vil jeg gi sitere et avsnitt fra Earle Labors autoritative biografi om Londons liv:

"(...) he succeeded in escaping "the pit," transforming himself into "The Prince of the Oyster Pirates" and a "man among men" at the age of fifteen, able-bodied seaman and prize-winning author at seventeen, recruit in General Kelly's Industrial Army (also a hobo and a convict) at eighteen, notorious Boy Socialist of Oakland at twenty, Klondike argonaut at twenty-one, the "American Kipling" at twenty-four, internationally acclaimed author of Call of the Wild at twenty-seven, Hearst war correspondent at twenty-eight, celebrated lecturer and first president of the Intercollegiate Socialist Society at twenty-nine, world traveler on his famous Snark at thirty-one, model farmer at thirty-four, blue-ribbon stock breeder and rancher at thirty-eight, and the producer of more than fifty books (several of which have achieved the status of world classics) before his death at forty."


En stor del av æren for Jacks ambisjon, vedvarende pågangsmot og eventyrlyst skyldes uten tvil hans tidlige forelskelse i litteratur — spesielt Washington Irving, Rudyard Kipling og Ouida. Han slukte fortellinger om unge romantiske eventyrere som steg opp fra "avgrunnen" og ut i verden, hvor de som regel ble belønnet med gull, berømmelse og (viktigst av alt) med karakter. Jack London, en underdog som slåss med nebb og klør for å nå sine drømmer, skulle til slutt ende opp med et liv som overgikk de fleste av hans barndomsbøkers helter. Han var sin tids mestselgende forfatter (den første i USA av sitt yrke til å tjene 1 million dollar), talte sine faster lesere i millioner (i tillegg til at han var ukentlig forsidemateriale i alle landets største aviser — enten med egenskrevne tekster, eller som offer for sladder), og var i besittelse av et vesen og en livshistorie som ikke kunne matches av noen andre i verden — mindre man sammenlignet han (alene) mot minst fem andre menn (én forfatter, én sjømann, én bonde, én politiker og én landstryker).


Hvordan Jack London fikk tid til å skrive så mye som han gjorde i løpet av et så kort og innholdsrikt liv er et svært godt spørsmål. Svaret er imidlertid noe så enkelt som at Jack London, enten han satt hjemme på Glen Ellen-gården, under dekk på en Stillehavskrysser, i en slum i (byen) Londons East End, eller inne i en frossen hytte i Alaska, alltid startet dagen med å skrive minst 1000 ord. Dette gjorde han i en rablete og ekstatisk håndskrift som hans (andre) kone, Charmian Kitteridge London, var den eneste som kunne lese og følgelig kopiere over på skrivemaskin. Han gjorde som regel få eller ingen korrigeringer når en setning først var ferdigskrevet og produserte ved siden av sin bunke med mesterverk ("Call of the Wild," "White Fang," "To Build a Fire," "Martin Eden," "John Barleycorn," osv. osv.) en stor mengde "hackwork" i form av noveller, bøker, essayer, dikt, journalistikk og skuespill. London var aldri flau over å si at han skrev for penger og det er tydelig at en viktig forklaring på Londons suksess var en villighet til å sette kvantitiet over kvalitet. (Jeg minnes i den forbindelse et eksperiment forklart i Daniel Kahnemans "Tenke, fort og sakte", hvor to grupper mennesker blir satt til å produsere keramikkvaser, den ene med instruksjoner om å lage den beste (mest solide, praktiske, peneste) vasen de kan, den andre med instruksjoner om simpelten å lage så mange som mulig. Gruppen som produserte flest vaser — uten tvil klokere etter mange feil og eksperimenter — produserte etter hvert også de beste vasene, mens den første gruppen sløste bort all tid og ressurser på et fåtall slurvete konstruksjoner. "Kvantitet er også en form for kvalitet," som Napoleon en gang sa. Et godt råd for spirende forfattere? — I hvert fall en oppskrift fulgt av Jack London.

Jack og hans kone Charmian. (Wikipedia Commons)

Jack London er en av de forfatterne (kjennetegnet på en stor forfatter(?)) som man umiddelbart kjenner igjen — selv når man ikke har vært klar over at det er han som har skrevet det man leser. Hans språk er så fullt av vitalitet og "elementalitet" — full av dramatikk og overdådighet som på mirakuløst vis aldri ramler over i dekadanse eller ironi. Hans sider pumper av liv — dekket av kjøtt, men strippet til beinet på samme tid. Hver gang jeg leser en London-fortelling tenker jeg at det er for lenge siden jeg har lest han sist, og hver gang fylles jeg av et håp om at hvis jeg bare kunne sette ord på halvparten så sterke følelser med halvparten så gode ord, så ville jeg ha skrevet noe skikkelig, en tekst i besittelse av unektelig verdi.


Jeg tror en stor del av hvorfor jeg liker London så mye som jeg gjør er at han alltid våger å sette for seg selv nærmest uoppnåelige mål. Han tør å risikere et langt fall, han tør å feile og han tør å gå mot strømmen. Dette er like sant i hans liv som i hans skrifter. Han er følgelig lett å gjøre narr av, lett å parodiere, lett å trivialisere og lett å ignorere. Alt dette var han offer for, nærmest kontinuerlig, i sin samtid, og i ettertiden. Mange er tilbøyelige for å se på London som et arrogant, sjåvenistisk, arkaisk og fånyttes siste pust fra en døende mannskultur (et tema blant annet Hemingway skulle bygge på) — og han er i så måte en gullgruve à la Kipling for de som ønsker å markere med en rød penn alt som var så latterlig og primitivt med det gamle Vesten. Kall meg derfor gjerne enn arrogant, sjåvenistisk anakronisme, når jeg sier at jeg finner noe helt annet når jeg leser London, både hans bøker og om hans liv: Jeg finner (hovedsakling) noen å imitere, noen å argumentere med, noen å beundre, noe å steve mot.



Det eksisterer mange myter omkring Londons "turbulente" privatliv, "mystiske" død og "kontroversielle" verdenssyn. Til tross for at jeg har lest dette i utgitte biografier om han, døde ikke London av noen morfinoverdose, og selvmords-spekulasjonene oppsto ikke før flere år etter hans død, en konsekvens av kyniske forlagsmenns forsøk på å skape blest rundt utgivelsen av en samling av Londons "Biographical Novels". Av en eller annen grunn har denne løgnen, som så mange løgner om Londons liv, blitt en del av det lille mannen i gata i dag "vet" om London. En annen ting folk ofte bringer opp når de hører Londons navn er hans påståtte rasisme og sexisme. La meg begynne med det siste. Jack London var som sagt en "manns mann" og hans bøker er åpenbart preget av en macho-mentalitet. Det går derimot ikke ann å påsta at det ikke finnes sterke, autentiske kvinneskikkelser i hverken hans liv eller hans bøker (les for eksempel "The Sea-Wolf") eller at han så på kvinner som mindreverdige eller svake. Hans tidlige, personlige rollemodeller, (med unntak av hans adoptiv-far, John London) var så godt som alle kvinner: Hans amme, Virginia Prentiss (som også var svart, og som Jack elsket som en mor), Oakland biblotekaren og poeten Ina Coolbirth (som unge London "tilba som en gudinne" og som hjalp han med å lese de riktige bøkene i og utenfor skolen), hans favorittforfatter Ouida (Maria Louise Ramé), hans sosialistsøster og senere litterære støttespiller Anna Strunsky, hans halvsøster og ranch-drifter Eliza Sheppard, er bare noen av de viktigste og beundrede kvinnene i Jack Londons liv. Han hadde riktignok et unektelig trøblete forhold til sin første kone "Bessie", noe som resulterte i et like trøblete og vanskelig avstandsforhold med hans to døtre, Becky og Joan, men at dette hadde noe å gjøre med sexisme eller kvinneforakt er simpelten absurd.


Jack samme med sine to døtre, Becky og Joan. (Wikipedia Commons)

At London var rasist er minst like absurd, men forståelig når man ser på hvor lite som skal til for å få denne epiteten kastet på seg nå til dags, og hvor vanskelig den kan være å bli kvitt. Hans virkelige morsskikkelse var som sagt en svart, tidligere slave som London elsket og støttet, personlig og økonomisk, gjennom hele livet. Hans skildringer av Japanere, både fra sjøreiser og korrespondentbrev, er også — med unntak av uttrykte frustrasjoner omkring sensur og manglende pressefriheter — generøse og sympatiske. Hans varme ord om Hawaii (da på ingen måte noen vanlig turistdestinasjon) og deres innfødte populasjon var med på, ikke å bare gjøre disse avsidesliggende øyene til et yndet reisemål, men sikret London også ærestittelen "Kaamaina" ("One who belongs") — skjenket av selveste kongen og drønningen selv. Han uttrykte riktignok sin støtte til Jim "The White Hope" Jeffries før den legendariske boksekampen mot (den svarte) Jack Johnson, men han var også (etter Jeffries' tap) så godt som den eneste journalisten som dekket kampen på en rettferdig måte og som skrøt, slik han alltid hadde gjort (London var selvfølgelig også sportsjournalist, og en habil amatørbokser) av Jeffries' teknikk, mot og styrke. For å runde av Londons hyppige kryssning med folk av alle mulige raser og etnisiteter, siterer jeg noe han skrev under gullrushet i Klondike, hvor han ofte kom i nær kontakt med den innfødte befolkningen: "Play fair with an Indian," skrev han, "and you can trust him with anything, anywhere. It's wrong treatment that's made sly devil's of 'em." Overskriftene i dag hadde åpenbart lest: "Racist Jack London calls native americans sly devils."



Avslutningsvis oppforder jeg naturligvis alle lesere til å finne frem til sin egen versjon av Jack Londons liv og sin egen tolkning av hans verker. Det er imidlertid mye å velge av, spesielt når man han lest seg gjennom de største klassikerne. Det åpner seg nemlig et vell av skrifter straks man har tilbakelagt "hunde-historiene" og "sjø-eventyrene", og disse inkluderer science-fiction-fortellinger, personlige memoarer, sosiologiske essays, poesi, korrespondentbrev, bokse-historier og sosialist-propaganda. Sistnevne tema har jeg i denne artikkelen ikke har hatt tid til å gå nærmere inn på, til tross for at det spilte en massiv rolle i Jacks liv. Han glemte nemlig aldri hvor han kom fra eller hva slags liv han fort kunne ha endt opp med. Det største mirakelet i hans liv, påsto han selv, var at han overlevde barn- og ungdomsårene sine, kom seg ut av "the pit" og ble en "brain merchant" i stedet for et "work beast" — dette til tross for at han åpenbart forble begge to hele livet ut.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no