av Rainer Maria Rilke.
Gjendiktet av André Bjerke.
Jeg klinger ved Timens berøring: slått an
i klare, metalliske slag.
Jeg føler med sitrende sanser: Jeg kan –
og jeg griper den plastiske dag.
For intet var fullbyrdet før det var sett.
Først nu var det tingene fikk
sitt liv – og kom for som brud å bli ett
med den seendes modnede blikk.
Jeg maler på gullgrunn. Jeg elsker det frem,
og ingenting er meg for smått.
Jeg løfter det høyt, og jeg vet ikke hvem
det vil gjøre uendelig godt.