Jeg vil ha et maskingevær

av Einar Ilner.

Stańczyk, av Jan Matejko.



Laila fikk en kniv i ryggen, men er tilbake igjen etter tre ukers sjukemelding. Jeg ser bilen hennes på parkeringsplassen når jeg kommer fra bussen. De klarte ikke knekke henne denne gangen heller. Herlig, Laila! Den første jeg møter på personalrommet er Fritjof med den der latterlige sløyfen sin.


Er det tre år han har vært her nå? Ifølge Bob ble Fritjof ansatt fordi han allerede var ferdig utklekket snik oppover og tyrann nedover. Hvem vet. Han er i hvert fall en brysom tulling som stadig står og venter foran kaffemaskinen når man kommer inn hit. Cafe con leche. En evig strøm cafe con leche. Jeg holder avstand og later som jeg har mista noe langt inne i posthylla mi.


«God morgen,» sier Fritjof.


Jeg møter motvillig blikket hans.


«Kan ikke finne håndgranaten min,» svarer jeg til slutt.


Dessverre med et smil også, som dermed lar Fritjof tro at alt er greit mellom oss. Heldigvis forsvinner han plystrende ut med kaffen sin ganske snart. Rett skal være rett, vi ga ham en sjanse da han var ny her den gangen. Men det var en sjanse han burde ha grepet begjærlig. I stedet står han og vifter med et konjakkglass på julebordet og babler om sin kjære Lions Club til høyre og venstre. En slags lukket arbeidsgruppe for superhelter. “Kan skaffe femti mann med smoking på en halv time, sa han. For et liv han levde! “Hva skal du med femti mann i smoking”, spurte Bob. “De kunne malt her”, sa jeg. “Faen som det trengs”.


Vi har rundt åtti tusen i overskudd fra fjorårets driftsbudsjett. Åtti tusen! Ingen tror disse pengene blir øremerka personalet, men folk hvisker og dagdrømmer i krokene likevel. Det finnes fremdeles arbeidsplasser her i Oslo som sender hele personalet på langtur til storbyer i Europa straks en slik mulighet åpner seg. Moral og lagånd. Kultur.


«Sett Bob i dag?» spør jeg Linda som passerer meg i gangen med raske skritt.


«Ja,» svarer hun.


Det hjelper meg ikke stort. Men så kommer han plutselig mot meg med nøklene klare og låser opp kontordøra si. Jeg setter meg på den vanlige plassen.


«Laila er tilbake,» sier jeg og tar en forsiktig slurk kaffe. «Hørt noe mer?»


«Ikke om Laila,» svarer Bob med øynene på skjermen borte ved bordet sitt. «Det skal visst skje noe i lunsjen i dag.»


«Så du e-posten?»


Bob snur seg mot meg. Begge begynner å le.


«Ja, nå må du passe deg,» gliser jeg. «Han har mektige venner!»


Fritjof sendte alle en e-post fredag ettermiddag på vegne av ledelsen. En fellesbeskjed som sikkert skulle vise handlekraft og samtidig virke preventiv, og som egentlig kun var myntet på Bob. Med ubehjelpelige setninger og hele tre orddelingsfeil var budskapet tydelig. Avdelingen befant seg i en viktig omstillingsprosess og man så seg mest tjent med samarbeid og redelig kommunikasjon. Alle ansatte var like viktige, og man ønsket å presisere at tonen oss alle imellom på møter måtte forbli høflig, konstruktiv og velmenende, og kanskje spesielt der en uenighet var fremtredende. Med ønske om god helg! Bob hadde kalt ledelsen for en tankekontrollinstitusjon, den kommende medarbeiderundersøkelsen for retningsløst kommunalt idioti og behandlingen av Laila for feigt renkespill. Han har alltid hata dem, men det er sjelden man hører ham prate slik. Bob pleier å være saklig og humoristisk først og fremst.


«Godt Vigdis ikke var der.»


«Ja,» mumler Bob.


«Aldri sett Fritjof så ukomfortabel,» sier jeg. «Tror ikke blikket han fikk fra oss andre hjalp heller.»


Bob snur seg mot skjermen igjen. Jeg glemmer aldri hvordan vi to ble kjent med hverandre da jeg først kom hit for rundt ti år siden. Det begynte med at Vigdis åpnet helvetes porter på et møte, noe jeg aldri hadde opplevd før. Hendelsen inntraff mot slutten, på eventueltpunktet, hvor jeg litt ukritisk hadde kommet til å lufte noen tanker i plenum om informasjonsflyten og korrespondanse generelt. Slike ting som for eksempel at tittelen i en e-post gjerne burde samsvare med innholdet, og at nye personer involvert i en sak burde få separate e-poster om dette og ikke bare videresendte e-poster de selv måtte dechiffrere sin egen rolle i. Jeg rundet det hele av med et smil. Så kom sjefens engasjerende tilsvar.


Starten var et uventet byks i stolen så det knaket. Deretter fulgte et par dirrende kraftsalver uten at hun noensinne beveget øynene i min retning. Folk rundt bordet forholdt seg rolig og tause. Nei, vet du hva, bjeffet hun hoderystende. Så ble det stille. Vigdis bet kjevene mot hverandre og jeg tenkte at nå kommer det vel en slags unnskyldning, men i stedet reiste Vigdis seg og mistet all kontroll de neste fem minuttene. Ved ett tilfelle ble hun stående ved vinduet og rive i persiennene så disse delvis ble ødelagte mens kjeften gikk. Til slutt ble jeg sendt på dør. Kun jeg. “Vis oss de e-postene du er så misfornøyd med”, nærmest skrek hun.


Jeg husker det som det hendte i går hvordan Bob kom etter meg ute i gangen. Bli med, sa han og vinket. Snart satt jeg fortumlet i den samme stolen jeg sitter i nå. Hva skjer, tenkte jeg. Hvorfor er jeg her? Få sekunder etterpå stikker en dame jeg umiddelbart gjenkjente fra møtet hodet sitt inn til oss og småprater litt med Bob, som om ingen galskap og personalpolitisk skandale hadde foregått rett foran øynene hennes i det hele tatt nå nettopp. Bob også virket totalt uberørt. Og mens jeg hissa meg mer og mer opp der i stolen, hadde han nynnende satt på noe musikk og henta frem en kortstokk. Hva mente hun med å vise dem de e-postene, spurte jeg både amper og fortvila. Skjermdumpeksempler? “Slapp av”, sa Bob og delte ut kort til oss begge. “Det er bare piss. Ikke bry deg. Nå speller vi litt idiot og hører på Captain Beefheart til det er lunsj. Det der med e-postene har vi andre mast om i årevis.”


«Så, når er det du skal flytte igjen?» spør jeg og ser meg rundt.


«Om tre uker,» svarer Bob.


Bob må ut av kontoret sitt. Det vil si, han har fått et nytt og mindre et. Fritjof fronter hele omorganiseringen disse dager, men Bob tror ikke han er slu nok til å stå bak. Jeg forteller ham om håndgranatkommentaren min tidligere i morges på personalrommet. Alltid moro å få Fritjof likblek!


«Hørt noe fra Vigdis?» spør jeg.


«Skal inn dit senere i dag.»


«Jeg kan ordne noe pepperspray hvis du vil,» sier jeg kjekt.


«Heller anuskuler,» svarer Bob.


Så må han ut å hente kaffe. Koppen hans er helt tom. Vi går sammen nedover gangen mot personalrommet. Bob vinker galant inn til Marit og Laila når vi passerer døra deres, men selv rekker jeg ikke å få opp hånda raskt nok og vinker til veggen i stedet. Jeg tar dermed et raskt skritt tilbake og stikker hele armen rundt dørstokken. Flott å høre Lailas skjærende latter igjen.


På vei ut av personalrommet krasjer jeg nesten med Vigdis i døra.


«Oisann,» smiler hun.


«Beklager,» svarer jeg. «Du har alltid så fine skjerf, Vigdis!»


Jeg deler kontor med fire andre. Samtlige er til stede når jeg kommer. Som vanlig lukter det ikke akkurat blomster inne hos oss. Man merker det spesielt hvis man har vært borte en stund. Og hver gang noen lufter kommer det en jævel og stenger vinduet etter få sekund. Hva skal vi egentlig med vindu? Det er nesten ingen som kikker ut av det heller. Jeg henger omhyggelig fra meg jakka.


«Hør godtfolk,» utbryter jeg. «Fritjof sitter naken nede på personalrommet nå med verdens største vannpipe. Alle er velkomne!»


Det gryntes tilbake. Så fortsetter den sedvanlige knirkingen fra stoler og raslingen på tastatur.


Endelig er det lunsj. Det skal visstnok skje noe i dag. En slags kunngjøring fra ledelsen. Men ingen veit noen ting om det. Jeg går ned litt før. Det er allerede en liten kø foran kaffemaskinen. Snart kommer Benjamin forbi oss med jakka på og legger en kaffekopp inn i oppvaskmaskinen. Jeg merker at folk blir litt stressa. For noen uker siden mista Benjamin den ene datteren sin i en bilulykke. Han er tilbake i 50 prosent sjukemelding. Kommer og går litt sånn etter som hvordan formen er.


«Hørte du det, Benjamin,» sier jeg og gliser. «Ledelsen skal fly alle til karnevalet i Rio. Salsatime!»


Han smiler tilbake. Plutselig kommer Linda bort og stiller seg rett foran ham. Det ser virkelig ut som hun har tenkt til å grine hvert øyeblikk. Munnen skjelver i alle fall. Hun griper hendene hans og blir lenge stående og se opp på ham. Til slutt blir det heldigvis en slags klem ut av det hele, før Linda forsvinner bort til kjøleskapet. Hvorfor kan de ikke bare la ham være i fred?


«En kaffemaskin til,» mumler Kåre foran meg i køen. «En kaffemaskin til kunne de i hvert fall ordne.»


«Nei, salsatime,» svarer jeg. «Salsatime.»


«Skal du gå alt nå?» spør Ester bak oss. «Skal du ikke få med deg nyheten?»


«Har en avtale,» svarer Benjamin.


«Er vi tomme for kopper igjen?»


Vi snur oss alle. Fritjof. Vi følger blikket hans opp mot skapet ved kaffemaskinen. Det er ikke flere store kopper igjen der nå, bare de små tekoppene vi har hatt i alle år.


«Folk må ikke glemme å ta med kopper ned igjen fra kontorene,» sier Fritjof og vifter med sin egen. Han ser smilende på alle. Vi nikker alvorlig på hodene. Benjamin smyger seg vekk.


«Kåre har minst ti store kopper bak PCen sin,» sier jeg. «Kan sende dere fotobevis.»


På et blunk har personalrommet blitt stappfullt av mennesker. Jeg stiller meg inntil veggen. Jeg spiser aldri lunsj her egentlig. Henter bare kaffe. Hvor skal man sitte når man kun regner halvparten av alle disse som godt selskap? Den falske kaklinga har allerede gått meg på nervene. Dette rommet er et jævla bur, tenker jeg innbitt og speider utover forsamlingen. Hvor er Bob? Vigdis kommer over gulvet og man lager straks plass til henne i en sofa. Hun får en halv meter armslag til og med. Men hvem er det som sitter ved siden av henne? Brått oppdager jeg en ung, vakker kvinne der, som jeg mener å dra kjensel på. Det er faen meg Audrey Hepburn!


Det hele minner meg om organisasjonspsykologen vi hadde besøk av her for rundt to år siden faktisk. Ung, alvorlig dame med kraftig brilleinnfatning av tre. Hun satt også i sofaen slik en morgen og mange håpet hun var ny. Men det var hun ikke. Hun var en organisasjonspsykolog. Individuelle samtaler med hele staben. Jeg sa i alle fall alt. Flittig notering hos damen med trebrillene. Det ble skrevet en rapport. Dette er sjansen vår, fortalte jeg Bob. Ja, svarte han. Helt sikkert.


Snart klapper Fritjof i hendene og skrider ut i rommet. Det blir stille. Han lurer på om alle kan høre ham. Ja, sier noen. “Salsatime”, hvisker jeg.


«Folkens,» fortsetter Fritjof og kikker seg til sidene. «Først en ting. Det er viktig at alle husker på å ta med kaffekopper ned hit igjen.»


Så folder han hendene og gløtter smilende bort på Vigdis i sofaen.


«Folkens. Vi har en overraskelse i dag!»


Og dermed reiser den unge damen i sofaen seg. Hun har gjemt en gitar under bordet og snart står hun og gitaren nøyaktig der Fritjof stod. Etter tre-fire trivelige viser henvender hun seg til hele forsamlingen. Hun lurer på om det er noen spesielle sanger vi har lyst til å høre? Det er damene våre som til slutt svarer henne. Jeg vrir meg av skam. Hva med karene her da, spør hun litt senere.


«Jeg vil ha et maskingevær,» hører jeg meg selv rope. «Av Kjøtt! Har du hørt om punkbandet Kjøtt?»


Jeg forsøker å finne Bob i forsamlingen. Han ville ledd seg ihjæl nå. Audrey derimot, står rolig ute på gulvet og smiler over hele fjeset. Så stemmer hun bass-strengen raskt og setter i gang. Jeg måper.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no