top of page

Jeg vil ha et maskingevær

av Einar Ilner.

Stańczyk, av Jan Matejko.



Laila fikk en kniv i ryggen, men er tilbake igjen etter tre ukers sjukemelding. Jeg ser bilen hennes på parkeringsplassen når jeg kommer fra bussen. De klarte ikke knekke henne denne gangen heller. Herlig, Laila! Den første jeg møter på personalrommet er Fritjof med den der latterlige sløyfen sin.


Er det tre år han har vært her nå? Ifølge Bob ble Fritjof ansatt fordi han allerede var ferdig utklekket snik oppover og tyrann nedover. Hvem vet. Han er i hvert fall en brysom tulling som stadig står og venter foran kaffemaskinen når man kommer inn hit. Cafe con leche. En evig strøm cafe con leche. Jeg holder avstand og later som jeg har mista noe langt inne i posthylla mi.


«God morgen,» sier Fritjof.


Jeg møter motvillig blikket hans.


«Kan ikke finne håndgranaten min,» svarer jeg til slutt.


Dessverre med et smil også, som dermed lar Fritjof tro at alt er greit mellom oss. Heldigvis forsvinner han plystrende ut med kaffen sin ganske snart. Rett skal være rett, vi ga ham en sjanse da han var ny her den gangen. Men det var en sjanse han burde ha grepet begjærlig. I stedet står han og vifter med et konjakkglass på julebordet og babler om sin kjære Lions Club til høyre og venstre. En slags lukket arbeidsgruppe for superhelter. “Kan skaffe femti mann med smoking på en halv time, sa han. For et liv han levde! “Hva skal du med femti mann i smoking”, spurte Bob. “De kunne malt her”, sa jeg. “Faen som det trengs”.


Vi har rundt åtti tusen i overskudd fra fjorårets driftsbudsjett. Åtti tusen! Ingen tror disse pengene blir øremerka personalet, men folk hvisker og dagdrømmer i krokene likevel. Det finnes fremdeles arbeidsplasser her i Oslo som sender hele personalet på langtur til storbyer i Europa straks en slik mulighet åpner seg. Moral og lagånd. Kultur.


«Sett Bob i dag?» spør jeg Linda som passerer meg i gangen med raske skritt.


«Ja,» svarer hun.


Det hjelper meg ikke stort. Men så kommer han plutselig mot meg med nøklene klare og låser opp kontordøra si. Jeg setter meg på den vanlige plassen.


«Laila er tilbake,» sier jeg og tar en forsiktig slurk kaffe. «Hørt noe mer?»


«Ikke om Laila,» svarer Bob med øynene på skjermen borte ved bordet sitt. «Det skal visst skje noe i lunsjen i dag.»