Rebellen: Jens Bjørneboe


Den niende oktober for nittiåtte år siden ble Jens Bjørneboe født. Mange, mange, tiår senere sitter en kvisete drittunge og blar skjødesløst gjennom norskboka i et klasserom på en ungdomsskole. Han vet ingenting om litteratur, han har knapt lest en bok fra perm til perm. Men et kluster av ord fanger blikket hans. Det står — så vidt han husker — beskrevet hvordan en fange etter den russiske revolusjonen får buken åpnet og tarmen spikret til et tre. Så blir han tvunget til å løpe i sirkler, som rundt en maistang. Eller sto det beskrevet hvilken rekkefølge slavene i Belgisk-Kongo kunne forvente å se deres ulydige medslavers kroppsdeler tredd på staker? Akkurat hva som ble gjengitt i norskboka og hva jeg leste da jeg kom hjem, husker jeg ikke. For jeg fant en utgave av Frihetens Øyeblikk hjemme i bokhylla samme dag.


Bjørneboe har selv engang vært i tenårene. Det var da han for første gang forsøkte å ta livet av seg. Det var da han samlet alt som var igjen av alkohol etter hjemmets middagsselskaper i norgesglass og smugdrakk. Det var da han ble dømt for seksuell omgang med pike som fremdeles var under seksuell lavalder. Jeg misunner han naturligvis ikke noen av disse opplevelsene, men han fikk oppleve én ting i tenårene jeg misunner han for: Han fikk lese Nietzsche før krigen og nazismen. Dermed ble Nietzsche en av Bjørneboes store forbilder. Dette ble ikke bare begynnelsen på et livsvarig forhold til Tyskland og tyskere, men til livet som estetisk fenomen.


Den unge estetikeren Bjørneboe ville bli kunstmaler, og i Stockholm vier han krigsårene til malerkunsten. Her blir han en habil maler, skriver og publiserer noen reisebrev og omsider også sin første bok, Hertug Hans, i 1948. Den ble, forteller Bjørneboe, refusert hele tolv ganger og ikke utgitt på flere tiår. Da han returnerte til Oslo la Bjørneboe malerskrinet på hylla og fikk jobb som sløydlærer i Steinerskolen. I et intervju med en nokså blærete Haagen Ringnes for NRK (Tilgjengelig i NRKs arkiver på nett) forteller Bjørneboe om hvordan han en iskald natt i Oslo-leiligheten forsøkte å forfatte noen sonetter. Han viste dem til den allerede etablerte dikteren, og hans egen fetter, André Bjerke. Dermed ble Bjørneboe — eller Jens den fortapte som Bjerke kalte han — dikter. Diktene ble trykket i Bjerkes tidsskrift Ordet i 1950.


Noen få ord om Bjerke og Bjørneboe. De har mye til felles. De er begge fremragende diktere og romanforfattere, fascinert av antroposofi og psykoanalyse og nokså språkkonservative. Men de er også ulike. Her er — bare for moro skyld — hvordan Bjerke og Bjørneboe briljerer på hver sin måte mens de skriver om nøyaktig det samme: den mystiske bevisstheten. Utragene er tatt fra i Bjerkes dikt To luker i himlen og Bjørneboes Frihetens Øyeblikk:


Det største mysterium er ikke mer

enn dét: at en ørliten kropp

er våknet til jorden. Den nyfødte ser.

To luker i himlen går opp.

Selv fem-trinns-raketter

og kjernefysikk

blir puslingers puslespill

når det nyfødte barn med

et eneste blikk

beviser at Gud er til


«Selv den ynkeligste lille atrofierte og idiotiserte rest av en almindelig undermålerbevissthet er et større mirakel enn fjellene og stjernene,» sa han bestemt. Han vinket på vår Serviertochter, og nu fikk vi en flaske kirsch på bordet […] «Nei, min venn, jeg tror ikke at hjernen, halvannen kilo grøt og vann, skulle frembringe en kraft som for eksempel har manifestert sine virkninger i ting som kybernetikk, måneraketter og den helt gjennom latterlige vannstoffbomben som i all sin unyttighet allikevel representerer en betydelig energiopphoping. Gi meg flasken!»



Først i 1952 fikk Bjørneboe utgitt sin første roman, Før Hanen Galer. Det er her det blir klinkende klart at Bjørneboe er opptatt av de store, eksistensielle spørsmålene. Det mest sentrale av dem, og det som danner grunnlaget for hele hans forfatterskap er det ondes problem. Verdens ondskap er et symptom på det han senere i forfatterskapet omtaler som en kosmisk sinnssykdom. Om den i følge Bjørneboe kan kureres står fremdeles uklart for meg personlig, men det er utvilsomt mye som kan gjøres for å lindre symptomene.


Som knyttet til Tyskland og den tyske kulturen fra ungdommen av blir nazismen en spesielt nærgående og uforståelig del av ondskapens problem for Bjørneboe. Men historien om vitenskapsmannen Reynhardt, som blir ansatt av nazistene i Før Hanen Galer, viser bare én av utallige eksempler på hvordan institusjonalisering kan korruptere og underminere, ikke bare et individ, men hele vitenskapen. Det ligger i menneskenaturen å henfalle til slike systemer. Også hjemme i Norge kan Bjørneboe se hvordan lærere (i Jonas), jurister (i Under en Hårdere Himmel, eller essayet Har juristen sjel?) og fengselsvakter (i Den Onde Hyrde) korrupteres av institusjonalisering. Vi har konstruert et system som er tilrettelagt slik at de tiltrekker seg fascistiske personlighetstyper. Her fungerer Orwells definisjon av fascisme aller best: en fascist er simpelthen en bølle. Dermed blir de som motstiller seg det institusjonelle, det dogmatiske og det konforme til Bjørneboes helter — delinkventer, rebeller og kjettere. Hele verdenshistoriens helter er de utstøtte, ikke formynderne.


Bjørneboe er så skeptisk til disse strukturene at han erklærer seg anarkist.


Er menneskene virkelig så grusomme? Hvorfor lar vi disse strukturene bestå? Hvordan ble de til i det hele tatt? Og hvordan ser de ut på sitt aller styggeste? Det er disse spørsmålene protokollføreren i den semi-biografiske trilogien Bestialitetens Historie beskjeftiger seg med. Det første spørsmålet besvares gang på gang, med et klart og tydelig ja. En av begrunnelsene er spesielt tankevekkende: Fremstillingen av himmelen har gjennom alle verdens tider vært abstrakt og i det hele tatt nokså innholdsløs (en atmosfære fylt av spedbarn?). Fremstillingene av helvete har derimot vært klare, eksakte og detaljerte. Tenk bare på Dante, Hieronymus Bosch, og Pieter Brueghel. Hvorfor klarer vi så detaljrikt å se for oss hva som foregår der nede? Fordi nøyaktig det samme foregår her rundt oss.


I trilogiens første bok, Frihetens Øyeblikk, møter vi protokollføreren mens han overser den daglige urett som rettstjener i alpebyen Heilingenberg. I den andre boken, Kruttårnet, treffer vi han på sinnssykehuset La Poudrière. Tredje og siste innsats, Stillheten, finner sted et eller annet sted i det postkoloniale Nord-Afrika. Bjørneboe har erklært dette siste kapittelet i triologien en anti-roman, og ganske riktig har ikke boka noen egentlig handling, kun et knippe dialoger, anekdoter og eventyr. Som regel dialoger mellom protokollføreren og Ali, som planlegger revolusjon fra jungelens lune, eller halvt deliriske samtaler mellom protokollføreren og historiske personligheter som Colombus og Robespierre. Den siste, mest oppsiktsvekkende samtalepartneren er Djevelen selv. Samtalene han og protokollføreren imellom har noe utpreget Dostojevskij-aktig over seg. Når jeg tenker over det, er ikke Ivan Karamazov ganske tydelig en slags protokollfører han også?


«Min revolusjon omfatter universet. — Noe er galt fra bunnen av». Slik lyder protokollføreren på sitt aller mest paradoksale. I sin diagnose av universet kan det virke som om Bjørneboe har beveget seg langt fra Nietzsche. Til det den tidvis nådeløse filologen kanskje ville kalle «Furchtsamkeit», noe i den retning Bjørneboe kaller å være «hudløs». Akkurat hva slags revolusjon det er Bjørneboe profeterer blir aldri tydelig, bare at den kommer til å bli blodig, og slettes ikke noe å se frem til. Nei, faktisk er den grusom til det gammeltestamentlige, men like fullt absolutt nødvendig. Tenk størrelsen på den — når det er selve universet orden som skal omveltes! Tenk hvilken tiltro til menneskehetens gode sider som ligger til grunne for en slik revolusjon, selv om det er de onde som har gjort den nødvendig. For mennesket har jo, tross alt, noen godt i seg også.


«Jeg tror ikke at mennesket er ondt, eller at mennesket er godt,— jeg tror at mennesket er delvis ondt og delvis godt. Hvilken side som skal få vokse og utvikle seg, avhenger av oss selv». Slik konkluderes romantrilogien, i spenn mellom håpløs fortvilelse og håpløs optimisme — som et dypfølt og tungsindig «lykke til».


Tre år senere, i 1976, tok fortvilelsen overhånd og Bjørneboe tok sitt eget liv.




Wandrups bok om Bjørneboe og Nordmann Waages fremdeles ferske bok om André Bjerke, som inneholder et morsomt og rørende kapittel om fetterne, anbefales begge på det sterkeste. Ved siden av Bestialitetens Historie, naturligvis, som strengt tatt bør anses som obligatorisk lesning.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no