Jenta som ville gi bort hjertet sitt

av Vibeke Dahn.

Det var en gang en elskovssyk jente. Hennes øyne var svært blå, kinnene bar friske roser, og hun førte seg som om det ikke fantes en eneste bekymring i verden. Dagene hennes var stort sett like, og bestod mest av faste, daglige gjøremål. Noen fant hun svært kjedsommelige, andre utførte hun med letthet og glede. Noen dager velsignet hun tryggheten hun levde i, andre dager lengtet hun seg langt bort. Livet bestod, som det ofte gjør, av trauste hverdager, svevende håp og fjerne drømmer. Og som så mange andre før henne, var det én ting hun ønsket seg mest av alt i verden: Å oppleve ekte kjærlighet – av den sorten det virkelig gløder av. Den som er dypere enn havet, større enn fjellene og vakrere enn stjernene. Kjærlighet mykere enn mosen, seigere enn sevjen og mer kraftfullt enn lynet. Det fantes ikke den ting hun gledet seg mer til, enn å en dag skjenke sitt livfulle hjerte til noen, og å få deres igjen i gave, for deretter å leve lykkelig sammen livet ut. For slik ble det sagt i eventyrene.


Årstidene avløste hverandre, men denne ene hun skulle dele hjertet sitt med, lot stadig vente på seg. Så, en fuktig sensommerkveld da jenta var ute og plukket bær ved foten av et fjell, hørte hun med ett lyden av noen dype drønn. Bakken ristet så bærene fløy ut av kurven hun bar. Jenta bråsnudde, og kunne ikke skjule sin forbløffelse da et digert, uflidd troll ravet ut av hula si like ved. Det gryntet. Det brølte. Og det snøftet høyt i været. Og fra et unaturlig stort øye i pannen, selv for et troll å være, sendte det henne et olmt blikk. Men jenta ble ikke redd. Selv om det ikke var hver dag hun møtte på store, stinkende troll. Og til tross for at nettopp dette trollet stinket verre enn noe annet hun hadde kjent, ble hun øm i blikket og varm i kroppen ved synet av ham. Hun fikk det for seg at bakenfor hans meget uspiselige ytre, banket det sikkert et misforstått hjerte som hungret etter kjærlighet. Var hun klokere, ville hun nok tenkt seg om to, tre ganger. Men uerfaren som hun var med den slags beist, tenkte hun som så at om trollet bare fikk hjertet hennes, så ville det snart bli like kjærlig og snill som en prins. Og fordi hun på dette tidspunktet ennå stolte blindt på egen dømmekraft, tok hun ærbødig fram sitt friske, rødmende hjerte, og rakte det mot trollet. Han grep det begjærlig, men gjorde ikke tegn til å ville gi sitt eget til henne. Jenta hadde forståelse for det. Trollet trengte bare litt tid.


Og tid fikk det, men trollehjertet lot vente på seg. Jenta fylte dagene med arbeid. Hun gjorde et tappert forsøk på å gjøre hula, om ikke ren, så iallfall mindre skitten. Hun foreslo forsiktig at de kanskje kunne ominnrede og dekorere litt, men trollet ville ikke høre på det øret. Han foretrakk helt klart den enkle og svært rustikke stilen, og hun kunne selvsagt ikke annet enn å respektere det. Hun så ikke mye til hjertet sitt, og tok det som et tegn på at trollet voktet det vel. Som en skjult skatt, tenkte hun, håpløst beveget. Trollet var fåmælt, og snakket sjelden til jenta. Og selv da gjorde det bestod samtalen mest av korte grynt. Men hun hadde lært å kjenne behovene hans, og vartet ham opp på beste vis. Noen ganger sang hun for ham, og lusket ham i det skitne håret. Av og til fikk hun kile ham på den lange, krokete nesen.


Livet med trollet kunne iblant føles ensomt, da han hadde en tendens til å skremme vekk alle som nærmet seg hula. Jenta gikk fremdeles og ventet på dagen da hun skulle få hans hjerte, men etter som tiden gikk glemte hun det mer eller mindre. Det viktigste var tross alt at hun hadde funnet noen å gi sitt eget hjerte til. Hun fikk være glad for det. Det hun ikke visste, var at denne skjøre gleden snart skulle få en overraskende brå slutt.


Det var en frossen vinterdag at jenta kom hjem med et fange ved for å varme opp den kalde, glisne hula. Da ble hun møtt av et skrekkelig syn. Trollet satt på en stein og tygget grådig og lystent på noe han holdt i den møkkete neven. Da hun kom nærmere, så hun at dette noe var hjertet hennes. Det banket og pumpet hjelpeløst, der det var fanget i trollets faste grep, og til hennes forskrekkelse manglet det en stor bit. Mørkerødt og friskt blod lå rundt kjeften på trollet, og han stakk den våte, grå tunga ut og slikket det i seg. Jenta ble arg og lei, og ropte til trollet. Han svarte med å brøle tilbake, kaste det sårede hjertet fra seg og trampe på det på vei ut av huleåpningen. Jenta løp bort, plukket hjertet varsomt opp. Det blødde kraftig, og hun forsøkte så godt hun kunne å bøte på skaden det hadde fått. Deretter pakket hun hjertet og de få eiendelene sine i en liten sekk, og forlot hula for godt. Trollet så hun aldri noe mer til.


Den følgende sommeren hadde det seg slik, at en grusom drage herjet i landsbyen hennes. Den pustet giftig ild mot husene, stjal buskapen og satte frykt i innbyggerne. Ung som gammel, og jenta med dem, samlet seg for å jage styggedommen av gårde. Dragen fikk omsider nok av bråket deres, og bestemte seg for å forlate landsbyen. Men før han dro, festet han sitt sultne blikk på jenta, stupte ned og grep henne i de skarpe klørne. Deretter fløy han hjem til ødefjellene med henne. Jenta ble mildt sagt overrasket, og både frydet og gruet seg over bortføringen. Hun tenkte med en sær stolthet, at av alle i landsbyen var det nettopp henne dragen hadde valgt. Selvsagt fant hun dragen fryktelig, men hun måtte medgi at han også var vakker på sitt vis. De glinsende skjellene, prektige hornene og gylne øynene spilte på uante strenger i hennes indre, og ga gjenklang i pikens uskyldsrene hjerte. Hun var nær sagt forhekset av dragens selsomme sjarm, men kunne hun lære å elske et slikt vesen? Optimistisk av sinn som hun ennå var, bestemte seg for å forsøke. Men denne gangen ville hun, klok av skade, vente en stund før hun gav fra seg hjertet sitt. Derfor passet hun godt på det, inntil videre. Helt til den dagen dragen ydmykt og høytidelig forærte henne sitt eget. Hun mistet nesten pusten ved synet: Dragehjertet skinte som det reneste gull, og lå i et fortryllende vakkert skrin besatt med gnistrende edelstener. Jenta ble rørt og glad, fant hastig fram sitt eget hjerte og overrakte det villig til dragen. En rad av sylskarpe tenner smilte takknemlig tilbake.


Hun var lykkelig over hva skjebnen hadde skjenket henne, selv om hun etter hvert måtte innrømme at dagene i fjellet kunne kjennes lange og traurige. Dragen var ofte ute og reiste, som regel til fjerne og nære steder for å søke etter skatter, og lot henne bli igjen på berget. Når han kom hjem, overøste han henne med de kosteligste gaver. Jenta takket og lovpriste dragens gavmildhet, men under godordene lå det et savn. Hun følte seg til tider unyttig, ja, til og med overflødig i hjemmet deres. Hun hadde ingen oppgaver, intet arbeid som skulle tas hånd om. Ingenting å fylle timene med. Det hendte hun vandret de mange mørke gangene som gikk på kryss og tvers inne i berget; uendelige lange tråder som spant seg i alle retninger. Ellers fordrev hun mye av tiden med å bare stirre henført på dragehjertet. Det glitret og glødet så vakkert opp mot henne. Jenta ville for all del ikke framstå som utakknemlig, og minnet seg stadig på hvor veldig heldig hun var. Til den dagen hun oppdaget en bortgjemt dør inne i en av fjellgangene, og lærte dragens sanne vesen å kjenne.


Hun hadde gått langt, og lengre enn før, da hun i enden av en smal og mørk passasje møtte en lukket dør. Nysgjerrigheten var større enn engstelsen, da jenta åpnet den og trådte innenfor. På det ru steingolvet i et lite, dunkelt rom stod en massiv jernbeslått kiste. Jenta måtte bruke all sin styrke for å løfte av lokket. Hun rygget bakover i forferdelse, da hun fikk se hva kisten inneholdt. I bunnen lå et hjerte så svart, og så heslig, at det var som om det fylte hele rommet, ja hele verden, med sitt mørke. Dragens sanne hjerte dunket og pulserte nede på kistebunnen. Og hvert slag fylte henne med vissheten om at den svikefulle dragen hadde skjult sitt ekte hjerte, og gitt henne et falskt.


Mens hun skremt, og ikke så lite skuffet, stod og stirret på den redselsfulle tingesten på kistebunnen, syntes hun å skimte noe under det. Hun strakte nølende armene ned i kista, og plukket varsomt opp sitt eget lille, forsvarsløse hjerte. Sorte flekker hadde smittet over fra det nattmørke, syke, til hennes en gang så lyserøde og friske. Hennes fortvilte forsøk på å tørke dem bort var nytteløse. Jenta var ettertrykkelig knust, men kastet ikke bort tiden. Med tårevåte øyne og det stakkars hjertet trykket beskyttende mot brystet, klatret hun den lange veien ned fra fjellet. Én gang skimtet dragens truende skygge fly over seg. Frykten for at han skulle finne henne og nok en gang formørke hjertet hennes, skulle henge ved henne resten av livet. Hun reiste langt, langt, bort.


Så, endelig, kom dagen da jenta møtte Prinsen. Han var like snill som han var vakker, og sverget at han skulle ta godt vare på henne resten av livet. Og jenta trodde ham, men nå hadde hun lovet seg selv å passe bedre på hjertet sitt, og derfor aldri gi det bort til noen igjen. Da hun fortalte prinsen dette, svarte han høytidelig at han aldri ville kreve mer enn hun kunne gi. Om han ikke fikk hjertet hennes, ville han likevel regne seg blant de lykkeligste av menn, bare hun stod ved hans side. Jenta fant ingen gode grunner til å si nei, og fulgte derfor med ham til det overdådige slottet hans. Der la de hjertene sine i hvert sitt skrin av det skjøreste glass, og plasserte dem side om side i et vakkert utskåret eikeskap. Der lå de og banket stille. Dag etter dag, natt etter natt. Sammen, men hver for seg.


Dagene gikk, og fra tid til annen gikk jenta til skapet for å se på hjertet sitt. Det led ikke lenger, men til hennes forundring hadde det likevel krympet og blitt mindre. Prinsens hjerte hadde også minsket, og begges var tydelig blekere i fargen. Hun visste med hele seg at hun hadde det godt hos prinsen, han behandlet henne pent og vartet henne opp på beste vis. Hun manglet ingenting, og levde et liv mange bare kunne drømme om. Men til tross for det, var det ikke stort til liv i hjertet hennes.


Jenta tok til å gå lange turer i skogen. For å komme seg litt bort fra travelheten på slottet, som hun sa. Kanskje søkte hun noe der inne, hun var sannelig ikke sikker selv. Men innunder trærne kjentes i alle fall sinnet litt klarere og kroppen ikke fullt så tung. Det var da noe. Så, en formiddag mens hun gikk der inne i sine egne dype tanker, møtte hun en snodig skikkelse på stien. Han hadde sprett i stegene, og glimt i øynene. Hun syntes ikke han lignet et troll, ei heller noen drage, men han var langt fra noen prins heller. Han fortalte at han var gjeter, og ved synet av de velfødde sauene som breket rundt dem, valgte hun å tro ham på det. Han tilbød seg å dele nisten sin, og hun smilte vennlig i det hun villig slo seg ned på den varme bakken ved hans side. Jenta ble forundret over sine egne handlinger, det var som hun ikke lenger styrte sin egen vilje. Og det kjentes godt. Gjeteren gjorde sitt beste for at hun skulle føle seg vel; underholdt henne med gode historier og spøkte og sang for henne. Jenta lo høyt og hjertelig av spilloppene hans, og merket nesten ikke at tiden gikk. Da hun omsider måtte forlate ham mot slutten av dagen, ønsket hun seg allerede tilbake. Fra den dagen dukket han oppsiktsvekkende ofte opp når hun var ute og vandret. Jenta begynte å se frem til disse møtene. Hun måtte, litt skamfull, erkjenne at hun aldri hadde følt en slik glede før. Og det skulle vise seg at det ikke bare var hun som gledet seg over gjeterens selskap.


En kveld, da hun åpnet de utskårne eikedørene, så hun med stor forundring at hjertet hennes hadde vokst. Det svulmet så det truet med å sprenge seg ut av glasset, og ikke nok med det: Det banket heftigere enn noen gang. Jenta lo av lykke, og tok begeistret hjertet ut av skrinet. Hun kastet tilfeldigvis et blikk på den støvete plassen ved siden av, der prinsens hjerte hvilte. Det var fortsatt lite av størrelse, og banket jevnt, men stille. Jenta ble plutselig slått av denne åpenbaringen: Om de to holdt sammen, ville begges hjerter visne hen til slutt. Hun tenkte på den litt underlige, men for henne vidunderlige gjeteren, og hun så med egne øyne hvordan hjertet vokste i hendene hennes. Neste morgen forlot hun slottet med lette skritt. Aldri hadde bakken føltes så myk, ei heller fuglene sunget så vakkert. Det blussende hjertet banket forventningsfullt i takt med stegene hennes, der hun bar det med seg ut i skogen. I det fjerne hørtes sauebrek, samt de lengselsfulle dunkene fra et håpefullt gjeterhjerte.



Samtlige illustrasjoner er hentet fra av den svenske illustratøren John Bauer.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no