Joggeskoen

av Anne Larsen.


En dag kom det en fjortenåring inn i forelesningssalen vår. Gutten kunne umulig være eldre. Han hørte ikke til på universitetet; han hørte til nød til på ungdomsskolen. Jeg hadde aldri sett ham før.


Foreleseren, en mann som for lengst hadde passert pensjonsalder, men som ble værende på universitetet fordi han ikke kjente til noe annet liv – litt som en fange som ikke vil forlate fengselet når soningen endelig er over – startet opp sin leksjon med den samme tørre stemmen som alltid; monoton, som en opplesning av telefonkatalogen. Med et skrapende kritt tegnet han formler vi måtte myse for å kunne tyde.


Det begynte som alltid. Men noe ble annerledes denne mandagen.


Den unge gutten rakte opp hånda. Han kom med innspill på det foreleseren sa. Stilte spørsmål professoren tydelig ble overrasket over å høre. Og det er ikke hver dag en professor så langt på overtid blir overrasket. Han nikket snart anerkjennende til guttens kommentarer, begynte å sette opp flere ligninger på tavla – sånne som jeg bare kunne klø meg i hodet av – og, entusiastisk til ham å være, forklare denne unge jyplingen, som mange nok ville ha kalt ham, hvordan den ene avanserte formelen etter den andre hang sammen. Gutten nikket og noterte. Stilte nye spørsmål som fikk professoren til å gløde enda mer.


Det var tydelig at det ikke var hverdagskost for den gamle å ha slike opplyste individer på forelesningene sine.


Vi andre – studenter som hadde vært ved universitetet en stund, og trodde vi var verden overlegne med våre svimlende tallrekker og nedspissede blyantstumper – vred på oss.


Noen begynte etter hvert å mumle skeptisk.


Hvem var dette? Hvem var dette lille noret som hadde entret vår verden og fikk oss til å føle oss latterliggjort?


De spørsmålene unggutten svarte på med slik naturlig letthet, var slike kun få av oss enda hadde begynt å forstå.


Stemmen var for lys og lett for ordenes tunge materie.


Var det kanskje noen som drev gjøn med oss gravalvorlige realfagstudenter? Noen som ville gjøre oss ukomfortable i vårt eget felt; vippe oss av pinnen, hvor vi satt så prektig med tallene og utregningene våre?


Kanskje noen på kulturstudiene, eller de å så livsglade dramastudentene.


Det var jo mulig.


Lite er vel så morsomt som å le av dem som vil bli tatt på alvor; le av dem som ikke vil bli ledd av.


Jeg satt noen rader bak i salen og så kun bakhodet på den lille; en hvit, smal nakke, kortklipt hår. Utstående ører og en stemme i forandring. På vei inn i livet.


Og livet hans kom til å inneholde en Nobelpris hvis progresjonen fortsatte som den til nå hadde gjort i hans få leveår; det var jeg sikker på, der jeg satt og lyttet til sparringen mellom ham og professoren. Det var en stor sal med ekko i veggene. Vi hørte ham tydelig. Noen av oss vekslet blikk og hevet øyenbrynene i spørrende smil mot hverandre.


Timen strakk ut. Hele forelesningen denne mandagen ble rett og slett en spørrelek mellom disse to, som like gjerne kunne ha vært et barnebarn og en bestefar. Professoren begynte å få antydning til farge i det pergamentgule, innhule ansiktet.


Og så jeg ikke et aldri så lite glimt i øyet hans da denne feilplasserte ungdomsskoleeleven stilte et spørsmål ingen tydeligvis noen gang hadde stilt ham før; et sprang inn i kvantemekanikkens intrikate korridorer?


Ja.


Da det hele etter hvert eskalerte – den unges stemme hadde innlevelse, men var likevel nøktern, og noen ganger viste stemmeskiftet seg ved at han fikk et lite hvin på slutten av en setning – var det noen av mine sandfargede medstudenter som reiste seg og gikk. Det fantes jo grenser.


Jeg ble sittende.


Dette barnet – for han var enda langt fra voksen, med sine smale skuldre og kvisete kinn – var intet mindre enn fascinerende. Det var ikke mulig at dette var en spøk; gutten svarte kontant på foreleserens intrikate spørsmål, som ofte begynte med et utspekulert ”Men vet du …” – som om den gamle henrykt forsøkte å sette den unge ut av spill.


På ett tidspunkt ble foreleseren stående taus etter at spedkalven, med veslevoksen mine, dog like fullt med barnslig sjarme, hadde svart ham på noe jeg, etter flere år på denne benken, umulig kunne ha svart på dersom jeg ble spurt. Jeg satt der. Paff, fascinert og sjarmert.


Jeg kunne se at den tidligere så innelukkede, tørre professoren nøt dette, som om han fikk være vitne til noe eksepsjonelt, slik de sistedagershellige ville nyte å være vitne til Jesu oppstandelse.


Her inne vil jeg vel påstå at samtlige synes synd i de religiøse og fnyser av deres enfoldige verdensbilde – de dummes trøst i et trøstesløst menneskeliv: kall oss blasfemikere; vi er ikke realfagstudenter uten grunn – men dette grenset opp mot min tvil, denne ettermiddagen som trakk ut i et evinnelig sort hull.


For hvem var han?


Jeg skulle spørre ham, så snart timen var over.


Og til slutt var den det.


Rundt sytti studenter var vitne til det noen av oss senere, med humoristisk undertone på et vorspiel hvor vi forsøkte å drukne våre egne tanker, skulle betegne som ”the return of Stephen Hawking”. Men denne mandags ettermiddagen hadde vi en viss ærefrykt idet vi bevegde oss ut av den klamme salen.


Jeg kunne ikke tenke meg annet enn at vår aldrende professor ville fortsette samtalen med sin nye pur unge favoritt, så jeg satte meg på en benk i sola utenfor hovedinngangen og håpet jeg ville få fatt i gutten idet han gikk ut.


Jeg måtte spørre ham om noe.


Jeg ventet. Kikket stadig opp fra notatene jeg fordrev tiden med, for å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av ham.


Og etter omtrent en halvtime så jeg en sped skapning, og en liksom for stor sekk som dunket så troskyldig mot en smal rygg, forsvinne over plassen med fontenen og kastanjetrærne. Det var slutten av mars, det var noe varmt og allerede sommerlig i lufta, jeg stappet notatboka mi i sekken og begynte å småløpe etter ham.


Spørsmålene svirret som fluer gjennom hjernen min. Hadde han fått et slags stipend? Var han genierklært? Hvem var foreldrene hans?


Men mest av alt ville jeg uttrykke min beundring overfor hans intellekt. Jeg vet at det ligger mer enn bare gener bak slike ferdigheter; den innsats og interesse denne ungdommen hadde lagt i å forstå måtte være enorm.


Jeg så ham noen meter foran meg, han gikk med blikket rett fram, nakken som en hvit vase det begavede hodet hvilte på. Så opprett og lovende. Så utsatt og skjør.


Jeg ville legge en hånd på skulderen hans og si noe om hvor imponert jeg var.


Han så seg ikke for da han skulle krysse den trafikkerte veien.


Jeg ble tilskuer til at en lastebil meide ham ned.


Først sju meter etterpå klarte sjåføren å stanse, med bremser som skrek i panikk.


Men da var det selvfølgelig for sent. Mennesker rundt meg ropte.


Noen la hendene foran ansiktet og andre løp vekk.


På veien lå det en sammenstuet kake av svidde kroppsdeler og utgnidde innvoller.


Det luktet brent kjøtt og gummi. Lastebilsjåføren kom ut av førerhuset, tok seg til hodet og visste ikke hvor han skulle gjøre av seg.


Og jeg så en blå joggesko, totalt flatklemt og nærmest limt mot asfalten – lik surrealistisk kunst – lyse barnslig opp under noe forvridd som en gang hadde vært et ben.


Uskyldig. Ødelagt.


*


Det humoristiske utsagnet om Hawking ble fulgt av en ensom, beruset taushet hvor vi stirret tomt ned i glassene våre.


Den blå joggeskoen fulgte meg livet ut.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no