top of page

Joggeskoen

av Anne Larsen.


En dag kom det en fjortenåring inn i forelesningssalen vår. Gutten kunne umulig være eldre. Han hørte ikke til på universitetet; han hørte til nød til på ungdomsskolen. Jeg hadde aldri sett ham før.


Foreleseren, en mann som for lengst hadde passert pensjonsalder, men som ble værende på universitetet fordi han ikke kjente til noe annet liv – litt som en fange som ikke vil forlate fengselet når soningen endelig er over – startet opp sin leksjon med den samme tørre stemmen som alltid; monoton, som en opplesning av telefonkatalogen. Med et skrapende kritt tegnet han formler vi måtte myse for å kunne tyde.


Det begynte som alltid. Men noe ble annerledes denne mandagen.


Den unge gutten rakte opp hånda. Han kom med innspill på det foreleseren sa. Stilte spørsmål professoren tydelig ble overrasket over å høre. Og det er ikke hver dag en professor så langt på overtid blir overrasket. Han nikket snart anerkjennende til guttens kommentarer, begynte å sette opp flere ligninger på tavla – sånne som jeg bare kunne klø meg i hodet av – og, entusiastisk til ham å være, forklare denne unge jyplingen, som mange nok ville ha kalt ham, hvordan den ene avanserte formelen etter den andre hang sammen. Gutten nikket og noterte. Stilte nye spørsmål som fikk professoren til å gløde enda mer.


Det var tydelig at det ikke var hverdagskost for den gamle å ha slike opplyste individer på forelesningene sine.


Vi andre – studenter som hadde vært ved universitetet en stund, og trodde vi var verden overlegne med våre svimlende tallrekker og nedspissede blyantstumper – vred på oss.


Noen begynte etter hvert å mumle skeptisk.


Hvem var dette? Hvem var dette lille noret som hadde entret vår verden og fikk oss til å føle oss latterliggjort?


De spørsmålene unggutten svarte på med slik naturlig letthet, var slike kun få av oss enda hadde begynt å forstå.


Stemmen var for lys og lett for ordenes tunge materie.


Var det kanskje noen som drev gjøn med oss gravalvorlige realfagstudenter? Noen som ville gjøre oss ukomfortable i vårt eget felt; vippe oss av pinnen, hvor vi satt så prektig med tallene og utregningene våre?


Kanskje noen på kulturstudiene, eller de å så livsglade dramastudentene.


Det var jo mulig.