Jonas

av A.M. Ween.

"Mann med ring", av Werner van den Valckert.



Jeg våkner av at klokka ringer 07:30. Det er lørdag, så jeg kunne sovet lenger, men jeg har tenkt meg en tur på kontoret selv om jeg egentlig har fri.


Merethe våkner nesten idet jeg går ut av senga. Hun har også fri i dag, og i motsetning til meg har hun ingen planer for dagen, så jeg regner med at hun kommer til å sove lenger. Hun strekker seg og lager den nynnelyden hun lager når hun er nesten våken, men ikke har lyst til å komme fram fra under dyna. Håret hennes er bustete og en lokk ligger over ansiktet hennes, og hun ser varm og kosete ut. Et øyeblikk er fristelsen til å krype under dyna igjen stor. Men jeg har ikke ro på meg til å kose i dag, og bare tanken på kvelden er nok til at jeg kjenner pulsen stiger.


Etter å ha vært samboere i nesten 4 år kjenner Merethe meg godt nok til å merke at jeg er nervøs hvis jeg blir liggende i senga sammen med henne, så jeg kler stille på meg før jeg lister meg ut på gangen.


Døra til gjesterommet er stengt. Søsteren til Merethe har overnattet, de hadde venninnefest i går, en hel gjeng med voksne jenter som blir overraskende barnslige etter noen drinker, og en smule klengete utover kvelden. Jeg pleier å skygge banen når festene er hos oss, og heller overnatte hos en kompis, men denne gangen var de hos en annen venninne lenger nede i gata. Jeg våknet da de kom inn døra i halv firetiden, for forsøkene deres på å være stille var ikke spesielt vellykket.


Jeg er vanligvis ikke oppe så tidlig på en lørdag, og med en gang jeg kommer inn til sentrum skjønner jeg at jeg har feilberegnet tiden en smule. Med nesten en time å gå på før butikkene åpner er jeg et øyeblikk i villrede over hva jeg skal gjøre. Men selv om planen var å stikke innom jobben etter at jeg var ferdig med de andre tingene, så er det jo ikke noe i veien for at jeg jobber først, så lenge jeg rekker det jeg skal før butikkene stenger. Jeg kjenner et øyeblikks panikk for å komme til stengt dør i ettermiddag, men tvinger meg selv til å puste rolig inn og ut noen ganger for å dempe panikken. For sikkerhets skyld sjekker jeg åpningstidene 2 ganger før jeg går tilbake mot bilen.


Jeg har bare så vidt forlatt parkeringsplassen før jeg banner høyt for meg selv, og ved første mulighet snur jeg og kjører tilbake. Det er fortsatt en halvtime igjen til de åpner, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å få gjort noe på jobben hvis ikke alt er klart til i kveld først. Jeg blir sittende i bilen til butikkene åpner, og gjør mitt beste for ikke å tenke på alt som kan gå galt på det som akkurat nå kjennes ut som den viktigste dagen i mitt liv.


Damen i gullsmedbutikken smiler gjenkjennende når jeg kommer inn døra. Valget av ring var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg tilbrakte en hel ettermiddag i butikken sammen med henne mens Merethe trodde jeg var i et møte for et par uker siden.

Den enkle allianseringen jeg endte opp med var etter butikkdamens forslag, selv hadde jeg vel egentlig tenkt noe med en større stein, noe à la dem du kan se i jentefilmene Merethe til stadighet drar meg med på.


Argumentet som vant meg over var at man kunne fylle på med nye steiner på merkedager senere. Jeg må innrømme at jeg liker ideen om å kunne gi ringen en ny stein ved spesielle anledninger, det blir som å fylle den opp med minner.


Ringen den kom tilbake fra gravering for noen dager siden, så jeg kunne ha hentet den før. Men det er vanskelig nok å holde noe hemmelig for Merethe, om jeg ikke skal prøve å skjule en forlovelsesring i leiligheten også.


Jeg kjenner meg en smule paranoid, for jeg er usikker på om jeg tør å la ringen bli liggende igjen i bilen mens jeg er på jobb, men jeg ender med å være mer redd for å glemme den igjen der når jeg går. Så i stedet for å ta den med meg inn så gjemmer jeg den under setet, sånn at man faktisk må lete for å finne den. Etter å ha gjemt ringen, og sjekket at posen ikke synes fra noen kanter, ringer jeg restauranten for å bekrefte bordbestillingen til klokken 19:30. Jeg bestilte bord den dagen jeg fikk beskjed om at ringen var ferdig gravert, selv om det vanligvis ikke er helt håpløst å få bord på kort varsel. Det er favoritt-restauranten vår, og jeg ville være sikker.


Når jeg kommer opp på møterommet er klokka nesten 12, og Ida er allerede der. Vi har vært venner og kollegaer i snart 2 år, men jeg har alltid prøvd å holde privatlivet strengt adskilt, så Ida og Merethe har aldri møtt hverandre, og knapt nok hørt hverandres navn.


Etter nærmere 2 timer kommer Ida inn og forteller at en av de faste kundene våre har bedt om et hastemøte, og når jeg tar telefonen lurer han på om jeg har mulighet til middag i kveld. Tatt i betraktning planene jeg har for kvelden så foreslår jeg et kaffemøte i stedet, og vi avtaler å møtes på en kafé i nabolaget kl. 17, noe jeg synes er i seneste laget skal jeg rekke restauranten til 19:30. Men dette er en viktig kunde, og jeg har hengende et rent skift på kontoret, så jeg kan dusje og skifte før jeg går i møtet. Mens jeg fortsatt er i telefonen ser jeg Ida ta på seg kåpa og gå mot heisen. Hun snur seg, vinker og mimer ”vi sees senere” i det heisdøra går igjen.


Etter at møtet er avtalt skrur jeg av lyden på telefonen, og uten noen forstyrrelser klarer jeg å fortrenge sommerfuglene i magen og får lagt inn et par timer effektivt arbeid, før jeg går i dusjen.


Etter at jeg har kledd på meg igjen sjekker jeg mobilen og ser jeg har to meldinger, en fra Ida og en fra Merethe. Ingen av meldingene krever svar, men jeg sender en tilbake til Merethe og forteller om møtet, og at jeg kan bli noe sen.


Møtet med kunden drar ut, og jeg kommer til restauranten noe forsinket, men når hovmesteren viser meg til bordet, så er visst ikke jeg den eneste som er forsinket. Det går derimot ikke mange minuttene før jeg ser henne i døra, og smilet hennes lyser nærmest opp hele restauranten mens hun vinker til meg.


Kyss på kinnet og berøring av hender, så sitter hun ovenfor meg, og jeg kjenner at nervøsiteten får meg til å svette. Heldigvis kommer kelneren, og valg av mat og drikke gjør at jeg får roet meg litt.


Allikevel, jeg kan kjenne esken med ringen brenne i lomma mens vi venter på at maten skal komme. Jeg vurderer til stadighet å si noe, men hver gang jeg åpner munnen for å si noe så skyter pulsen i været, og som den feigingen jeg er så svelger jeg ordene og bestemmer meg for å vente til kaffen. Heldigvis merker hun ikke noe, hun er altfor opptatt med å gi meg en beskrivelse av noe en eller annen har gjort og sagt til å oppfatte at jeg stort sett sitter der og er stum. Jeg bare skyter inn et ”ja” og et ”mhm” innimellom, og konsentrerer meg om å smile kjærlig til henne, men det er ikke lett å holde maska når brystkassa virker for trang.


Mens vi venter på at kelneren skal komme med desserten og kaffen får jeg et anfall av ren og skjær panikk. Er jeg virkelig klar for dette, hva hvis jeg angrer senere? Hva hvis hun sier nei? Innen desserten kommer kaldsvetter jeg, og bare utsikten til å tilbringe resten av livet med kvinnen jeg elsker holder meg fra å avlyse det hele.


Jeg trekker pusten for å begynne, og må kremte for å klare halsen. Jeg kan tydelig se hånden min skjelve når jeg griper etter vannglasset. Hun holder på å slikke av den siste smaken av sjokolade fra gaffelen og kikker opp på meg. Jeg vet ikke helt hva hun ser i ansiktet mitt, men uttrykket hennes blir plutselig bekymret. Jeg bestemmer meg for å kaste meg ut i det før hun rekker å spørre hva som er i veien, hvis jeg utsetter det lenger kommer jeg ikke til å klare å gjennomføre det i kveld.


"Jeg elsker deg," sier jeg, og før hun rekker å svare så braser jeg bare videre. "Jeg elsker deg og vil elske deg bestandig og ha barn med deg og vil du gifte deg med meg?" Jeg trekker pusten dypt etter den utblåsningen, og må se ned, for selvfølgelig klarer jeg på ett eller annet vis å kile fast esken med ringen i jakkelomma, og det tar litt tid før jeg får løsnet den.


Når jeg løfter blikket igjen ser hun bekymret ut igjen, og med en synkende følelse vet jeg hva svaret vil bli.


Hun er vennlig og lavmælt når hun forteller meg at hun ikke vet om hun vil bringe forholdet videre akkurat nå, og spør forsiktig om hun kan få betenkningstid. Jeg vet at det høyst sannsynlig betyr at hun kommer til å si nei, men jeg har egentlig ikke noe annet valg enn å godta betenkningstiden, for det er jo en liten mulighet for at hun sier ja, og så lenge det er håp…


Stemningen i bilen når vi kjører fra restauranten er anspent, for å si det mildt, og vi blir sittende i stillhet en liten stund i oppkjøringen etter at bilen har stoppet. Stemmen hennes er liten når hun spør om jeg ikke skal bli med inn, og jeg prøver å ikke høres helt knust ut mens jeg svarer at jeg tror jeg vil kjøre meg en tur for å lufte tankene. Hun kysser meg vennlig på kinnet før hun går ut av bilen, og vinker før hun går inn og lukker ytterdøra etter seg.


Jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg kjører rundt. En time, kanskje to, før jeg kjører opp til garasjen og parkerer. Jeg prøver å være stille mens jeg låser meg inn, og på badet bruker jeg mer tid på å stirre tomt inn i speilet enn jeg bruker på å tørke vekk leppestiftmerker og pusse tennene.


Merethe våkner så vidt når jeg kryper under dyna, og kommenterer at jeg ble sen. Jeg svarer bare et uforpliktende – hm, og håper hun sovner igjen, men når jeg har fått lagt meg ordentlig til rette snur hun seg mot meg. Når hånda hennes kryper opp på brystkassa mi så klarer jeg ikke å la vær å bli anspent. Så godt som hun kjenner meg så merker Merethe det med en gang, og lener seg opp på den ene albuen for å se bekymret på meg.


"Jonas? Er alt i orden med deg? Gikk det bra på møtet?"


"Vanskelig kunde bare, jeg forteller deg om det i morgen," svarer jeg, og endelig legger hun seg ned igjen.


Det går bare noen minutter før jeg hører at hun har sovnet. Selv blir jeg liggende våken og tenke på hva jeg skal fortelle henne, og jeg minner meg selv på at jeg må huske å gjemme ringen før Merethe finner den. Det vil være litt vanskelig å forklare for henne hvorfor jeg har en forlovelsesring inngravert med Ida + Jonas 3. februar 2018 i jakkelomma.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no