Jordens deling

av Friedrich Schiller.

(Oversatt av André Bjerke).

Ossians maner frem ånder ved elven Lora, av François Pascal Simon Gérard.


«Ta jorden!» ropte Zevs fra sine tinder

til menskene. «Til dere skal den gis

som arvegods – så ta hva dere finner,

men del den da på brødres vis.»


Alt som har hender, iler til. De gamle

og unge tar da for seg uforsagt.

På markene går bonden for å samle

sin frukt. En junker går på jakt.


En kjøpmann henter alt hans pakkhus rommer;

en abbed velger edel, gammel vin;

for bro og streder setter kongen bommer

og sier: «Tienden er min.»


Da alt var delt, kom han, totalt forsinket

fra fjerne land etsteds: poeten kom.

Til ingenting var hans erobring minket,

for alt var andres eiendom!


«Ve meg, din mest tro sønn, din skapnings krone!

Skal bare jeg bli glemt i denne hop?»

Slik lød idet han sank mot gudens trone,

hans jammer og hans klagerop.


«Hvis drømmelandet var ditt mål for ferden,»

falt guden inn, «så ikke skyld på meg.

Hvor var du selv den gang de delte verden?»

Poeten sa: «Jeg var hos deg.


Mitt øye hang jo ved ditt åsyn, herre.

Mitt øre hang ved himlens harmoni.

Forlat en ånd som, lysberust, dessverre

lot jordens liv gå seg forbi.»


Alt gav jeg bort,» sa Zevs, «og verdens vrimmel

av skatter hører ikke meg mer til;

men vil du leve med meg i min himmel,

skal den stå åpen for deg når du vil.»