Jus Primae Noctis

av Lasse Furuholm.


Jeg våknet av at min kone reiste seg fra sengen. Det var vinter, og om vinteren finnes det ikke noe bedre enn å rulle seg inn i en tykk dyne og late som om man ikke enda er født. Jeg nøt rommets kulde mot kinnene og pannen, krøllet meg sammen under dynen og sovnet på ny. Jeg antok simpelthen at min kone var tørst eller måtte bruke toalettet. Men da jeg igjen våknet var det min kones stemme som vekket meg. Ikke mange minuttene kan ha passert. Nå så jeg henne stå ved sengekanten. Formodentlig hadde hun stått der helt siden jeg merket meg at hun var borte i første omgang, for det slo meg at jeg ikke på noe tidspunkt hadde hørt skrittene hennes, eller at soveromsdøren ble åpnet eller lukket. Men nå hørte jeg stemmen hennes, uten at jeg kunne høre hva hun sa.


Hun hadde armene hevet foran brystet, hendene foldet stramt sammen og klemt mot haken. Som en liten pike som ber om tillatelse eller tilgivelse fra sin far. Blikket hadde hun festet på de hvite føttene som stod bare og i sterk kontrast mot de kalde, mørke gulvplankene. Innimellom, uten at hun våget løfte haken, kunne jeg se at øynene tittet opp, rett forbi meg der jeg lå i sengen, og ut i det mørke rommet. Leppene hennes beveget seg forsiktig. Jeg hørte bare s’er og noen skarpe konsonanter, vokalene ble svelget av vinden fra den mørke vinternatten som veltet inn det åpne vinduet bak henne. Ulikt de fleste kvinner må min kone ha det fordømt kaldt når hun sover. Det var som å høre et urgammelt og upolert språk.


I blant stoppet hun pratet sitt og bare nikket, som om hun lyttet oppmerksomt til noen. Uten forvarsel slo hun armene ned mot gulvet og trampet voldsomt med føttene. Hun var åpenbart blitt sint. Hun turte fremdeles ikke løfte haken å se overmannen ansikt til ansikt, men ristet like fullt bastant og rebelsk på hodet. Leppene skalv, hun løftet armene igjen, men la ikke hendene tilbake mot kravebenet som tidligere. I stedet løftet hun stroppene på nattkjolen av skuldrene og lot det hvite tøystykke falle mot gulvet. Min kone er svært blek, så blek at blodårene stadig er synlig gjennom huden. I måneskjæret var hun som hugget ut av marmor. Det er riktig vakkert å observere, fra hendene til føttene, i tinningene og på halsen, hvordan blodet strømmer gjennom henne. På ett eller annet vis var disse tingene synlige også nå, i mørket.


Etter å ha betraktet dette nok en gang fikk jeg se øynene hennes. Den lille piken som stod der i ste var blitt en annen, en hunnkatt, et dyr. Brystet skutt frem; blodårene farvet det flammende rødt, øynene glødende av iver; de viste ikke lenger tegn til skam eller bluferdighet. Blikket var nå festet urørlig i andre enden av værelset. Kall meg gjerne tåpelig, men jeg ble en smule sjalu på hvem enn denne drømmen dreiet seg om, på hvem enn hun så der inne i mørket. Jeg tror aldri hun har betraktet meg denne måten.


Jeg kremtet nokså høyt, men hun rikket seg ikke det minste. Munnen hennes, hvor alt blodet kulminerte i ildrøde lepper, beveget seg ikke lengre. Likevel hørte jeg klart og tydelig et slags hysj. Hele værelse fortalte meg liksom at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre. Det var som om jeg hadde forvillet meg inn til et bedrøvelig kongelig bryllup og forstyrret seremonien øyeblikket før vielsen var komplett. Jeg protesterer! Men ingen hadde utlyst protester — i alle fall ikke fra en hvilken som helst malplassert plebeier som meg selv — og kongerikets fremtid var dessuten avhengig av denne selsomme alliansen mellom min kone og mannen i mørket.


Min kone trådte ut av nattkjolen og vandret sakte over gulvet, det kjødelige blikket stadig festet i det skyggelagte hjørne i motsatt ende av værelset. Jeg hev av meg dynen. Min kone har — så lenge jeg har delt værelse med henne — aldri vært noen somnambulist. Det hele begynte å bli riktig uhyggelig. Jeg var redd hun skulle skade seg, men alle mine bevegelser ble senket av nysgjerrighet — jeg ville se hvordan dette nattlige dramaet utspilte seg.


‘Du må våkne’, skrek jeg omsider, da frykten ble større enn nysgjerrigheten, men hun fortsatte med bestemte skritt bort fra sengen. Jeg reiste meg opp, løp og stilte meg rett foran henne. Det oste varme fra henne, overalt kunne jeg se det ildrøde elveløpet sildre millimeter under huden hennes. ‘Nå du våkne’, skrek jeg på ny, og stirret henne inn i øynene. For å se noen inn i øynene må de kanskje se tilbake på en? I så fall stirret jeg rett øynene hennes, for blikket hennes stirret meg rett forbi, over skulderen min, og må ha vært festet et stykke oppe på veggen inne i det mørklagte hjørnet.


Jeg var like ved å legge hånden på skulderen hennes, da jeg oppdaget at de brennende leppene hennes formet et hånlig smil. Og snart oppdaget jeg at hun verdiget meg med et spotsk blikk. Pupillene var store i mørke. Var det hele en spøk? Hånden min frøs en centimeter fra den bleke skulderen hennes. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det: Jeg våget ikke legge hånden på henne. Jeg antok — ja, rent instinktivt — at det ville etset huden av hånden på meg dersom jeg rørte ved henne!


I løpet av de siste ti minuttene hadde jeg vært redd, sint, kanskje til og med en smule pirret, men alt ble feiet bort av en ny følelse: en ærefrykt. Som om jeg faktisk ikke hadde noe jeg skulle ha sagt om min kones foretagende. ‘Ikke gjør det…’, var alt jeg klarte å si til henne, ‘vær så snill’. Men mens jeg sa det beveget jeg meg vekk fra henne og lot henne passere. Det var da jeg så at hjørnet hun beveget seg mot verken var mer eller mindre mørklagt enn resten av værelse, — at det slettes ikke lå i mørke, men snarere var opptatt av ett mørke. Et mørke min kone var i ferd med å innlemmes i. Til sist var det bare hennes bleke ankler som ikke var omslynget og skjult av dette mørke, og da de forsvant ble hele værelset mørkt.


Da jeg våknet var det med et skrik fanget i halsen, jeg svelget det unna og higet etter luft, fylte lungene gang på gang med den iskalde luften før jeg oppdaget at jeg ikke lå i sengen. Jeg var nokså sen med å oppdage dette, da jeg like fullt hadde dynen rundt meg, hengende over skuldrene som en kappe. Jeg tviholdt i den, med høyre hånd på venstre skulder, og venstre hånd på høyre skulder, slik man trekker en frakk rundt seg når det er riktig kaldt, og det var det — vinteren prikket i kinnene. Slik stod jeg da jeg våknet: med den tunge dynen hengende loddrett fra skuldrene ned til gulvet, i det innerste hjørnet, og stirret bort på den tomme sengen i motsatt ende av værelset.


I dag skal jeg gifte meg og jeg er meget nervøs.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no