top of page

Kjærlighet i Tinderens tid

av Aurora Nossen.

Satyr og nymfe, av Gerrit van Honthorst.

Det ligger en egen nervøsitet i luften når det nærmer seg innlevering på Arkitekthøgskolen, som om noe av oksygenet har blitt sugd ut av rommet. Lyden av lav, konsentrert summing fra svette, uvaskede studenter, er konstant.


Etter hvert glemmer jeg at den er der.


Uansett hvor tidlig jeg møter opp, er det alltid noen som er på skolen før meg. Alltid noen som ofrer mer av sin personlige hygiene i den tro at det vil gjøre dem til stjernearkitekter.


Da jeg gikk i første klasse, pleide jeg å elske å se hva mine medstudenter laget. Alle ideene var så forskjellige og det var inspirerende og for å være ærlig intimiderende hvor imponerende kreative mine venner / kolleger / konkurrenter var.


Mot slutten av andre klasse, interesserte jeg med så vidt for prosjektet til sidemann. Knippet med «fremragende» professorer som skulle vise oss hva vi gjorde feil, brukte den treårige obligatoriske grunnundervisningen på å trykke oss gjennom en sluse og tvinge helt like arkitekter ut på den andre siden.


Tredje året på arkitekthøgskolen ville blitt uutholdelig kjedelig uten Anniken og Tiril. Vi har kapret et av langbordene nærmest kjøkkenet på tegnesalen og et godt stykke unna døren til gangen.


Misfornøyde medstudenter skuler på oss fra nabobordene. ‘Hvordan våger vi å kose oss mens vi tegner? Hvordan våger vi å snakke om sminke, gutter, fester og trening mens de jobber så hardt at håret detter ut?’


Jeg vet ikke om jeg er den eneste av oss som registrerer blikkene, men Anniken og Tiril vræler like høyt av Tirils nye Tinder-eventyr.


Det er ikke før det gjør vondt i magen av latter at jeg innser hvor mye jeg koser meg, Hvor lite jeg egentlig bryr meg om de hatefulle blikkene som så vidt kamuflerer misunnelsen for gruppen vår.


Vi har langt ifra det beste prosjektet, men vi koser oss, og det er over tre måneder siden jeg døgnet sist for litt nattlig ‘cadding' på AHOs datasal.


«Jeg skal møte han i kveld!» Tirils stemme vekker meg fra tankerekken min. Hun viser frem et bilde på telefonen. Tinder. Christian heter han, og selv om jeg smiler og sier «åååå, så gøy!» sprer det seg uro i kroppen min. Christian er for ‘kjekk’. Tiril er det skjønneste mennesket jeg vet om, og Christian kommer til å undervurdere henne.


Anniken erklærer lunsj to hele timer før våre medstudenter kreperer av sult, og snart er hele bekymringen glemt.