Kritikk av den rene baktale

Anmeldelse av Odd Nerdrums «Immanuel Kants siste dager».

av Erling Røhmer.

Måltidet i Emmaus, av Han van Meegeren (1889-1947) – helten i Odd Nerdrums nylig oppsatte teaterstykke. Maleriet ble presentert og solgt som et autentisk verk av Vermeer.


Det piner meg litt å skrive denne anmeldelsen. For – som jeg ønsker å understreke først som sist – har jeg alltid hatt en viss sympati for Odd Nerdrum og hans misnøye med samtidskulturen, modernismen og det såkalte kunstpolitiet. Jeg setter også pris på grunntanken bak Sivilisasjonen, det kultur-filosofiske tidsskriftet som har tatt på seg ansvaret for oppsetningen av Nerdrums hittil neglisjerte teaterstykke. Men etter å selv ha vært vitne «Immanuel Kants siste dager» vet jeg ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte. Overbevist er jeg i alle fall om at Nerdrums dramaturgiske sidesprang ble neglisjert med god grunn.


Stykkets libretto åpner med de kjente og alltid suspekte ordene «inspirert av virkelige personer og hendelser». Og det blir raskt klart, i hvert fall for filosofene i salen, at Nerdrums muse har tatt seg særdeles store friheter med sitt subjekt. Denne friheten er naturligvis enhver kunstners fulle rett – slik det nå er kritikerens, og kanskje særlig filosofens rett (ja, for ikke å si plikt), å komme sannheten i forsvar. For sannheten har fått gjennomgå på scenen den siste uken.


Stykket presenteres som Nerdrums store oppgjør med filosofen Immanuel Kant – mannen som i Nerdrums øyne bærer hovedansvaret for samtidskunstens begredelige tilstand. Hvor oppriktig dette oppgjøret egentlig er kan man imidlertid stille spørsmål ved, – mildt sagt. Man må nemlig lete lenge etter en kritikk som faktisk treffer den historiske Kant, istedenfor den patetiske karikaturen Nerdrum har diktet opp (spilt, på uklanderlig vis, av Per Christian Ellefsen). Den Kant vi blir kjent med på scenen begynner som en sutrete gammel bokorm og ender som en bablende, avkledd galning. Han er med andre ord et barn av Nerdrums egen fantasi, tuftet på en tåpelig forenklet lesning av Kants tenkning og livshistorie. Stykket er i så måte lite mer enn en svertekampanje: hvor et fiktivt overgrep, fiktive pedofile drifter, og et fiktivt nervesammenbrudd, utgjør essensen i Nerdrums store oppgjør med sin, stort sett, fiktive nemesis.


Stykket er i så måte lite mer enn en svertekampanje: hvor et fiktivt overgrep, fiktive pedofile drifter, og et fiktivt nervesammenbrudd, utgjør essensen i Nerdrums store oppgjør med sin, stort sett, fiktive nemesis.

Nerdrums helt i stykket er inspirert av den nederlandske maleren Han van Meegeren (1889-1947), som etter å ha blitt stemplet som avleggs av sin samtid, rundlurte store deler av den europeiske kunst- og makteliten (inkludert Hermann Göring) til å kjøpe forfalskede malerier av gamle mestere. I Nerdrums stykke oppsøker van Meegerens bitre spøkelse Immanuel Kant og anklager han for å ha mer eller mindre bevisst gitt kunsten over til hundene (eller til hunerne, om man vil) og dermed tvunget ekte artisaner som van Meegeren til å dedikere sine evner til forbryterkunsten. Fra van Meegerens munn – det vil si, fra Öde Nerdrums munn (som igjen vil si, fra Odd Nerdrums munn) – får vi servert kitsch-bevegelsens mest sentrale anklager mot den kantianske estetikk.


Vel, det som muligens kunne blitt en seriøs og treffende anklage glir som nevnt over til å bli et forsøk på å finne den underliggende forklaringen bak Kants «kalde, pietistiske og lidenskapsløse» kunstsyn. De stråmenns-argumentene som van Meegeren/Öde/Odd konfronterer Kant med møtes med andre ord aldri av noen motargumenter eller korreksjoner. Vi får isteden servert en absurd genealogi, hvor Kants påståtte forakt for håndverk og lidenskap forklares ved henvisning til Kants (igjen, rent oppdiktede) sjalusi overfor dikteren Goethe og hans skam over sine egne undertrykte homoerotiske og pederastiske drifter.


Dikt og forbannet løgn, der altså, som Ibsen ville sagt. Men Ibsen kunne i det minste dikte. Handlingen i Nerdrums stykke er derimot kun et krøkkete staffeli, hvis eneste funksjon er å holde den sinnssvake Kant på beina lenge nok til at Nerdrum endelig kan trekke knebuksene av han og sparke han overende i fjerde akt.


Beklager Odd. Som nevnt er ikke dette en anmeldelse jeg gleder meg over å skrive. Dette skyldes at jeg selv veldig gjerne kunne tenke meg å se en samtidskunst med langt mer plass til figurative kunstnere, tidløse motiver, og menneskelige formspråk. Jeg skulle gjerne likt å kunne si, i kor med Sivilisasjonen, at jeg ønsker å se en oppblomstring av såkalt «klassisk» kultur. Men etter gårsdagens oppsetning har dette ordet fått en noe ekkel bismak. For ved å bombastisk presentere «Immanuel Kants siste dager» som et «klassisk teaterstykke», et «klassisk» verk tuftet på «klassiske» idealer og «klassisk» estetikk gjør Odd Nerdrum, regissør Aftur Nerdrum, redaktør Carl Korsnes, og resten av Sivilisasjonen seg selv en gedigen bjørnetjeneste. Hvis de virkelig bryr seg så inderlig om å forsvare «det klassiske» burde de bli langt mer diskriminerende, og ydmyke, i sin ordbruk. Selv ville jeg kun beskrevet gårsdagens oppvisning som et klassisk eksempel på propaganda. Publikum lokkes til å akseptere, a priori, Nerdrums egne regler for hva som utgjør god kunst, på bekostning av et patetisk og svartmalt alternativ.


Det er denne lumpne tilnærmingen som skuffet meg mest ved «Immanuel Kants siste dager». Hvilken bortkastet mulighet dette var! Her har Nerdrum (og hans arvtakere) sløst bort en gylden anledning til å ta et voksent oppgjør med sine meningsmotstandere, til å vekke unge og gamle fra dogmatisk (post)modernisme og invitere til en saklig offentlig debatt. Resultatet ble imidlertid kun en ufrivillig innrømmelse av at Nerdrum ikke besitter de intellektuelle/litterære evnene til å gjøre nettopp dette. For her er intet modig stormangrep på, eller kløktig undergravning av, fiendens linjer; ei heller noe meklingsforslag eller dialoginvitasjon – kun en haug perfide fornærmelser ropt ut fra én skyttergrav til en annen. Klassisk.


Her er intet modig stormangrep eller kløktig undergravning av fiendens linjer; ei heller noe meklingsforslag eller dialoginvitasjon – kun en haug perfide fornærmelser ropt ut fra én skyttergrav til en annen.

Dette stykket kunne blitt en feiring av de kunstneriske verdiene Nerdrum hevder at han står for: oppriktighet, hederlighet, ydmykhet, patos, skaperglede, osv. Men istedenfor å holde seg selv til en høyere standard har Nerdrum sunket ned til samme nivå som sine utpekte fiender. «Immanuel Kants siste dager» inneholder riktignok ingen ironi, en dødssynd innen kitsch-bevegelsen, men stykket er likevel fullt av løgnaktighet, sarkasme og falskhet. Det er platt, barnslig og forfengelig (en byste av forfatteren selv våker over hele forestillingen). Med andre ord, det er nøyaktig det Odd Nerdrum alltid har kritisert den modernistiske kunsten for å være. At hverken Nerdrum selv eller stykkets pådrivere er i stand til å erkjenne dette er et tydelig bevis på hvilke massive utfordringer sivilisasjonen egentlig står overfor.


Min avsluttende oppfordring til Sivilisasjonen – som jeg oppriktig ønsker å se blomstre i tiden fremover – er å våkne fra sin dogmatiske slumring og våge seg utenfor skyggen til sin idoliserte mester. Odd Nerdrums livslange strategi i kampen mot kunstpolitiet har (utenfor sitt studio vel og merke), hovedsakelig bestått av å spotte, forakte og karikere sine motstandere. Hva med å prøve litt ydmykhet, velvilje og dialektikk til en forandring? Hva med å forsøke å møte både den pompøse akademikeren og det platte potetfolket som medmennesker istedenfor karikaturer?


Hva ville Rembrandt gjort?

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no