av Njål Moen.
Da første gang jeg traff deg var du stengt
liksom en engel i et egg av sten;
Men bakom skallet syntes snart et ben, –
armer, øyne, lepper, bryst – en lengt
etter et ideal for alltid tenkt.
Da ingen Evasdatter er så ven,
– ingen menskemø så hvit, så ren,
som du: bestandig nyss fra sokkel sprengt.
Du var og er og blir et løfte gitt.
Hver gang du vitnes dør den raske tid,
og atter gjøres Moder Jord gravid
med tankens permanente Faderspett.
Fra berget ble du bragt med kunstnersnitt:
materie mønstret mot en form komplett.