La Dolce Vita

av Anne Larsen.


Julia bader i sin egen svette, og det er dette hun våkner av. Det er ingen aircondition på hotellrommet, og det tynne, brune teppet hun har over seg er gjennomvått, kleber seg til huden hennes. Hun drar det bort fra kroppen, setter seg opp, myser ut i mørket. På den andre siden av den harde hotellsengen skimter hun den sovende kroppen til Alex. Det er han som har tatt henne med hit, til dette nye stedet. Det er han som har tatt henne med bort fra det hølet hun kommer fra, vekk fra vaskejobben på McDonalds, vekk fra de grinete småsøsknene som stefaren tvang henne til å forsørge, og ikke minst; vekk fra stefaren selv. Alex. Han hadde reddet henne.


Øynene venner seg til mørket, Julia ser den bare ryggen hans. Hun skylder ham noe. Det har han fortalt henne. «Du forstår det, ikke sant?» spurte han under gårsdagens sene middag. Han hadde spandert på henne i en lokal, liten restaurant, hun var egentlig mer opptatt av skålen med spagetti bolognese enn hva Alex snakket om. Men hun fikk da med seg at reisen skulle fortsette. Først skulle de være en liten stund her, på et bittelite sted hvor hun ikke hadde sett en levende sjel siden de gikk ut av bilen. Det lot til at alle hadde dødd, eller kanskje de lå og sov inne i de unnselige, firkantede gustengule husene som drysset av murpuss. Alex hadde gitt henne et par store solbriller som han ville at hun skulle bruke, selv om det var kveld. Hun hadde dem på seg inne i restauranten, og siden det allerede var ganske mørkt og dunkelt der inne, så hun ikke så mye, men hun snurret munnfull etter munnfull med spagetti rundt gaffelen og kjente den behagelige følelsen av en mage som ble fylt.


De satt i den innerste båsen på den lille, tomme restauranten. Alex hadde bestilt og kelneren – det første mennesket hun så her – hadde kommet med maten hennes og en liten kopp kaffe til Alex. Hun hadde følelsen av at han aldri slappet skikkelig av, enda han hadde sagt at dette var en ferie – at han ville ta henne med på en ferie fordi hun fortjente det. Han hadde sagt at hun fortjente en ferie: Bort fra den syke moren, de masete søsknene, den fæle stefaren.


Det var imidlertid et gudsforlatt sted han hadde tatt henne med til. Kanskje han ikke likte folk. Mens hun satt bøyd over tallerkenen med lange tråder av spagetti hengende ut av munnen, hadde han gjentatt spørsmålet. Hun hadde sett opp gjennom solbrillene. Joda, klart hun skjønte det. Hun skyldte ham noe… for denne ferien… men… hadde han ikke sagt at han skulle ta med henne på ferie? Var det ikke da han som liksom skulle betale…?


Julia turte selvfølgelig ikke å si noe på dette. Hun hadde da ikke problemer med å forstå at han kanskje ikke var blant de rikeste han heller. Hun spiste resten av maten i taushet mens Alex så uavbrutt på henne fra den andre siden av bordet. Etterpå gikk de opp på hotellrommet han hadde ordnet til dem, på et hotell – også dette var av samme slag som de begredelige gule murhusene på stedet – hvor hun så det andre mennesket i denne spøkelsesbyen; en rødøyd, falsk blondine. De blekede, gule lokkene hennes så støvete ut, som om hun hadde stått bak denne resepsjonen i hundre år – med grelle, rosa negler.


Julia ventet i bakgrunnen. Alex fikk raskt nøkkelen og gikk deretter foran opp de mørke, dunkle trappene. Julia hadde sett et lite, italiensk flagg stående i resepsjonen. Hun spurte Alex om det stemte at de befant seg i Italia. Ja, svarte han. De befant seg et sted i Italia, visstnok like over grensen. Alex så fort på henne, smilte et av sine flyktige smil, og sa at Milano, motehovedstaden, ikke var så veldig langt unna. Julia kjente en vag, glad spenning i magen. Hun begynte å tenke på fine kjoler og sko, vesker. Alex låste dem inn på hotellrommet. Var de de eneste gjestene på hele hotellet?


«Nå bør du legge deg,» sa han da døren var låst fra innsiden. «Vi skal videre i morgen.»


Han pekte på sengen. Julia tok av seg de store solbrillene og la dem på nattbordet, hun kledde av seg og la seg under den tynne hotelldyna.


Hun måtte ha sovnet raskt. Men nå har hun altså våknet. I morgen har alt begynt. Det er tidlig, tidlig – så tidlig at det fremdeles er natt. Hun kjenner det velte seg i magen; det er lenge siden hun har spist så mye på en gang som det hun gjorde kvelden før. Hun må løpe, så lydløst hun kan, ut på badet, hvor hun brekker seg over doskålen og kaster opp. Da hun reiser seg og ser inn i speilet over vasken, står Alex bak henne i døren og ser på henne. Hun smiler usikkert og unnskyldende.


«Det var ikke meningen,» sier hun forlegen. Alex sier ikke noe. Han er sikkert nærmere tretti år. Hun fylte seksten for bare noen uker siden.


«Bare legg deg igjen, du,» sier han. Hun bøyer nakken, tasser på bare føtter tilbake til sengen, lukker øynene og later som om hun sover.





Hun klarte aldri å plassere stemmen hans. Den var vennlig, men bestemt. Hun visste ikke hva som ville skje dersom hun ikke gjorde som han sa, men hun var vant med slag fra før av, og det falt henne naturlig å tenke at også Alex, samme hvor snill han virket – særlig i starten var han så sjarmerende at han fikk henne til å rødme hele tiden – kunne komme til å slå. Hun kan ikke hjelpe for at hun gløtter opp under øyelokkene.


Alex står ved vinduet, skiller gardinene så vidt med fingrene. Han ser ut på plassen foran hotellet. Det er fremdeles mørkt. Julia aner ikke hva klokka er. En følelse av at noe er galt setter seg i magen hennes. De kom hit ganske sent i går kveld, etter å ha kjørt direkte fra landsbyen hjemme. Alex hadde hentet henne med det samme hun var ferdig på jobb; De hadde planlagt det hele en god stund. Ukene før hadde de vært sammen hele tiden.


Det føltes likevel mer som om de rømte enn reiste. Ingen visste hvor hun var.


Men nå er de altså i Italia. Julia tenker på Milano igjen. Det er nesten fem uker siden hun møtte Alex for første gang. Han hadde vært en særdeles vennlig kunde på gatekjøkkenet hvor hun jobbet. Han hadde kastet mange blikk på henne fra bordet hvor han satt og spiste. Hun hadde ikke visst hvor hun skulle gjøre av seg, og løp ut for en rask røykepause. Sjefen ville bli sint hvis han fant ut at hun tok pause nå, i den mest travle tiden på dagen, men Julia hadde følt seg så utilpass under denne fremmede mannens – Alex’ – blikk, at hun måtte ut fra den fete lufta blant frityrgrytene. I det samme hun skulle til å tenne røyken hørte hun den mørke stemmen hans ved siden av seg.


«Kan jeg tenne den for deg?»


Hun sto der, skrekkslagen. Julia var ikke vant med denne typen oppmerksomhet; hun var ikke en av de jentene. Men Alex hadde gitt henne mer enn nok. Og nå er hun her, på et hotellrom sammen med ham – en mann hun av en eller annen grunn hadde følt at hun kjente og kunne stole på.


Han trekker for gardinene, mens Julia kniper øynene sammen og later så godt hun kan som om hun sover. Hun er redd ham nå, men hun klarer ikke å innrømme det overfor seg selv. Det ville vært et nederlag. Hun får en bitter smak i munnen idet hun innser at hun gleder seg til å dra hjem til de masete, irriterende søsknene, den sure, slitne moren, ja, til og med til stefaren. Hun vil heller være der enn å føle seg fanget på et ekkelt hotellrom i en fremmed by, et fremmed land. Det var jo ikke sånn det skulle føles. Er dette den Alex som alltid hadde vært så snill og morsom? Hva hadde skjedd?


Julia kjente brått at hun ville gråte. Ferie? Hva slags ferie var dette? Hun trakk pusten. Alt skulle nok bli bedre når det bare ble dag, når det ble lyst igjen. Da ville han ta henne med ut på tur, de ville dra til stranda, de skulle bade. Han hadde jo lovet at alt skulle bli så fint! En liten pause fra familien sin; Det var det hun trengte – og han, Alex, hadde sagt at han mer enn gjerne ville ta henne med i bilen sin – en skinnende, ny bil. Julia gløtter opp igjen. Hun vet ikke hvor lang tid som har gått. Hun har fortsatt smaken av oppkast i munnen. Alex ser på armbåndsuret sitt.


«Kom», sier han, som om han vet at hun har ligget våken.


«Stå opp. Jeg skal vise deg noe.» Det harde i stemmen hans er helt borte nå; han er mild i blikket. Julia åpner øynene, setter seg sakte opp. Med ett bøyer han seg ned og kysser henne raskt.


«Kom igjen,» sier han, allerede ved døren. Julia skynder seg å ta på dongeribuksene som ligger sammenkrøllet på gulvet, på med skoene, så følger hun etter ham ut i den grytidlige, mørke morgenen.





Det gamle, slitne hotellet ligger like ved en bratt skråning. Over den henger månen, stor og hvit. Julia må smile. Det er vakkert. Trærne ligner sorte tusjstreker mot stjernehimmelen. Angsten fordamper igjen. Alex tar henne i hånden. Hun ler og følger med ham dit han leder henne, på en sti som går opp på den lille åsen. Der nede ser hun bilveien. Hun kan se lysene fra all trafikken som suser forbi.


«Denne veien», sier Alex. Han holder henne stadig i hånden. Julia synes han klemmer hardere og hardere. Han vil nok bare at hun ikke skal falle ned langs skråningen – ja, det er nok bare derfor. De fortsetter nedover på den andre siden, beveger seg mot motorveien.


«Hva skal vi her?» spør hun forsiktig.


«Hysj…» Alex ser strengt på henne. Han er mørkere i blikket nå. Julia kjenner med ett at hjertet banker hardt og fort, som om noe er galt, som om hun burde løpe. Løpe? Nå?


Nei… Hvorfor skulle hun det? De er jo bare på en tur.


Støyen fra bilene som passerer ble sterkere. Hjertet hennes gir seg ikke med å hamre fort. Nå er det nesten så Alex drar henne etter seg. Hun er kald i den tynne t-skjorta, huden armene nupper seg. Hun snubler.


«Opp med deg!» sier Alex irritert, nå har stemmen nådd den andre enden av skalaen, nå er han ikke snill, nå er han sint, skremmende. De er bare noen meter unna bilveien nå. Endelig stanser de. Står og ser på trafikken som brøler forbi, lysene fra alle bilene – som gule øyne i mørket. En trailer svinger inn til siden på motsatt side av veien.


Med det samme den har bremset ned, ser Alex seg nærmest i desperasjon til hver side, og når det blir en liten luke i trafikken et øyeblikk, strammer han taket rundt Julias arm og drar henne med seg over veien, bort til det store vogntoget. Sjåføren – en stor mann med en t-skjorte våt av svette – har hoppet ut, på den siden av bilen som er skjermet fra trafikken. Han og Alex hilser fort på hverandre, utveksler noen mumlende ord som Julia ikke får med seg. Hun skjønner ingenting, bortsett fra hvor dum hun er, hvor dum hun har vært. For hun skjønner at det er over, på et vis. Som om hun resignerer, gir opp, legger hun nærmest ikke merke til at sjåføren tar henne i den andre armen – hans grep er strammere enn Alex’ – og at de to mennene fører henne mot baksiden av den store bilen. Dørene åpnes, den skitne plastduken blir dratt til side, hun blir raskt dyttet inn i et klamt, stummende mørke.


En kvalmende stank slår mot henne. Alex’ stemme er en fremmed ekkel lyd utenfor. Noen hun aldri kjente. Julia begynner å gråte, hulke, livredd og skamfull på samme tid.


«Hysj!» En stemme hveser noe til henne på et annet språk, like ved. Hun skvetter, men forstår ikke hva som ble sagt. Når øynene har vendt seg til mørket, en stund etter at traileren har kommet seg på veien igjen og Alex er borte for alltid, har hun alt skjønt at det er mange flere kropper i det store lasterommet.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no