Olympen: Leo Tolstoj


Visste du at Leo Tolstoj skrev en tekstbok for grunnskolen som ble anvendt i hele Russland og at han selv så på dette som sitt viktigste verk? Visste du at at han var født greve og snakket flytende fransk, tysk, engelsk og gresk i tillegg til russisk? Visste du at han var arkitekten bak å redde Dukhoborene (en forfulgt kristen-pasifistisk folkegruppe) fra en undertrykkende Tsar ved å hjelpe dem oppnå politisk asyl i Canada, hvor de fortsatt bor den dag i dag? Visste du at han som ung mann spilte bort hele sin families herskapshus og at mannen han tapte det til flyttet hele huset, stein for stein, med hest og kjerre, til sin egen eiendom? Visste du at han tilbrakte sin bryllupsnatt ved å lese høyt fra sin dagbok for sin kone, Sofya, om hans fortid som storgambler, drukkenbolt og skjørtejeger? Visste du at hans komplette verker, som selvfølgelig inkluderer (minst) to av tidenes beste bøker, Krig og Fred og Anna Kerenina, til sammen teller over 90 massive volumer?


Slik kunne en artikkel om Tolstoj fortsatt nærmest til det uendelige. Jo mer man setter seg inn i denne mannens veldige liv og virke, jo mer fylles man av en følelse som minner sterkt om ærefrykt. Det er noe olympisk ved Tolstoj, noe som ikke gjør det så overraskende å lese om hvordan folk på hans egen tid vitset om at Tolstoj når som helst ville kunne utfordre Gud om retten til å styre universet.

Alt dette begynte, i mer enn bare den vanlige betydningen, med Leos Barndom (1952). For dette er nemlig tittelen på den første boken Tolstoj utga og som umiddelbart vakte oppsikt. Gitt dens tema, tittel og innpakning var det mange som trodde at dette var en selvbiografi, noe det i virkeligheten ikke er, selv om hovedpersonen, Nikolai (Tolstojs patronym var Nikolaievitsj, og boken ble utgitt under initialene L.N.) deler mange likhetstrekk med sin skaper. Etter Barndom, fulgte to år senere Gutteår (1854) og senere Ungdom (1856). Det var disse bøkene, sammen med hans skildringer fra Krim-krigen, de såkalte Sevastopol-fortellingene (1855-56), som lanserte Tolstoj inn i den litterære verden.


Han ble tatt inn i denne eksklusive sirkelen av Russlands store forfattere og meningsformere: Nekrasov, Goncharov, Grigorovitsj, Ostrovsky, og fremst av dem alle -- Tolstojs forbilde -- Ivan Turgeniev. Dostojevskij derimot befant seg på dette tidspunktet lang unna de varme litteratursalongene, i en arbeidsleir i det isdekte Sibir.


Tolstoj fant seg aldri helt til rette sammen med side forfatter-kollegaer, som alle slo han som en tam gjeng, altfor tilfreds med sin egen og samfunnets situsajon. Hans endelige brudd med Turgeniev er spesielt minneverdig. For deres vennskap endte visstnok brått etter at Tolstoj kom til å sovne under en opplesning Turgenieff nylig ferdigskrevne Fedre og Sønner (1862). De to gjorde opp mange år senere, men man får inntrykk av at den radikale og kompromissløse Tolstoj alltid syntes at Turgeniev var en ganske kjedelig og ulidenskapelig personlighet.


Mye kan selvfølgelig sies om de verkene som fulgte Tolstojs formaliseringsår. Krig og Fred og Anna Karenina fortjener begge uten tvil å bli til "Ukens bok"-artikler på et eller annet tidspunkt, så jeg skal derfor spare mine ord om dem til den gang og heller konsentrere meg her om Tolstojs liv utenfor bøkene.


Det jeg imidlertid kan si er at disse to verkene nærmest umiddelbart plasserte Tolstoj på toppen av den litterære totempælen i Russland, og sakte men sikkert også i utlandet. I dem ser vi i tillegg tydelige tegn på hvilke forfattere og filosofer som hadde størst påvirkning på hans tenkning. Den franske forfatteren Stendhal (1783-1842) står ut som noen med særlig sterk innflytelse, spesielt hans klassiske skildring av slaget ved Waterloo i Le Rouge et le Noir (1830).


Etter hvert som Tolstoj ble eldre skulle han imidlertid begynne å ta stadig større avstand til både sin egen sosiale posisjon -- den av greve og aristokrat -- og også til en lang rekke av hans egne bøker som han til slutt kom til å forkaste fullt og helt. Det var kun hans kones desperate trygling som gjorde at opphavsretten på alle hans verk ikke ble gitt bort fullstendig gratis. Dette gjaldt for øvrig kun verk han skrev før sin ofte omtalte "omvendelse", utdypet i det vesle mesterverket En bekjennelse fra 1879. Alt han siden tjente på sine skrifter ble gitt til veldedige formål, som inkluderte bygging av skoler og undervisning for de nylig frigjorte livegne, og beskyttelse til de tidligere nevne Dukhoborene.


Hans stadig mer ekstreme levemåte, kjennetegnet av kristendom, anarkisme, pasifisme og vegetarianisme, gjorde etter hvert hans hans familieliv svært problematisk. Hans kone Sofya Tolstaja, som gjennom sitt liv bår Tolstoj tretten barn, ble ett hvert sett på av sin ektemann som hindring og forstyrrelse for hans mange utopiske prosjekter. Det hele toppet seg da Leo, åttito år gammel, tilsynelatende etter å ha nådd sine livslange argumenters konklusjon, rømte fra sin herregård, sin familie, og sin fortid, for å leve ut sine siste dager om en omflakkende tigger-munk.


Tolstoj kom imidlertid ikke langt, og hans liv endte, som hans mest kjente heroines, på en togstasjon. Hans død var dog langt ifra like brutal som Anna Kareninas, og utspant seg faktisk over mange dager. Denne "begivenheten" ble dekket av hele verdens presse som straks nyss om Tolstojs nære endelikt kom ut, flokket fra alle verdens metropoler til den vesle landsbyen Astapovo for å være vitne til den gamle mannens siste pust. Tolstoj døde omsider der, på en togkonduktørs hvilerom, den 20. november 1910. I dag heter togstasjonen i Asapova simpelthen "Leo Tolstoj".


I tiden mellom En Bekjennelse og Astapovo, rakk Tolstoj å skrive en lang rekke fortellinger som, selv om de ofte har et overliggende religiøst preg likevel lett kan måle seg med hans mest ikoniske verk. De beste eksemplene på disse er hans Oppstandelse (1899), Ivan Iljitjs død (1886) og Fader Sergius (1911, posthum.). Man kan heller ikke glemme å understreke hvor mye av Tolstojs produksjoner ikke var skjønnliterære, men heller omhandlet temaer som politikk, estetikk, historiografi, filosofi, religion, pedagogikk, etikk, og, ja så godt som alle temaer en kan tenke seg. Han var instrumental i formingen av menn som Mahatma Gandhi, Henry David Thoreau og Martin Luther King, for å bare nevne noen få.



Som ung soldat kunne Tolstoj godt tenke seg å bli en general i den russiske armé. Hans problematiske idiosynkrasier og sterke meninger gjorde derimot dette til en umulighet. Han slo seg derfor, som han selv sa, til ro med å bli en "general i litteraturen". Jeg tror ikke jeg er alene om å se for meg Tolstoj som nettopp noe slikt: En ordenes hærfører, med ørneblikk over hele jordens slagmark -- en slags Zevs-skikkelse som sammen med sine brødre Hades (Dostojevski) og Poseidon (Homer) står urokkelig på toppen av verdenslitteraturens Pantheon.



Les flere artikler om Leo Tolstoj:


"Leo Tolstojs religion"


"Hva er kunst? av Leo Tolstoj"


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no