Leo Tolstojs Religion

Bilde tilgjengelig fra the United States Library of Congress's Prints and Photographs division.

Lev Nikolaievitsj Tolstoj. Få av verdens-litteraturens giganter besitter et navn med den samme tyngden og autoriteten, som det Lev – eller, Leo Tolstoj gjør. Kanskje ikke så rart ettersom navnet selv, først Leo, som selvfølgelig betyr «løve», og deretter Tolstoj, et navn som kommer av det russiske ordet for «tykk», sammen produserer nettopp de samme konno-tasjonene. Men det finnes som kjent flere grunner til Tolstojs ruvende rykte. Han skrev jo tross alt også noen rimelig gode bøker.


Romanene «Krig og Fred», utgitt i serialisert format mellom 1865-67, og «Anna Karenina» utgitt i 1877, er hans uten tvil mest kjente verker. De som finner disse mursteinsblokkene avskrekkende rådes til å prøve seg på den noe mer beskjedne, men likefult høyst fascinerende beretningen om «Ivan Iljitsj’ død», eller om  «Kosakkene», eller en av mange andre godbiter fra hans nærmest uendelige katalog av noveller, skuespill og barnefortellinger.


Tolstoj, ofte i sett kontrast med sin samtidige, Fjodor Dostojevskij (1821-1881), har blitt beskrevet som forfatteren av den russiske nasjonens kropp, mens Dostojevskij på sin side fyller rollen som forfatteren av den russiske nasjonens sjel. Dette er, som enhver person med kjennskap til de to gigantene korrekt vil kunne påpeke, selvfølgelig en stor overforenkling. Men det er likevel en overforenkling som har sitt utspring i en svært intuitiv observasjon. Dostojevskij var uten tvil en av tidenes mest innsiktsfulle psykologer, noe alle som har lest «Forbrytelse og straff» (1866) eller «Opptegnelser fra et kjellerdyp» (1864) kan forventes å bekrefte, mens Tolstoj – Tolstoj var en verdensskaper, en arkitekt og en skulptør, og hans karakterers sjeler skinner ut gjennom deres skikkelser som lys gjennom et glassmaleri, i sindige, ofte lakoniske beskrivelser av deres blikk, deres latter, deres dans. Tolstoj, i motsetning til Dostojevskij, belyser det indre ved å skildre det ytre.


Men den Tolstoj jeg her snakker om, den velkjente Tolstoj – romanforfatteren Tolstoj – er kun én side av et komplisert og mangefasettert individ. «Krig og Fred», «Anna Karenina» og «Ivan Iljitsj’ død», faller, på tross av sitt spenn, kun inn under én partikulær kategori av hans kreasjoner – hvorav den andre store kategorien, (temaet for denne artikkelen), er gjort opp av essay, brev og avhandlinger, hvor den aldrende Tolstoj diskuterer spørsmål knyttet til moralitet, kunst, politikk, og først og fremst: Religion.


Tolstoj var, som tilsynelatende alle andre russere, uatskillelig knyttet til sitt hjemland. Russland: Dette uendelige krysningspunktet mellom øst og vest, hverken fullverdig europeisk eller asiatisk, danner derfor bakteppet ikke bare for hans romaner, men for hans tanker og hans livsreise når hanmot slutten av sitte lange liv  fortsatt streber etter det han som ung mann beskrev som «moralsk perfeksjon», og som senere utviklet seg til å bli en streben etter mening, etter liv, etter tro og etter Gud.


Men hvilken Gud var det Tolstoj lette etter? Og hvilken Gud var det han fant? Hva slags religion var det som fikk greven Leo Tolstoj, født med sølvskje i munnen, til å stå opp for de undertrykte? Hva slags religion var det som motiverte han til å skrive bøker dedikert til pasifisme, til å bli vegetarianer og til å utveksle brev med Indias fremtidige frigjører, en viss Mahatma Gandhi? Hva slags religion var det som drev den to-og-åtti år gamle Tolstoj til å snike seg ut av sitt hjem, rømme fra kone og barn, for å leve resten av sitt liv som en fattig og forkynnende munk?


Et fullstendig svar på dette spørsmålet krever en grundig lesning av en lang rekke tekster; tekster som inkluderer «Krig og Fred», «Anna Karenina» – til tross for at den eldre, nyreligiøse Tolstojs, i essayet «Hva er kunst?» ikke inkluderte dem i sin definisjon og så på dem som dekadente produksjoner.


Jeg vil tilnærme meg spørsmålet fra to synspunktet. Det ene synspunktet tar for seg Tolstojs idé om hva en potensielt ideell religion skulle bestå av, mens det andre har å gjøre med Tolstojs syn på, og kritikk av, en rekke eksisterende religioner: Både sin egen øst-kirke (den russisk ortodokse), de vestlige kirkene (den romersk-katolske og de protestantiske), samt orientens religioner, representert først og fremst av Hinduismen, Taoismen og Buddhismen.


Jeg begynner med det mest nærliggende, i Tolstojs eget Russland.



Ortodoksien


I «En Bekjennelse» (1882), forteller Tolstoj om en dag i hans ungdom da han plutselig fikk høre fra de andre guttene i klassen at det ikke lenger fantes noen gud. «Gud er død», sa de – eller det ble det i det minste sagt, der borte i det fjerne og opplyste Europa. Denne nyheten traff vesle Grev Tolstoj like hardt som den traff hele det veldige Russland. Nihilismen som fulgte, best personifisert i Ivan Turgenievs ikoniske karakter «Bazarov» i boken «Fedre og Sønner» (1862), spredte seg raskt, først og fremst blant yngre, vestvendte russere. Slike og lignende idéer hadde helt siden den Franske Revolusjonen blåst som pollen inn over det åpne, langstrakte Russland (i Napoleons tilfelle ikke spesielt godt kamuflert), og de hadde for lengst begynt å undergrave det russiske imperiets arkaiske og dogmatiske institusjoner, slik som dets ritualbefestede, dekadente kristendom og dets autoritære, autokratiske statsmakt. Tolstoj, til tross for sin tittel og opphøyde posisjon i samfunnet, tok likevel parti med den radikale nye generasjonen av kunstnere og reformatorer som, armert med opplysningstidens fakkel satte i gang med å brenne bort, både i stillhet og med oppstandelse, alt som ble sett på som utdatert, umoralsk og irrasjonelt. Den kanskje mest åpenbare synderen i dette oppgjørets time, i hvert fall sett med Tolstojs øyne, var den russisk-ortodokse kirken. I boken «Guds rike finnes hos deg» (1894), skriver Tolstoj (her i engelsk oversettelse):


“In what consists the activity of this Russian Church, this enormous, tensely active institution, which consists of an army of half a million, costing the nation tens of millions? The activity of this church consists in using every possible means for the purpose of instilling in the one hundred millions of the Russian population those obsolete, backward faiths, which now have no justification whatsoever, and which sometime in the past were professed by people that are alien to our nation, and in which hardly any one now believes, frequently not even those whose duty it is to disseminate these false doctrines.” (The Kingdom of God is Within You )

Vi ser her et eksempel på Tolstojs krasse kritikk av et unektelig faktum ved den russisk-ortodokse kirkens lære og virke, nemlig dens åpenbare og gjennomsyrende irrasjonalitet. Denne irrasjonaliteten skar i øynene på Tolstoj og besudlet all edelhet og skjønnhet som den ortodokse kirken ellers kunne sies å besitte. For Tolstoj var et av de uunngåelige kriteriene som enhver fullstendig, troverdig og moralsk religion måtte oppfylle, at den opererte i samsvar med menneskets gudgitte evne til rasjonalitet.


Tolstoj forlot dermed kirken, til fordel for å leve et hedonistisk liv, fylt med kvinner, gambling og krigføring. Med god hjelp fra hans naturlige temperament, eventyrlyst og altoppslukende appetitt, hadde Tolstoj løpet at noen år blitt kastet ut av universitetet, reist som soldat og skribent til Krimkrigen, tilfredsstilt sitt ustyrlige begjær i utallige bordeller og lysthus, og ikke minst spilt bort sitt barndomshjem og herskapshus, på den i dag verdenskjente eiendommen, Yasnaja Poljana, Om ikke lenge hadde han også blitt en av Russlands mest lovende og populære forfattere. Disse voldsomme hendelsene var selvfølgelig avgjørende i formingen av mennesket og forfatteren Tolstoj. Deres endelige resultat ble (i tillegg til en lang rekke bøker) derimot en retur til kirken, eller i hvert fall et forsøk på retur.


For etter å ha sett krig, død, og elendighet, samt sin egen umettelige seksualitet og ansvarsløshet på nært hold, ble det til slutt åpenbart at noe måtte gjøres med måten Tolstoj levde sitt liv. Desperat prøvde han å returnere til troen, men kun med varierende resultat. Dette var i en tid da den nå verdenskjente forfatteren ikke lenger turte å plukke opp en pistol eller jaktrifle i frykt for å ta sitt eget liv. Alle tau og lenker ble fjernet fra hans hjem – så lite mening, så nær avgrunnen var han. Nihilismen hadde nådd sitt uunngåelige endepunkt.


For selv om Tolstoj var en ny mann – kjent, respektert, gift, og far til mange barn – var den ortodokse kirken han returnerte til fortsatt sitt samme uforanderlige seg. Det Tolstoj søkte, og var i så akutt behov for, var en planke å klamre seg til for ikke å drukne i håpløshet. Det han fant, var en gullbelagt flåte som bare var villig til å plukke han opp dersom han sverget å tjene som skipsgutt. Tolstoj lot seg redde, men fant seg aldri helt til rette på dekk. Det tok ikke lang tid før mytteriet lå i luften.

Tolstojs obligatoriske deltagelse i de hellige sakramentene—overtroiske ritualer han aldri klarte å ta på alvor (og slet med å gjennomføre uten å skjære grimaser) —samt mangelen på gode svar fra sine prester og overfloden av korrupsjon i presteskapet, endte til slutt i nok et brudd.


Men hvis den ortodokse tro hadde vandret så langt vekk fra kristendommens opprinnelige budskap, til hvilken tradisjon og til hvilken kirke skulle en søkende kristen vende seg? Som vi nå skal se, er dette et spørsmål med få, eller ingen svar. I vest står det for eksempel minst like dårlig til som i øst, i hvert fall ifølge Tolstoj.


Katolisismen


Alle som har tatt turen til det sydlige Vest-Europa vet at det ikke bare et den ortodokse kirken som kan beskyldes for irrasjonalitet, dekadanse og avgudsdyrkelse. For til tross for sine praktfulle kunstskatter og sin overveldende vakre arkitektur, kan steder som Peterskirken, Notre Dame og Katedralen i Sevilla, lett virke fjerne fra den ydmyke og linkledde mannen fra Nazareth som disse mektige byggverkene visstnok skal ha blitt reist for å ære. Tolstojs kritikk er derfor nærmest uatskillelig fra det han hadde å si om den såkalte «ortodoksien».


“Has Catholicism been doing anything else with its prohibition of the reading of the Gospel, and with its demand for unreasoning obedience to the ecclesiastical guides and the infallible Pope? Does Catholicism preach anything different from what the Russian Church preaches? We have here the same external cult, the same relics, miracles, and statues, the miracle-working Notre-Dames, and processions. The same elatedly misty judgements concerning Christianity in books and sermons, and, when it comes to facts, the same maintenance of a coarse idolatry.”[1]

Med andre ord fant Tolstoj nøyaktig de samme praksisene i vest som i øst. Helbredende ikoner, et utall helgener og halv-guder, samt en velstående og korrupt kirke.


Men i øst snakket i det minste prestene russisk, mens Paven fortsatt snakket latin. I øst var bibelen tilgjengelig for alle som kunne lese, mens presteskapet i vest opprettholdt et strengt monopol på sannheten. Dette, samt den historiske praktiseringen av avlatsbrev, heksebrenninger og inkvisisjoner gjorde, i Tolstojs øyne, Katolisismen (om mulig) enda mer syndefull en Ortodoksien.


Hva er det så som skiller seg ut som den mest åpenbare synden, den mest åpenbare forvrengningen av kristendommen, begått av den romerske kirken? For Tolstoj var det dens rene og utilslørte upraktiskhet.


En religion må være forståelig, tilgjengelig og etterlevelig, ifølge Tolstoj. Det var katolisismen så åpenbart ikke, et faktum som ikke en gang ble forsøkt å legges skjul på. En sann religiøs doktrine er ikke noe som skal kreve en prest, biskop eller pave til å verken forstå eller leve etter. Den sanne religion, den religion Tolstoj så gjenspeilet i Bergprekenen, er en praktisk religion—nyttig og tilgjengelig for alle.


“And once more I received a confirmation of the truth that the meaning of Christ’s doctrine is simple and clear. His commandments are definite, and of the highest practical importance; but the interpretations given to us, based on a desire to justify existing evils, have so obscured His doctrine than we can with difficulty fathom its meaning.” [2]

Tolstoj hadde med andre ord kjøpt det kristelige budskapet, men nektet å ta med seg noen kirke på kjøpet. Kirken, ifølge Tolstoj, fungerte nærmest utelukkende som et forvirrende og diskriminerende organ, som forvrengte Kristus’ opprinnelige og enkle budskap, til å forsvare og fremme sine egne interesser. Han peker spesielt på konflikten mellom Jesus’ ord i Matteus 5:38-39: «Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til», og kirkemakter i øst og vest som gang på gang, gjennom hele historien, enten i besittelse av sine egne arméer, eller som aktiv støttespiller for en stridene part, har tatt del i vold og konflikter med de mest forferdelige konsekvenser. Dette har pågått helt siden kirkens fødsel under konsilet i Nikea i 325 og dens følgende maktkamp med staten. Tolstoj skriver,


“Since then both powers [kirke og stat] have been aiding one another and have striven after external glory. Doctors and masters and the clergy have begun to care only for the subjugation of the whole world to their dominion, have armed men against one another for the purpose of murdering and plundering, and have completely destroyed Christianity in faith and in life.”[3]

Kirke, byråkrati, obskurantisme, vranglære, elitisme, var med andre ord distraksjoner som kom i veien for å skimte det virkelige kristelige budskap. Dette høres mistenkelig ut som noe en viss Martin Luther allerede hadde påpekt, og som Lutheranere, Kvekere, Kalvinister, og andre utskudd av Reformasjonen, lenge hadde hevdet. Var så disse formene for kristendom nærmere sannheten, og hvor var det eventuelt de fortsatt kom til kort?



Protestantismen


Det første man kan finne på å si, nå som et bilde på Tolstojs idé om den ideelle religion begynner å fylles ut, er at Protestanter åpenbart var vel så villige til å ty til vold når det kom til å beskytte og fremme sin tro. Århundrer med religionskriger og utallige tusener drept, forfulgt og lemlestet, minner ikke mye om «snu det andre kinnet til», men snarere om det gamle, «øye for øye, tann for tann». Heller ikke i de reformerte nasjonene hadde folk forstått det virkelige kristelige budskapet. I forlengelse av sin kritikk av Katolisismen skriver Tolstoj,


“And is not the same true of Anglicanism, Lutheranism, and every Protestantism which has formed itself into a church? The same demands from the congregation for a belief in dogmas which were expressed in the fourth century and have lost all meaning for the men of our time […] Among the Protestants this activity is particularly noticeable, since they do not even have the excuse of antiquity.”[4]

Unntaket, med hensyn til voldsbruk, er selvfølgelig de førnevnte Kvekerne, en gruppe Tolstoj hadde stor respekt for. Han var kjent med deres virke, leste grundig gjennom deres bøker og pamfletter, og utvekslet brev med en rekke av deres mest fremtredende representanter. I dem så Tolstoj en moralsk standhaftighet, og en kompromissløs villighet til å ta Jesus på sitt ord, nettopp slik han selv mente var nødvendig.


«My acquaintance with the activity of the Quakers and with their writings, – with Fox, Paine and especially Dymond’s book – showed me that not only had the impossibility of uniting Christianity with violence and war been recognized long ago, but that this incompatibility had long ago been proved so clearly and so incontestably that one has only to marvel how this impossible connection of the Christian teaching with violence, which has been preached all this time by the churches, could have been continued.” [5]

Kvekerne minner på mange måter om de tidligere nevnte Dukoborene, en folkegruppe Tolstoj var kjent med fra sitt eget land, som delte kvekernes fundamentalisme og urokkelige pasifisme. Til tross for sitt lave antall, beviste Dokuborene og Kvekerne at det var mulig (les: praktisk) å leve et liv i tråd med en bokstavelig tolkning av Jesus’ ord, selv om dette skulle resultere i landsforræderi, frihetsberøvelse og muligens død. Ikke nok med det, dette var attpåtil det mest rasjonelle man kunne gjøre, dersom man ønsket en verden fri for vold og konflikt. Som Gandhi senere skulle si, som et ekko av sin mentor,


«We but mirror the world. All the tendencies present in the outer world are to be found in the world of our body. If we could change ourselves, the tendencies in the world would also change.».[6]

Det Luther hadde gjort riktig var å flytte kristendommen nærmere noe som kunne beskrives som en universell doktrine, til et bånd som eksisterte mellom menneske og Gud, snarere enn mellom menneske og prest, eller mellom menneske og kirke. Denne universaliteten er et annet av Tolstojs kriterier til sin ideelle religion, som har å gjøre med ikke bare alle menneskers evne til å leve opp til en gitt doktrine, men også med en doktrines utbredelse og oppslutning, samt hva konsekvensene av en universalisering av doktrinen potensielt ville innebære. Å universalisere pasifisme ville resultert i verdensfred – å universalisere en kristendom som den utrykt i Bergprekenen ville, i Tolstojs øyne, resultert i himmel på jord.


Men for å ta et steg eller to ned fra himmelen, mente Tolstoj åpenbart at også Protestantismen, slik som den artet seg i sin generelle forstand, lente seg for mye på dogma, overtro og—noe som skiller dem fra Ortodoksien og Katolisismen—på dens enøyde blikk på Bibelen som et uransakelig og fullstendig dokument. For det er ikke til å komme bort ifra, at Bibelen i sin helhet, lest som en gudommelig diktert tekst, som gir oss den fulle og hele sannheten, kan benyttes både til å forsvare slaveri, rettferdiggjøre krig og som unnskyldning for folkemord—noe den gjentatte ganger har blitt. Alle disse praksisene er praksiser Gud tolererer i Bibelen, og i visse tilfeller faktisk oppfordrer til. Jesus risikerer med andre ord å bli satt i skyggen av det gamle testamentet, og den Protestantiske staten føyer seg som en konsekvens av dette inn i rekken av såkalte «Kristne» stater som på utsiden kler seg opp i Jesus’ lære, men som i praksis fortsatt handler etter Moses’ lov.


Her er det kanskje nødvendig å stoppe opp og for rettferdighetens skyld notere seg at hverken ortodokse, katolikker og protestanter, har noen mangel på argumenter når det kommer til å forsvare sin kamp mot det onde, eller for anerkjennelse av bruken av vold. Tolstoj hevder aldri at slike argumenter ikke finnes, men snarere at enhver aksept av en slik argumentasjon uunngåelig leder et individ, en kirke eller en stat til å returnere til Moses’ lov om «Øye for øye, tann for tann», og til å forkaste Jesus’ lov om å «snu det andre kinnet til».


Det finnes altså ingen kirke, hverken i Russland eller i Vesten som fanger det helhetlige budskapet til Jesus fra Nazareth. Selv ikke Kvekerne var perfekte, til tross for sin pasifisme, for som vi skal se i Tolstojs møte med Østens religioner og i hans endelige religiøse syntese, var hans konsepsjon om den ideelle religion mer radikal og mer ikonoklastisk enn det de fleste av oss kanskje vil være i stand til å akseptere.



Hinduismen, Taoismen og Buddhismen


En av Tolstojs store forbilder var den tyske filosofen Arthur Shopenhauer. Shopenhauer var en av de første Europeerne til å studere de østlige livssynstradisjonene, og til å granske hellige og filosofiske skrifter fra utenfor den vestlige verden. Først og fremst besto denne studien av Hinduismen, Taoismen og Buddhismen. I Tolstojs eget møte med disse religionene—til tross for at han var flytende i Russisk, Engelsk, Tysk og Fransk, leste Iliaden på gresk og kunne tolke Bibelen på latin—lente han seg på Shopenhauer og andre filosofer, lingvister, fortolkere og oversettere, noe som ved enkelte tilfeller kan farge Tolstojs egne meninger og forståelse.[7] Etter å ha notert seg dette er det likevel slående hvor seriøst Tolstoj behandler sine studieobjekter, og hvor grundig han setter seg inn i ethvert tema han begir seg ut på. Tar man i betraktning det materialet som var tilgjengelig for han, er hans analyser ikke bare fulle av dyp innsikt, men de er som regel også høyst sofistikerte.


Vi har sett at universalitet var et av Tolstojs kriterier til sin ideelle religion. Han lette derfor alltid etter likhetstrekk—tverrkulturelle og tverreligiøse sannheter—som folk fra ulike nasjoner og livsfilosofier delte med hverandre. I «Letter to a Hindu» (1908) kommer det tydelig frem, gjennom en rekke sitater fra «Upanishadene», (sitater som: «Where love is, there is contentment and peace», og «O ye who sit in bondage and continually seek and pant for freedom, seek only for love»[8]) at Tolstoj så på Hinduismen som kun nok en formulering av de samme universelle sannhetene som han allerede var kjent med fra Kristendommen. Men, i likhet med kristendommen, hadde også Hinduismens kjerne blitt vannet ut og forvrengt. Også den hadde blitt tatt over av merkelige, primitive og ofte bestialske ritualer, seremonier og praksiser. Også den hadde gjennomgått en inflasjon av guder og halv-guder, mens de enkle, praktiske, rasjonelle og universelle rådene og levereglene som egentlig burde være å finne i sentrum av troen, hadde druknet i fortolkninger og tåkeprat. Gandhi, som leste «A Letter to a Hindu», og var svært begeistret for dets budskap, og var med på å spre det til et større publikum, forsøkte for eksempel å overtale Tolstoj til å gå med på å utelate enkelte deler av brevet der Tolstoj kritiserer den hinduistiske (over)troen på reinkarnasjon, (i håp om å gjøre det overordnede budskapet om indisk frigjørelse mer fordøyelig for den jevne inder) noe Tolstoj motvillig gikk med på—men da kun i Gandhis egen utgivelse, ikke hans egen.[9]


Etter å, i syne øyne, rense Hinduismen for myter og overtro, hevdet Tolstoj at han fant den samme læren som befant seg i kjernen av Kristendommen—og for den saks skyld i enhver sann religion. Denne universelle religionen, med sin medfølgende etikk og menneskesyn, springer ut i trosretninger verden over, og har blitt uttrykt i ordene til profeter og vismenn gjennom alle tider—av menn som Sokrates, Salomon, Sakya-Muni (Tolstojs navn på Buddha) og Shopenhauer— (utpekt av Tolstoj som de fremste moralske lærerne i hans liv[10])—er den Tolstoj søkte etter og ønsket å formidle til verden.


Taoismen er en annen av Østens religioner som, uten at Tolstoj refererer like eksplisitt til den som han ofte gjør til Hinduismen og Buddhismen, likevel synes å eksemplifiseres i mange av hans verk. Spesielt fremtredende er likhetene mellom Lao-Tzus og Tolstojs syn på verdenshistorien som en ustanselig og ustyrlig elv, kontrollert av skjebnen, ikke mennesker. Selv ikke Napoleon, (som Tolstoj i «Krig og Fred» fremstiller nærmest som et atom, ikke ulikt alle andre atomer), var ikke noe mer herre over sin skjebne enn han var herre over været under slaget ved Austerlitz. Konsepter som «heder», «ære» og «storhet», fremstilles, i tråd med både Lao-Tzus og Salomons lære (eller hvem enn forfatteren av Ecclesiastes’ bok egentlig var) som resultater av menneskelig blindhet, dårskap og hovmod.


Lao-Tzus «Tao Te Ching», eller “Boken om Veien og dens Dyd», underbygger også den sene Tolstojs politiske anarkisme. Det Taoistiske begrepet wu wei, eller «ikke-handling», er et begrep og konsept som Tolstoj selv tar i bruk og innarbeider i sitt eget sammenflettede moralske system.


Vi kommer så til Buddhismen, uten tvil den mest påvirkningsfulle av Østens visdomstradisjoner når det kom til Leo Tolstojs etikk.


Som ung mann på besøk ved et sykehus i Sentral-Russland kom Tolstoj en gang i prat med en Buddhistmunk som hadde blitt utsatt for et voldelig overfall. Tolstoj ble sjokkert over å høre at munken ikke hadde gjort motstand, men snarere latt overfallsmannen slå han til blods og stikke av med hans eneste eiendeler. Det skulle fortsatt ta mange år før Tolstoj virkelig tok inn over seg munkens ord og til å konvertere til en tilsvarende pasifisme, men denne lille historien utgjør likevel et interessant, om ikke poetisk, frempek til hans senere liv.


Leseren har ved dette tidspunktet mest sannsynlig lagt merke til et visst system som Tolstoj benytter seg av i møte med en religion eller filosofi. Dette systemet handler først om å identifisere og eliminere alle irrasjonelle aspekter, for deretter å spørre seg om den gjenværende doktrinen er pragmatisk og universell. Han tar i bruk nøyaktig den samme metoden i sin behandling av Buddhismen og finner de samme feilene som i andre religioner (som nå knapt er vært å gjenta), men også den samme universelle visdommen i bunn.


Buddhismen, i sin opprinnelige form, slik vi finner den uttrykt i Buddhas egne ord, forstått i sin mest bokstavelige forstand, er ikke bare en pasifistisk religion, men en religion som er opptatt av selvdisiplin og nestekjærlighet, samt opprettholdelsen og bedringen av alt liv. Vegetarianisme er, i henvisning til dette siste punktet, derfor en utbredt praksis i Buddhistiske land og en praksis Tolstoj selv adopterte. Nestekjærligheten og pasifismen var naturligvis like lett å fordøye, det var også en riktig guidet selvdisiplin. Men det fantes likevel steder hvor Buddhismen kunne lede en på villspor, og steder hvor Tolstoj kanskje ble villedet.


Den første av Buddhismens fem søyler er at «livet er lidelse». Dette var Tolstoj fullstendig enig i—så enig at denne innsikten nærmest blendet han fra å gå videre til de resterende fire søylene. Han leser i setningen «livet er lidelse» en tro på at universet ikke burde ha blitt skapt til å begynne med, siden det medbringer mer smerte enn nytelse. En slik tro har uten tvil lett til å lede en mot nihilisme og håpløshet, men som vi har sett var dette et sted Tolstoj kjente godt og ikke ville tilbake til. Han så også problemer ved Buddhismens fokus på selvforbedring og selvdisiplin, ettersom en slik doktrine, uten å tilstrekkelig understreke viktigheten av deltakelse i det menneskelige felleskap, kan lede til den typen avskjæring fra samfunnet og virkelighetsisolasjon vi ofte ser i Buddhistisk historie og tradisjon. Her er et eksempel på hans kritikk i Tolstojs egne ord.


“Buddhism, although it demands from its disciples resignation of all the pleasures of the world, and even of life itself, is founded on the same idea of an individual sufficient for himself, and predestined to happiness, or rather – in comparison with the right of man to enjoyment as proclaimed by positive heathenism – to the absence of pain. Heathenism holds that the universe should serve the interest of the individual. (Buddhism holds that the universe must be dissolved since it is the producing factor in the miseries of the world.) Buddhism is the only negative heathenism.” [11]

Tolstojs lesning av Shopenhauer og andre oversettere og fortolkere,[12] er her tydelig. Men på tross av sin kritikk var Tolstoj tydelig fascinert, tiltrukket og påvirket av Buddhismen. Et element han finner spesielt tiltrekkende, og som fungerer som nok et kriterium for hans ideelle religion, er troen på karma—troen på at man stilles personlig ansvarlig for sine handlinger og at disse handlingene får konsekvenser. Dette er, igjen, ikke noe som er unikt for Buddhismen, eller med østlige trosretninger generelt, men noe vi kjenner igjen fra kristendommen og de aller fleste av verdens religioner. Doktrinen er likevel spesielt godt utarbeidet og uttrykt i Buddhismen, noe Tolstoj så og innarbeidet i sin egen etikk, for ikke å si sin egen religion.



Tolstojisme


Vi kommer omsider frem, ikke bare til Tolstojs endelige system, men også til slutten på hans lange liv. I løpet av disse siste leveårene ble hans konklusjoner stadig mer radikale og mange av menneskene rundt han—først og fremst hans kone—mente at hans konstante ønske om «moralsk perfeksjon» i stadig økende grad lignet på en form for fanatisme.


Dette skjedde samtidig som at Tolstoj hadde tredd inn i rollen som både den mest anerkjente forfatteren i verden, en utrettelig frihetsforkjemper og aktivist—og for noen, (spesielt i sitt eget hjemland), som en vismann og profet. Han hadde derfor blitt omringet av disipler og beundrere av varierende sort, og det var ikke mange som fortsatt klarte å se gjennom det lange, gudelignende skjegget, og inn til mennesket som lå under. En av de få som fortsatt kunne det, var hans kone, noe som kanskje var grunnen til at deres sene ekteskap gang på gang i biografier og dokumentarer er beskrevet som et av de mest ulykkelige i litteraturhistorien.


Det en gang så idylliske livet på Yasnaja Poljana utviklet seg sakte men sikkert til å bli en stillingskrig mellom grevinne Sofia Tolstaja og hennes manns akolytter—først og fremst en mann ved navn Vladimir Chertkov. Denne «inntrengeren», og «sykofanten» Chertkov (grevinnens egne ord) var blant annet med på å overtale Tolstoj til å si fra seg rettighetene til en lang rekke av sine litterære mesterverk, til å benytte sine litterære gaver nærmest utelukkende til pamfletter og politiske essays, og til å fremme en slags krysning mellom sosialisme,[13] anarkisme, pasifisme og kristendom. (Forholdet mellom Chertkov, Tolstaja og Tolstoj ble for øvrig skildret i den Oscar-nominerte filmen «The Last Station» fra 2009, med en fremdragende Christopher Plummer i hovedrollen.)


Hvor mange av de seneste skriftene underskrevet med Tolstojs navn som kan beskrives som autentisk «tolstojistiske» og hvor mange som i hvert fall til en viss grad kan sees på som en konsekvens av Vladimir Chertkovs hvisking i den gamle mannens øre, er opp til debatt, men at Tolstojs produksjoner ble mer politiserte og ekstreme etter hvert som han ble eldre er det liten tvil om.


Bakgrunnen for Tolstojs radikalisering kan forstås enten som en naturlig og endelig konsekvens av hans filosofi, eller som en fermentering av denne samme filosofien. Underbyggelsen av hans synspunkter hadde uansett sine samme kilder, først og fremst fra Bibelen. Tolstojs anarkisme har for eksempel et av sine utsprang i Matteus 7:1-2, hvor det står:


Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dommen som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det målet dere måler, skal dere selv bli tilmålt.[14]

Gjennom en etymologisk studie av det opprinnelige greske ordet som her er oversatt til å dømme kommer Tolstoj frem til at dette verset, som ofte blir tolket som et forbud mot å bebreide andre for sine handlinger, i virkeligheten betyr noe langt bredere og mer radikalt, nemlig at man aldri skal felle dom over andre, hverken privat eller offentlig. Dette vil i effekt lede til et samfunn uten domstoler eller lovhåndheving, med andre ord, et anarki.[15]


Et annet bibel-vers Tolstoj tilbrakte betydelig med tid til å analysere, og som fungerte som hjemmel for hans pasifisme, var Jesus’ ord, «Motstå ikke det onde». Dette ordspråket virker for mange nærmest uforståelig—som en oppfordring til å tillate det onde fri ferdsel i verden. For motsto ikke selv Jesus det onde? Motsto han for eksempel ikke djevelens tre fristelser? For det første ville Tolstoj mest sannsynlig feid vekk historien om de tre fristelsene som rent tankespinn, mens han ville tolket Jesus’ ord i sin mest bokstavelige forstand. Dette innebar selvfølgelig å vende det andre kinnet til, til å drive fredelig opposisjon, til å forkaste Moses’ urgamle lov om «tann for tann».


Det er for øvrig også tydelig at Tolstojs meninger etter hvert ble mer og mer påvirket av Jean-Jacques Rousseaus filosofi, og det sies til og med at Tolstoj bar en amulett rundt halsen med et portrett av den sveitsisk-franske opplysningsfilosofen. Myten om «den edle villmannen» og synet på sivilisasjonen som en korrumperende faktor i menneskets utvikling og eksistens, er begge synspunkter Tolstoj deler—uten tvil fordi de passer såpass godt med, og underbygger, hans eget verdensbilde og etikk.


For dette var nok, når alt kommer til alt, det viktigste kriteriet i Tolstojs moralske system, nettopp at de passet overens med hans egen naturlige oppfatning av rett og galt. Denne oppfatningen bar åpenbart preg av hans hemningsløse ungdomsår, hans nære møte med krig og elendighet, hans egen gigantsuksess, og hans alltid tilstedeværende, men som regel kuede nihilisme. I boken «Father Sergius», publisert etter Tolstojs død i 1910, deler personen som vi ofte tenker på som tidenes største forfatter, noen ord om hva han kom til å se på som nøkkelen til et godt liv:


“Yes, one good deed—a cup of water given without thought of reward—is worth more than any benefit I imagined I was bestowing on people.”[16]

Dette skrev altså mannen som ga oss “Krig og Fred” og “Anna Karenina.” Dilemmaet hans ble derimot, slik enhver apostel en gang må har følt det, spørsmålet om hvem og hva man hadde en plikt til å hjelpe først: Seg selv, sine nære, hele menneskeheten—eller kun Gud alene. Gjennom Tolstojs liv kom han til forskjellige svar, men hans siste, uttrykt i «Father Sergius» var som følgende:

“Yes, there is no God for the man who lives, as I did, for human praise. I will now seek Him!”[17]


Ikke ulikt sine spirituelle forbilder endte til slutt Grev Leo Tolstoj med å forkaste ikke bare kirke, stat og personlig eiendom, men til og med sin egen familie. Dette er en vanskelig pille å svelge for alle oss som elsker Tolstoj, som har vandret rundt i hans kreasjoner og som føler vi kjenner hans karakterer bedre enn vi kjenner venner, familie og andre virkelige personer. Kanskje vi heller skulle likt å ha enda et tykt epos mellom hendene, i steder for et fjell av pamfletter, kanskje vi foretrekker kunstneren fremfor moralisten. Uansett hva man skulle mene, går det ikke an å fullstendig ignorere den sene Tolstoj—i hvert fall ikke uten å ignorere et fjell av visdom og en nøkkel til å forstå, ikke bare mannen selv, men også menn som Gandhi, James Bevel og Martin Luther King. Tolstojs liv utgjør også en interessant linse for å studere Russlands vei mot revolusjon, for som vi har sett finnes det mange fellesnevnere mellom hans egen utopiske drøm, og den kommunistene (i hvert fall i ord) ønsket å bringe frem. Men dette er temaer for andre artikler.


*


Hva sitter vi så igjen med? Hvilke nødvendige kriterier fant Tolstoj i sin søken etter den perfekte religion? Som vi har sett forkaster han alle eksisterende religioner, i hvert fall i deres offisielle, mest utbredte forstand. Men, gjennom å rydde unna deres overflødigheter og vrangforestillinger, mener Tolstoj det likevel er mulig å skimte en kjerne av uendelige sannheter—en rekke kriterier som, dersom etterlevd, konstituerer en fullkommen livsfilosofi. Det er hovedsakelig fire sentrale punkter som skiller seg ut. (1) Den må være forenelig med menneskets rasjonalitet; fri for overtro og mystisisme. (2) Den må være praktisk; allment oppnåelig og uten behov for avanserte tolkninger. (3) Den må være universell; tilgjengelig og nyttig for alle. Og (4), den må stille individet ansvarlig for sine handlinger; dvs. ansvarlig for å fremme det gode, elske sin nabo, aldri dømme andre, og, fremst av alt: Ikke motstå det onde.




KILDER:

[1] “The Kingdom of God is Within You,” (1894) chapter III.


[2] “What I Believe.” (1884). Chapter VI.


[3] “The Kingdom of God is Within You,” (1894) chapter I.


[4] “The Kingdom of God is Within You,” (1894) chapter III.


[5] “The Kingdom of God is Within You,” (1894) chapter I.


[6] “The Collected Works of Mahatma Gandhi,” Volume XII. The Publications Division, Ministry of Information and Broadcasting, Government of India. (1964).


[7] Milivojevic, Dragan. “Tolstoy’s Views on Buddhism”. University of Oklahoma.


[8] “Letter to a Hindu,” (1908).


[9] “Correspondences with Gandhi,” (1909-1910).


[10] “A Confession” (2008)


[11] “Reason and Morality” (1894).


[12] Milivojevic, Dragan. “Tolstoy’s Views on Buddhism”. University of Oklahoma.


[13] Den formen for sosialisme Tolstoj ble en advokat for kalles ofte for «georgisme», etter sin far Henry George. George argumenterte for en kollektivisering av land og et forbud mot privat eie av jord.


[14] Matt. 7:1-3. Bibelen. (www.norsk-bibel.no) (2018).


[15] “What I Believe.” (1884).


[16] Father Sergius. (1911).


[17] Father Sergius. (1911).


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no