Like under fjellene

av Oskar Cockburn Bae.


Månelyset falt sølvdryssende over de trege bølgene. Horisonten gikk i oppløsning med det evige havet. En gammel sjark, værbitt og hvitmalt, vugget i tomheten. Et kroket styrhus med gyllenbrune lister stod som en brønn på dekket. Der var også en ung mann. Han virket noe ubekvem i klærne sine; sydvesten falt til stadighet ned i fjeset på ham og han rettet uvilkårlig på de vide uværsbuksene sine; på stroppene som løp oppover islenderen hans og over de nette skuldrene. Bak ham stod en eldre gubbe. Et rikt skjegg, som hadde beholdt laguner av mørkt hår blant det gråsprengte, spirte fra haken og kinnene. Det ville tidvis gløde i den krokbøyde pipen som hang fra hans munn; en glød som ble avløst av tykke røkskyer mot himmelen. Øynene hans skled rolig og kontemplerende over den lunefulle sjøen.


«Dette tror jeg rett og slett ikke du forstår,» sa Janus halvveis lent over båtripa.


«Jeg forstår både det ene og det andre,» brummet Maximilian og pattet på pipen. Tobakksrøken forsvant inn i natten bak. Myke bølger rullet under.


Janus vendte seg mot den røkende. Han snakket i en litt vel skråsikker tone:


«Du bryr deg egentlig bare om deg selv. Nå må du høre på meg, og respektere meg, når jeg sier at jeg vil skape et liv. Ikke hele tiden prøve å vri det i din retning; hele tiden påvirke meg med det du mener er best.»


Maximilian gryntet, øyensynlig svært misfornøyd, og tok til å kveile sammen et henslengt rep. Han samlet det sammen i trygge, erfarne bevegelser.


«Skape et liv ja,» sa han gjennom tobakksrøken, «med Emilie inne i storbyen?»


«Ja,» kom det kjapt fra Janus. Han var fast bestemt på en gang for alle å bryte med farens evige formaninger.


«Og hva slags liv skal det bli?» fortsatte den gamle fiskeren.


«Hva slags liv? — det er jo dét du aldri kommer til å forstå.»


«Prøv og forklar meg det, da,» kom det rolig fra Maximilian.


«He-herregud,» stammet den unge mannen. Ved et blikk fra faren tok han seg i det og fortsatte i den tidligere tonen:


«Du tror jo at det bare er liv her — her liksom! — langt ute på sjøen, eller i bygda under fjellene.»


Det kom et indignert grynt fra den gamle, og han kveilet med ett repet sammen i voldsom fart. Janus fortsatte:


«Da jeg kom kjørende gjennom dalen i går… for et syn. Hver gård står fraflytta og full av sopp og råte. Fisket er til og med dårlig.»


«Det er ikke så ille,» mente Maximilian.


«Kanskje ikke, men det er jo ingen mennesker her. Og her vil du at jeg skal bli? Det er slemt, far.»


En sky drev foran månen og slukket sjøen. Faren kakket pipen sin lett over båtripa. Aske og halvveis forkullet tobakk strøk nedover det solide metallet og ut i havet.


«Alle som bor her tenker så smått,» sukket Janus.


«Som jeg, skulle du mene?» kom det dempet fra fiskeren.


«Kanskje det.»


«Det gjør fanden pine du også!» smalt det tilbake.


«Far, i hovedstaden – der er det mennesker og… jeg gir opp! Du skjønner jo bare det ene livet, dette fiskerlivet, uansett.»


«Liv – Maximilian så på sine nå tomme hender, de var grove, ved håndrøttene grodde tjukt og mørkt hår — Det er ikke på grunn av bygda at folket minker. Bygda ligger her fortsatt, frodig og deilig som i min barndom. Og da kunne den brødfø de fleste. Langt flere enn de som bor her i dag. Nei, det er ikke på grunn av bygda, Janus. Det er på grunn av… menneskene. Vi er ikke ordentlige lenger.»


«Det er dette jeg snakker om,» insisterte Janus.


«Bygda er full av muligheter den. Og den kan romme liv, det kan du banne på! I gamle dager var det…»


Janus slang seg rundt og avbrøt:


«Jeg orker ikke dette, far! Det finnes andre ting enn denne lille bygda — man kan leve i byen også.»


«Nei, det er nå allikevel ikke det samme.»


«Jeg trenger at du ser meg, far, virkelig.»


«Jeg er da ikke blind.»


«Jeg snakker om livet mitt og om verdien av det.»


«Gutt, jeg tvinger deg da heller ikke til noe som helst. Du gjør som du vil.»


«Men du støtter oss ikke!»


Fiskeren lo.


«Du kaster jo hele familien på sjøen, Janus, alt vi har levd for. Hvorfor skal jeg støtte det?»


Det brant frustrasjon i sønnens øyne.


«Du kunne ha hjulpet oss med å komme i gang inne i byen — det ville vært rett og rimelig. Hvis du ikke hadde levd i et glansbilde av din egen barndom, ditt eget liv, så hadde du støttet Emilie og meg, som en far bør.»


«Og hvordan skulle jeg i så fall ha gjort det?»


«Gamle onkel Peer sitter jo alene i den store villaen etter bestemor.»


Maximilian tok fatt på det neste henslengte tauet. Han stanset plutselig opp og skuet ut mot mørket.


«Vi burde jo selge den, fordele godene utover slekten. Tror du ikke bestemor hadde likt det sånn?» fortsatte Janus, «så kunne vi endelig ha etablert oss. Vet du hvor mye vi taper på å leie? Det er som å kaste penger ut av vinduet, far.»


«Det blinker rødt mot øst,» sa Maximilian sobert, «stikk inn i styrhuset og sjekk, du. Vi nærmer oss vel.»


Janus ble stående.


«Så gjør jobben din, gutt!» brummet faren.


Janus klatret opp i det lille rommet og så raskt over GPS-systemet – joda, de nærmet seg land. På den flate dataskjermen krøp skjærgårdens ytterste øygrupper sakte mot dem; små klynger av horisontale landstriper med topografi markert av tette isolinjer. Det røde lyset fremfor dem var en annen sjark —den var også synlig på GPS-systemet — nok også på vei mot morgenhandelen i Rotian. Nedenfor stod Maximilian og stirret stivt ut mot havet som møtte dem, og sønnen følte seg uvel ved synet.


Han slang seg ned i den dype skipperstolen og hentet frem mobiltelefonen sin. Skjermen gav rommet et isblått skjær. Klokken var kvart over elleve — skulle han driste seg til å ringe Emilie? Det var sent... Han tok telefonen til øret.


Han møtte den myke stemmen hennes i den andre enden. Hun var våken, heldigvis.


«Hei, kjære,» sa han så rolig han kunne. Og litt etter:


«Å, har du dét?»


Hun fortalte ham om kvelden sin, hun hadde visst vært ute og spist med Jonas og Karen — Espen hadde tante passet. Og Jonas hadde vært så morsom, ja hun lurte på om han ikke hadde blitt litt full, da ble han alltid riktig festlig.


Janus prøvde forgjeves å vri samtalen over på krangelen han hadde hatt med faren, men Emilie hadde visst ikke riktig kommet seg etter den fabelaktige middagen og trengte å snakke den av seg.


Til slutt ble han kanskje en smule ufin. Var hun virkelig så selvopptatt? Hun svarte ham iskaldt — det var han som var egoisten her. Så kom beskyldningene: Aldri kunne han la henne more seg uten at han var til stede. Men Janus ble illsint og brøt henne tvert av: Hun hadde ingen rett til å komme med alt dette, og aller minst nå, all den tid han faktisk var ute og tjente penger. Det hele endte med fornærmelser og det som verre var, før hun abrupt avsluttet samtalen. Det ble stille. Bare sjøen skvulpet utenfor, og styrhuset virket mindre enn noen gang.


*


På dekk stod Maximilian. Sjarken brøt sakte med de myke, lange bølgene, så det lød en jevn takt av brusing gjennom hver bølgedal. Konturene av land kunne skimtes gjennom natten mot øst, hvor fjell på fjell spiddet himmelen som sorte spir. Som det så ofte hendte når han nærmet seg fastlandet, kjente Maximilian et stikk av angst i møte med fjellene. Det var som om noe ønsket å se ham bli i havets titaniske enfold, langt vekk fra det mangfoldiggjorte, evigskiftende kulturlandskapet ved fjordene. Men det var en søt redsel. Aldri hadde det hendt at han hadde brutt kursen av og atter seilt ut mot det åpne hav for så, langt der ute, å ta til å vugge et halvt døgn til, med horisont til alle kanter. Nei, han seilte alltid like inn under de truende tindene og inn i de dype, mørke fjordene hvor menneskene ventet i sine hjem. Og det gav ham en underlig glede, det å trosse den sterke magefølelsen.


En nostalgisk melankoli grep ham idet fjellene reiste seg om den lille sjarken; idet skjærgården stengte havets frihet ute. Han vendte seg mot styrhuset, der oppe stod gutten ved roret. Janus — så mye sinne som herjet i ham.


Byen var nå synlig med sine husrekker og gatelykter. Den lå glitrende der, innerst inne i fjorden, speilte seg selv i vannet og kastet skygger mot de omliggende fjellene. Fjellene bøyde seg på sin side over byens tusen lamper som bekymrede foreldre over et sykt barn.

Maximilian lente seg mot båtripa og lukket øynene mot den lette sjøsprøyten. Han åpnet øynene og merket hvor trett han var. Han så mot byen, den lå stadig et stykke unna. Med tunge skritt gikk han mot styrhuset og seg ned langs en av veggene. Trettheten var overveldende. Han gjorde seg så komfortabel han kunne og duppet så å si umiddelbart av.


I den lette søvnen som fulgte ble Maximilian hyllet inn i en merkverdig drøm: Han så en ridder i skinnende rustning komme ridende inn i en borg. Fra hoften hans blinket det skarpt i et sverd og på den andre flanken ble han vernet av et stort rødt skjold. Borggården ble glødende glansfull idet han red inn i den, så kraftfullt strålte rustningen, og fire skjønne kvinner ilte mot ham. Det var her klart for Maximilian at den mystiske ridderen hadde gjennomført en eller annen krigersk dåd utenfor borgmuren. Kvinnene hjalp krigeren ned fra sin gamp, og snart stod han på bakken blant dem. Den blanke rustningen spilte i en myriade av farvetoner i kvinnenes vakre øyne. De var kledd i lange hvite kjoler, og da de hjalp ridderen av med rustningen, bølget og danset kjolene som om ham var fortapt i en snestorm. Del etter del ble fjernet fra rustningen og brynjens jerngarn kom til syne. Og for hver del som forsvant, forsvant også noe av glansen i borggården og noe av klarheten i kvinnenes kjoler. Snart var det bare det innerste tøylaget igjen. Kvinnene snøret opp ridderens luftige skjorte – de aktet åpenbart å kle ham helt naken. Men da de dro skjorten av lemmene som under rustningen hadde virket så kraftige og friske, var det bare innskrumpet leiregrønn hud under. Den drømmende Maximilian så i skrekk mot ridderens fjes. Fjeset var fordreid og råttent med dype furer på kryss og tvers under hvitt tynt hår. Håret lå over den grønne huden og fylte Maximilian med kvalme. Men øynene var det forferdeligste. De var unaturlig tette, små og kullsorte. Og de hang slik, meningsløse og uutgrunnelige, over en like fortapt, gapende og tannløs munn.


Han våknet i et napp. Byen var rett fremfor dem. Nybyggene stod på rekke og rad langs havnen og kastet elektrisk lys utover den sorte fjorden; lys som levende flammet over de smått urolige bølgene; over bølgene som slo og slo mot det usette berget under bryggekanten.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no