Livslinje

av Kristin Langholm Larsen.

Skisse av Michelangelo di Bounarroti.


Hun sitter på huska som står midt på lekeplassen når jeg kommer. Jeg kan se henne allerede før jeg har gått forbi den store stenen som skal hindre biler i å bruke den åpne plassen til å snu. Håret hennes er krøllete, men sola skinner rett igjennom på klare dager, viser frem den glatte hodeskallen under. Det er som om håret allerede har falt av. Som om hun døde den dagen da morfar forsvant i den frosne jorden under oss.


Det er ikke lenge til det begynner å regne. Jeg vet det, selv om sola skinner nå. Det er bare en av de tingene jeg alltid har rett om. Jeg sier det lenge før alle de andre: Nå begynner det snart å regne, og så tar jeg på meg hetta, sier at de andre må gjøre som meg. Men de hører aldri. Selv om det alltid begynner å regne etter bare noen minutter. Det er en av de tingene som gjør at ingen liker meg.


«Hei», sier jeg.


Selv om jeg er mindre enn én meter og førti centimeter er hun lavere enn meg når hun sitter på huska. Øynene er blasse og blå. Tennene hennes er som kandissukkeret man får på den runde kafeen inne i byen. Ansiktet hennes er det mest åpne jeg kjenner. Hun får meg alltid til å smile.


«Hvor lenge har du vært her?»


Det vet hun ikke. Hun vet ikke at mamma fremdeles er på jobb heller, at vi må vente ute, fordi jeg har glemt nøkkelen i den andre jakka. Jeg visste jo ikke at hun skulle være her når jeg kom. Hun var aldri det før. Det er kun nå i det siste. Jeg lurer på om jeg burde ringe mamma.


Men hun blir så lei seg.


«Det kommer til å begynne å regne», sier jeg i stedet. «Det er helt sikkert det, og jakka di er laget av bomull. Bli med inn i garasjen.» Så tar jeg hånda hennes i min. Mormors hender har hud som silkepapir. Det strammer rundt knoklene hennes når hun holder rundt huska. Det er sikkert kaldt. Hun har ikke engang lukket jakka. Skoene hennes har lisser som er løse, de ligger i sanden og blir skitne. Vi går side om side over den åpne plassen, og ganske riktig, før vi har kommet til postkassene faller de første dråpene. Jeg har alltid rett. Jeg vet sånne ting. Jeg kan føle det et sted innerst i midten. Det er derfor ingen liker meg.


Garasjedøren har kodelås, fire siffer, bursdagen min. Jeg har sagt til mamma flere ganger at det ikke er særlig trygt, men hun vil ikke høre. Hun sier at bursdagen min er det fineste tallet. Jeg hjelper mormor ned på en stabel gamle dekk. Her inne er det egentlig kaldere enn ute. Nå spør hun etter mamma.


«Hun er fremdeles på jobb», sier jeg. «Men hun kommer hjem halv fire. Det er førtini minutter til.» Mormor nikker. Hun har fremdeles silkehånden sin i min. Den er varm og tørr. De fine linjene forteller om hele livet hennes, jeg har lest et sted at man kan se hvor langt livet blir et sted i midten. Og noen av linjene handler om barn, og noen om penger.


«Er du ikke på skolen?» spør mormor plutselig. Øynene hennes møter mine. Et sted der inne er det som om tåken letter litt. Hun sier navnet mitt. Alma, akkurat som hennes. En dag håper jeg smilet mitt også kommer til å ligne på kandissukker – selv om jeg vet at jeg aldri kommer så langt. Det er en av disse tingene jeg bare vet. Som at regnet kommer til å vare helt til i morgen. Og at blå er den fineste fargen. «Jeg har fått lov til å slutte på SFO», sier jeg, «dersom jeg går rett hjem når det ringer ut, og venter på mamma inne.»


«Skal vi ringe henne?» spør mormor.


Hun er her nå. Jeg kan se at hun ser. Hånda hennes klemmer rundt min. Hun er sånn som hun var før alt dette andre. Selv om det ikke varer så lenge om gangen. Jeg sier at det er best ikke å forstyrre. I hodet ser jeg mamma for meg i den hvite frakken sin. Jeg har vært der et par ganger, gulvene er grønne, av tykk plast, det knirker under cherroxene når man går. Luften er tørr og tykk. Stetoskopet får man bare leke med inne på kontoret. Og det er ikke lov til å lese på arkene som ligger på pulten. «Jeg føler meg ikke så bra,» sier mormor. «Jeg husker ikke helt. Er det lenge til vi skal gå?»


«Førtisju minutter», sier jeg. Hånda hennes er så tynn i min, selv om jeg er færre år enn alle fingrene på begge hendene. I sekken ligger blyanten min og er brukket. Ingen liker en bedreviter. Garasjen er kjøligere enn ute, men ute regner det. Linjene i hånda forteller hvordan livet blir. Hånda til mormor er så flat i min. Som om knoklene er alt som er igjen av henne. Ikke noen muskler, ikke noe kjøtt. Bare skjelett med hud over. Jeg skulle ønske jeg smilte som kandissukker.


«Er du kald?» spør jeg.


«Må jeg flytte?» spør mormor.


«Kanskje», sier jeg. «Etterhvert.» For det har jeg hørt at mamma har sagt i telefonen. «Hvis du flytter kommer jeg og besøker deg.»


«Hvor er Olav?»


Det siste svarer jeg ikke på.


«Fryser du?» spør jeg.


«Bare litt», svarer mormor.


«Kanskje det ligger noen ekstranøkler til huset i bilen.» Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før nå. Heldigvis er bilen ulåst.


Jeg krabber inn i forsetet. Det er mørkere her enn ute hos mormor. I rommet mellom setene er det ikke annet enn en mobillader, en leppestift og en eske pastiller. I siderommet er det bare gamle flasker og en refleksvest. Det er ikke før jeg er på vei ut igjen at jeg ser at bilnøkkelen fremdeles står i tenningen.


«Fant du den?» spør mormor.


«Ikke akkurat», sier jeg. Jeg åpner døren på hennes side. Hun setter seg inn uten et ord.


Det er kaldt i bilen også.


«Skru den på», sier mormor. «Det blir varmere da.»


Jeg gjør som hun sier. Det er lett. Man trykker bare på den store runde knappen. Det er et lys på hver side av en skjerm som blinker når man setter varmen på i setene.


«Du er altfor liten til å kjøre bil», sier mormor. «Men vi skal jo ikke kjøre på ordentlig. Bare litt på liksom.»


Bilen vugger forsiktig når den er på. I setet ved siden av meg sitter mormor og holder hånda si i min.


Blå er den fineste fargen. Ute kommer det til å regne til i morgen. Livslinja mi er kortere enn mormors. Det er bare sånn jeg vet. Holder man hendene ved siden av hverandre ser man at de slutter på samme sted. Inne i garasjen blir det stadig varmere. I øynene til mormor letter tåka. Hun kommer ikke til å måtte flytte.


Jeg har to brukne blyanter og en ødelagt regnjakke i sekken. Og livslinja mi er kortere enn de andres. Og når jeg legger hodet tilbake mot setet og smiler, er smilet mitt som mormors, akkurat som av kandis.