top of page

Livslinje

av Kristin Langholm Larsen.

Skisse av Michelangelo di Bounarroti.


Hun sitter på huska som står midt på lekeplassen når jeg kommer. Jeg kan se henne allerede før jeg har gått forbi den store stenen som skal hindre biler i å bruke den åpne plassen til å snu. Håret hennes er krøllete, men sola skinner rett igjennom på klare dager, viser frem den glatte hodeskallen under. Det er som om håret allerede har falt av. Som om hun døde den dagen da morfar forsvant i den frosne jorden under oss.


Det er ikke lenge til det begynner å regne. Jeg vet det, selv om sola skinner nå. Det er bare en av de tingene jeg alltid har rett om. Jeg sier det lenge før alle de andre: Nå begynner det snart å regne, og så tar jeg på meg hetta, sier at de andre må gjøre som meg. Men de hører aldri. Selv om det alltid begynner å regne etter bare noen minutter. Det er en av de tingene som gjør at ingen liker meg.


«Hei», sier jeg.


Selv om jeg er mindre enn én meter og førti centimeter er hun lavere enn meg når hun sitter på huska. Øynene er blasse og blå. Tennene hennes er som kandissukkeret man får på den runde kafeen inne i byen. Ansiktet hennes er det mest åpne jeg kjenner. Hun får meg alltid til å smile.


«Hvor lenge har du vært her?»


Det vet hun ikke. Hun vet ikke at mamma fremdeles er på jobb heller, at vi må vente ute, fordi jeg har glemt nøkkelen i den andre jakka. Jeg visste jo ikke at hun skulle være her når jeg kom. Hun var aldri det før. Det er kun nå i det siste. Jeg lurer på om jeg burde ringe mamma.


Men hun blir så lei seg.


«Det kommer til å begynne å regne», sier jeg i stedet. «Det er helt sikkert det, og jakka di er laget av bomull. Bli med inn i garasjen.» Så tar jeg hånda hennes i min. Mormors hender har hud som silkepapir. Det strammer rundt knoklene hennes når hun holder rundt huska. Det er sikkert kaldt. Hun har ikke engang lukket jakka. Skoene hennes har lisser som er løse, de ligger i sanden og blir skitne. Vi går side om side over den åpne plassen, og ganske riktig, før vi har kommet til postkassene faller de første dråpene. Jeg har alltid rett. Jeg vet sånne ting. Jeg kan føle det et sted innerst i midten. Det er derfor ingen liker meg.


Garasjedøren har kodelås, fire siffer, bursdagen min. Jeg har sagt til mamma flere ganger at det ikke er særlig trygt, men hun vil ikke høre. Hun sier at bursdagen min er det fineste tallet. Jeg hjelper mormor ned på en stabel gamle dekk. Her inne er det egentlig kaldere enn ute. Nå spør hun etter mamma.


«Hun er fremdeles på jobb», sier jeg. «Men hun kommer hjem halv fire. Det er førtini minutter til.» Mormor nikker. Hun har fremdeles silkehånden sin i min. Den er varm og tørr. De fine linjene forteller om hele livet hennes, jeg har lest et sted at man kan se hvor langt livet blir et sted i midten. Og noen av linjene handler om barn, og noen om penger.


«Er du ikke på skolen?» spør mormor plutselig