Ljåen

av Lars Martin Bødal.

I høstens tid, av Anna Ancher.


Min morfar lagde ljåskaft uti bua.

Med stødig hånd han emnet orvet ut.

Så gikk han bort til smia nedved brua.

Der hamret han så gnister stod i sprut.

Jeg så på fra min faste plass på tua

da stålet fikk en spiss så skarp som spjut.

Han festet tangens tapp i orvets huller.

En ljå lå klar for menn med busseruller.


Da ble jeg slåttekar og skulle begynne

å skjære graset med min egen ljå.

Og jeg var elleve, og jeg kunne nynne

som morfar gjorde mens han tygde skrå.

Jeg kjente kraften fra hans gode lynne

da jeg grep skaftet og vi skulle slå.

Det var som holdt jeg morfar selv i hånda

den første gangen jeg var med på onna.


Så møtte ljåen teigens anemone

og prestekrage, kløver, timotei...

Den sang i graset med en taktfast tone,

et hjerteslag som syntes gjelde meg.

Og morfar var min trygge ciserone

som gav meg gode råd og viste vei.

Han hjalp meg da jeg skulle bryne eggen,

og pusten blandet seg med duft fra heggen.


Hver sommer kommer dette gamle minnet

når jeg skal slå min lille hageflekk.

Og ingen mekanikk kan noensinne

la denne episoden viskes vekk.

Jeg lukker helt i mine tanker inne

hva ikke sies kan med ord og blekk.

Et ekko fra min barndoms ljå i heten

er salighetens lyd på jordplaneten.