av Lars Martin Bødal.
Min morfar lagde ljåskaft uti bua.
Med stødig hånd han emnet orvet ut.
Så gikk han bort til smia nedved brua.
Der hamret han så gnister stod i sprut.
Jeg så på fra min faste plass på tua
da stålet fikk en spiss så skarp som spjut.
Han festet tangens tapp i orvets huller.
En ljå lå klar for menn med busseruller.
Da ble jeg slåttekar og skulle begynne
å skjære graset med min egen ljå.
Og jeg var elleve, og jeg kunne nynne
som morfar gjorde mens han tygde skrå.
Jeg kjente kraften fra hans gode lynne
da jeg grep skaftet og vi skulle slå.
Det var som holdt jeg morfar selv i hånda
den første gangen jeg var med på onna.
Så møtte ljåen teigens anemone
og prestekrage, kløver, timotei...
Den sang i graset med en taktfast tone,
et hjerteslag som syntes gjelde meg.
Og morfar var min trygge ciserone
som gav meg gode råd og viste vei.
Han hjalp meg da jeg skulle bryne eggen,
og pusten blandet seg med duft fra heggen.
Hver sommer kommer dette gamle minnet
når jeg skal slå min lille hageflekk.
Og ingen mekanikk kan noensinne
la denne episoden viskes vekk.
Jeg lukker helt i mine tanker inne
hva ikke sies kan med ord og blekk.
Et ekko fra min barndoms ljå i heten
er salighetens lyd på jordplaneten.