Lyset

av Karen Drabløs Landa.

Fangen, av Nikolaj Jarosjenko.


Lokalet, en kombinasjon av konditori og restaurant, var overfylt av mennesker.

Pensjonister og par, familier og venninnegjenger tok seg en velfortjent pause i juleshoppingen. De skålte i musserende vin, nøt enkle lunsjretter og forseggjorte desserter, tilberedt av franskmannen som har åpnet fem slike steder i Oslo sentrum.

Det var altså her Aksel og Frida hadde foreslått å møtes, klokka 13:00 presis, en lørdag i førjulstida. Han kunne ikke tenke seg et travlere tidspunkt.

Det måtte være en spesiell anledning.

Han var først ute, hadde på mirakuløst vis greid å kjempe seg til et bord for tre, med fritt utsyn til inngangspartiet.

Etter få minutter fikk han øye på dem utenfor vinduene, hånd i hånd, et uforskammet pent par.

Aksel, blond, blåøyd og bredskuldret som en reklameplakat for norske langrennsløpere, for sikkerhets skyld ikledd en pen ullgenser fra Follestad som kunne skimtes under frakken.

Ved siden av ham gikk Frida.

Hun frøs tydeligvis, hadde tullet skjerfet mange ganger rundt seg, helt opp til munnen, skuldrene var heist opp til ørene. Aksel holdt beskyttende om henne, varmet henne, hånden hans gled opp og ned ryggen hennes.

Likte hun det?

Jonas stirret på henne, forsøkte å lese noe ut av ansiktet hennes, men det lot seg ikke gjøre. Frida var som han husket henne: Umulig å plassere, definere, beskrive.

Utenfor rekkevidde på alle måter.

De kom inn i restauranten (Aksel holdt døra for Frida), kikket seg rundt, så etter ham – stirret plutselig og uten forvarsel i hans retning og han trakk blikket til seg, festet det på mobilen, rynket pannen konsentrert som om han var opptatt med noe annet.

Han så ikke opp før han hørte Fridas hjertelige utrop:

«Jonas!»

Han reiste seg, klistret på seg smilet, hun kom bort og slo begge armene rundt ham.

Ingen klemte slik som henne, ingen luktet like godt.

«Så godt å se deg!»

Og bak kom Aksel, blid og staut og suveren, klemte Jonas han også.

«Så hyggelig at du ville møte oss.»

De satte seg tvers overfor ham (Aksel trakk ut stolen for Frida), Frida smilte gledesstrålende mot ham.

«Hvordan går det med deg, Jonas? Det er så lenge siden.»

Han nølte et øyeblikk.

De stirret på ham begge to, forventningsfulle, rastløse, som om spørsmålet bare var et pliktløp de måtte få unna. Noe var det med dem, han kunne bare ikke sette fingeren på hva.

Han kremtet.

«Bra.»

Hva annet kunne han egentlig svare?

«Bra?», gjentok Aksel, hermet liksom godmodig etter det kortfattede budskapet.

Jonas nikket bekreftende.

Hvordan ville de reagert om han hadde vært ærlig?

«Det går helt jævlig, takk som spør.»

Nei, det ville være umulig, særlig nå. Han kunne se det på dem, at de nesten boblet over av hemmelighetsfull glede, at det ikke var plass til andre følelser.

«Og dere?» sa han, måtte få det unnagjort.

De vekslet et lykkelig, lattermildt blikk, og i det samme så han det: det lille glimtet i diamanten på fingeren hennes, refleksen fra desembersola som i nøyaktig riktig øyeblikk skinte inn gjennom vinduet.

Selvsagt.

«Altså», sa Frida og løftet hånden liksom-beskjedent mot ham, gjorde et lite, løpende vink med fingrene som for å forsikre seg om at han hadde sett ringen.

«Vi har forlovet oss. Vi skal gifte oss neste år.»

«Oi», sa Jonas. «Gratulerer.»

Han hørte med det samme, så med det samme, at reaksjonen ikke levde opp til forventningene, at gleden, entusiasmen måtte skrus opp.

Han gjorde et nytt forsøk.

«Jeg mener, så utrolig hyggelig! Når skjedde dette?»

Frida slo blikket blygt ned et øyeblikk, så kikket hun opp mot Aksel og han nikket, ga henne tillatelse til å fortelle.

«For to uker siden. Vi var på fjelltur i helt fantastisk høstvær. Så stoppet vi på et utkikkspunkt for å spise litt, og da …»

Hun avbrøt seg selv, fniste ukarakteristisk. Aksel tok over.

«Da fridde jeg, og hun sa ja, tenk det!»

Han la armen om henne, liksom lettet, som om han noensinne hadde vært i tvil om svaret, som om han ikke var fullstendig klar over at han hadde draget på nivå med Don Draper, at alle damer som fikk sjansen ville ha grepet den med begge hender.

Jonas svelget.

«Så … romantisk.»

De stirret på ham, fremdeles sprekkeferdige over et eller annet. Det var visst ikke over ennå.

«Jeg lurte på», sa Aksel, og vekslet et nytt blikk med Frida, «om du kunne tenke deg å være forloveren min?»

Jonas blunket.

Den første innskytelsen var at dette måtte være en dårlig spøk.

Hva slags krek hadde han vært i sitt forrige liv?

Aksel var hans eldste venn, det var bare naturlig at de skulle velge hverandre som forlover.

Det var ikke det.

Nei, ironien lå i at det var her det stoppet. Dette var det nærmeste han noen gang skulle komme henne – som begeistret heiagjeng, som et essensielt vitne til ekteskapsinngåelsen.

Hit, men ikke lenger.

Det var ikke til å holde ut.

«Ja», sa han. «Selvsagt vil jeg det.»

De smilte, liksom lettet, som om de noensinne hadde vært i tvil.

«Herlig», sa Aksel. «Nå synes jeg vi skal feire.»

De bestilte champagne, dyr, råflott champagne – Jonas håpet Aksel ville ta regningen.

«Men Jonas», sa Frida da de hadde skålt seg ferdig. «Du må jo fortelle mer. Hvordan går det med deg? Hvordan går det med kjærligheten?»

«Eeh …»

Han stirret på henne.

Et øyeblikk virket det som hun hadde lest tankene hans, som om spørsmålet var en invitasjon til å få ut frustrasjon, forklare hvordan ting hang sammen.

Men det lå ikke noe slikt i blikket hennes, ikke noe hint, bare uskyldig, vennskapelig nysgjerrighet.

Han trakk på skuldrene.

«Nei … Det er vel ikke noe nytt der.»

«Sikker?» sa hun, med et lurt smil, visste det ikke, men gned det inn – at han var alene, det tredje hjulet på vogna, at det var de to mot ham.

«Sikker.»

«Hvorfor ikke?»

Han sukket, orket ikke dette mer, mistet selvkontrollen, sa det rett ut:

«Ingen damer vil ha meg.»

Det ble en lang, talende pause.

«Nå må du gi deg», sa Aksel til slutt, med en avvæpnende latter. Han vekslet et blikk med Frida, tilbake på Jonas igjen.

«Ellers blir det helt incel-vibber her. Det kan vi ikke ha noe av.»

Han stirret på Jonas, og det lå noe der, bak det avvæpnende smilet: en advarsel, en trussel: Ta deg sammen, nå med én gang, ellers

Det prikket i hele kroppen, rommet føltes med ett så uutholdelig varmt.

Han unnskyldte seg, reiste seg, gikk mot toalettene.

Inne på handicaptoalettet ble han stående og stirre på sitt eget speilbilde.

Blek, smalskuldret, forknytt.

Hadde han trodd at han kunne holde det skjult?

Det lyste jo av ham, at verden skyldte ham noe, at den hadde gjort ham urett.

Hvilken urett?

Han hadde jo alle ytre tegn til å være privilegert. Alle negative følelser han måtte ha kunne dermed møtes med forakt, med formaninger om at det bare gjaldt å skjerpe seg litt. Stå opp om morgenen, trene seg til selvtillit, tørre å ta initiativ, lære seg å tåle avvisninger, gå på med nytt giv, slutte å være så jævla bitter.

Bitterheten, den usleste, lavest rangerte følelsen blant mennesker.

Bitterheten, som ingen vil vedkjenne seg.

Hvor ofte hørte man ikke om mennesker med temperament, som alltid skyndte seg å legge til: «Men jeg er ikke langsint» eller: «Jeg blir fort sint, og like fort blid igjen».

Så mange kronikker som omtalte det ene og det andre som «det siste tabuet», selv om temaet i alle tilfeller var diskutert i hjel.

Så mange som slo inn åpne dører og feiret seg selv for sin egen toleranse, sin egen kamp mot ukontroversielle fiendebilder, sin egen ufarlige gjentakelse av andres slagord.

Han skulle skrive en kronikk selv, skulle han. Et flammende innlegg der han erklærte bitterheten for det siste tabuet. Det ville snu opp ned på hele samfunnsdebatten.

Han stirret på det ynkelige mennesket i speilet, fnøs høyt og foraktfullt – hva var det egentlig han innbilte seg?

At en kronikk kunne endre noe som helst?

Skulle en kronikk endre det faktum at alle lot som at bitterheten ikke fantes – eller i det minste at de eneste som opplevde den var de verdiløse, de unevnelige?

Nei, den ville sikkert ikke bli publisert engang. En høflig mail, en nådeløs avvisning ville bli resultatet av hans arbeid, han kunne se det for seg allerede: Vi fikk dessverre ikke plass til din tekst denne gangen.

Han kjente den alt, klumpen i magen, som da han var ti år og lekte avskjed på grått papir. Igjen og igjen ble han avvist, igjen og igjen måtte han ut av rommet og stille seg bakerst i køen. Han hadde lært det den gangen, hadde utelukkende fått det bekreftet siden: At det ikke var verdt å utsette seg for ydmykelser, at det gjaldt å beskytte seg selv.