top of page

Main Street

av Kato Gulbrandsen.


Jeg vet ikke hvilken følelse som var sterkest: behovet for mat eller for skjønnhet. Jeg var så fattig på dem begge, så utsultet og higende. Den første var mest akutt, det vil si, mest skarp og bitende, mens den siste var mer seig – mer gnagende – og jeg visste at det var den som ville ta knekken på meg til slutt. Den første var fortenner, den andre jeksler; og de bet og tygget, fort og sakte, mens jeg drev nedover Main Street som et landflyktig fantom.


Det var en kald, stygg kveld. Alle kveldene der var stygge. Menneskene der var stygge. Bygningene der var stygge. Og jeg så mer stygt på dem den kvelden enn noen gang før, nesten like stygt som de så tilbake på meg.


Jeg hadde for lengst glidd inn i mine omgivelser, og jeg var sint og skuffet over å ha latt det skje: for å ha latt meg selv vanne ut og forurenses på så utilgivelig kort tid. Jeg likte nemlig – og liker for øvrig fortsatt – å se på meg selv som herre i mitt eget hus: i stand til å tenke og føle slik jeg selv velger å tenke og føle.


Men der befant jeg meg altså, plutselig en dag, reflektert i Main Streets bedrøvelige butikkvinduer, forvandlet til nok en statist i dette skrekkelige skuespillet som lignet så forferdelig på en fremtids-dystopi som jeg selv, for ikke så altfor lenge siden, hadde drømt opp. Med dunkle øyne sto jeg der, midt i dette øyesåret av en by – hvor alle håndmalte butikkvinduer og alle historiske vegger for lengst hadde blitt erstattet med plast-plakater og plexiglass – på et gatehjørne som ikke lignet på noe identifiserbart sted i verden; et multikulturelt Legoland hvor alle fryser og som ingen kaller for hjem.


Jeg vandret forbi sushibarer, kebabsjapper, irske puber, og generiske fast-food-restauranter. Jeg leste skiltene deres: Shawarma House, The Royal Oak, Sushi Village, Burger King. Mellom dem sto små matbutikker og spisesteder som tydeligvis var så autentiske (eller eksklusive) at de ikke engang hadde brydd seg med engelskspråklige skilter. Der sto det skrevet på arabisk, på kinesisk, på russisk, thai og jeg vet ikke hva.


Ingenmannsland, tenkte jeg, denne gaten er et Ingenmannsland.


Nei, nei, nei, hørte jeg straks en annen stemme protestere, – den blinde og godtroende røsten som jeg alltid er så rask til å slå ned og ignorere. Dette er Allemannsland, sa den, tenk bare hvor utenkelig et sted som dette ville vært for hundre år siden – er det ikke utrolig? Et slags Utopia?


Ja, svarte jeg, fnøs og ruslet videre. Et slags…


Etter noen minutter hadde jeg tre ganger gått forbi lokaler som tilhørte pengeoverføringstjenesten Western Union. Flere steder sto det reklamert med store bokstaver «Cash4You—payday loans up to $15.000». Det overrasket meg at jeg ikke enda hadde gått forbi noen pantelåner – helt til jeg husket at Reza Jewelry også kjøpte gull og sølv, og at den japanske elektronikkforretningen litt lenger nedi gata også solgte brukte mobiler, laptoper og lignende; ting som tjuvrader finner og kjeltringer kjøper.


Jeg gikk forbi Cannabis Empire og deretter Wicked Wendy’s Adult Entertainment – som begge holdt til i samme hus: det som i utgangspunktet må ha vært et anstendig forretningsbygg, men som den dagen jeg gikk forbi var godt i gang med å forfalle. Badet i lugubre grønne og røde neonlys og fylt med nifse utstillingsdukker og artisan-blåste bongpiper stirret dette paret sleskt ut på gaten, seende ut som nøyaktig det de var: en ussel tenåringslanger og en gammel prostituert. De menneskene som kom ut derifra skjulte enten hva de hadde kjøpt det under jakken, eller bar det som et trofe til ære for deres egen skamløse frihet.