Main Street

av Kato Gulbrandsen.


Jeg vet ikke hvilken følelse som var sterkest: behovet for mat eller for skjønnhet. Jeg var så fattig på dem begge, så utsultet og higende. Den første var mest akutt, det vil si, mest skarp og bitende, mens den siste var mer seig – mer gnagende – og jeg visste at det var den som ville ta knekken på meg til slutt. Den første var fortenner, den andre jeksler; og de bet og tygget, fort og sakte, mens jeg drev nedover Main Street som et landflyktig fantom.


Det var en kald, stygg kveld. Alle kveldene der var stygge. Menneskene der var stygge. Bygningene der var stygge. Og jeg så mer stygt på dem den kvelden enn noen gang før, nesten like stygt som de så tilbake på meg.


Jeg hadde for lengst glidd inn i mine omgivelser, og jeg var sint og skuffet over å ha latt det skje: for å ha latt meg selv vanne ut og forurenses på så utilgivelig kort tid. Jeg likte nemlig – og liker for øvrig fortsatt – å se på meg selv som herre i mitt eget hus: i stand til å tenke og føle slik jeg selv velger å tenke og føle.


Men der befant jeg meg altså, plutselig en dag, reflektert i Main Streets bedrøvelige butikkvinduer, forvandlet til nok en statist i dette skrekkelige skuespillet som lignet så forferdelig på en fremtids-dystopi som jeg selv, for ikke så altfor lenge siden, hadde drømt opp. Med dunkle øyne sto jeg der, midt i dette øyesåret av en by – hvor alle håndmalte butikkvinduer og alle historiske vegger for lengst hadde blitt erstattet med plast-plakater og plexiglass – på et gatehjørne som ikke lignet på noe identifiserbart sted i verden; et multikulturelt Legoland hvor alle fryser og som ingen kaller for hjem.


Jeg vandret forbi sushibarer, kebabsjapper, irske puber, og generiske fast-food-restauranter. Jeg leste skiltene deres: Shawarma House, The Royal Oak, Sushi Village, Burger King. Mellom dem sto små matbutikker og spisesteder som tydeligvis var så autentiske (eller eksklusive) at de ikke engang hadde brydd seg med engelskspråklige skilter. Der sto det skrevet på arabisk, på kinesisk, på russisk, thai og jeg vet ikke hva.


Ingenmannsland, tenkte jeg, denne gaten er et Ingenmannsland.


Nei, nei, nei, hørte jeg straks en annen stemme protestere, – den blinde og godtroende røsten som jeg alltid er så rask til å slå ned og ignorere. Dette er Allemannsland, sa den, tenk bare hvor utenkelig et sted som dette ville vært for hundre år siden – er det ikke utrolig? Et slags Utopia?


Ja, svarte jeg, fnøs og ruslet videre. Et slags…


Etter noen minutter hadde jeg tre ganger gått forbi lokaler som tilhørte pengeoverføringstjenesten Western Union. Flere steder sto det reklamert med store bokstaver «Cash4You—payday loans up to $15.000». Det overrasket meg at jeg ikke enda hadde gått forbi noen pantelåner – helt til jeg husket at Reza Jewelry også kjøpte gull og sølv, og at den japanske elektronikkforretningen litt lenger nedi gata også solgte brukte mobiler, laptoper og lignende; ting som tjuvrader finner og kjeltringer kjøper.


Jeg gikk forbi Cannabis Empire og deretter Wicked Wendy’s Adult Entertainment – som begge holdt til i samme hus: det som i utgangspunktet må ha vært et anstendig forretningsbygg, men som den dagen jeg gikk forbi var godt i gang med å forfalle. Badet i lugubre grønne og røde neonlys og fylt med nifse utstillingsdukker og artisan-blåste bongpiper stirret dette paret sleskt ut på gaten, seende ut som nøyaktig det de var: en ussel tenåringslanger og en gammel prostituert. De menneskene som kom ut derifra skjulte enten hva de hadde kjøpt det under jakken, eller bar det som et trofe til ære for deres egen skamløse frihet.


Jeg drev muggent videre.


Dørene til et supermarked gled opp idet jeg rundet neste hjørne. Jeg kikket inn og så to uteliggere som hadde gått inn for å få varmen i seg – en pause fra tiggingen de snart skulle tilbake til. Ikke faen om jeg går inn dit, sa jeg til meg selv, til tross for at sulten rev i meg. Jeg hadde vært der inne før og det var det mest uhyggelige stedet jeg hadde vært siden ungdomskolen min besøkte Auschwitz. Det var som et the Sims-designet helvete, hvor ingenting var som det burde være, men hvor du likevel ikke kunne sette fingeren din på det som faktisk var galt. Falskheten, fornedrigheten og forfengeligheten gjennomsyret veggene. Straks jeg satte foten inn dit kjente jeg min egen livskraft bli drenert ut av meg som livene til en dataspillkarakter som er i ferd med å drukne.


Så jeg tuslet raskt forbi, på uopphørlig leting etter noe å spise.


Brått plumpet foten min ned i en isdekt sølepytt. Det fantes ikke noe dreneringssystem i byen – hverken på Main Street eller i noen annen gate, så når det regnet, som det gjorde den kvelden, samlet alt vann og søppel seg opp i dype tjern langs fortauskantene. Disse ble pisket ustanselig omkring av alltid like forsinkede som stappfulle busser, og av like hensynsløse som overdimensjonerte privatbiler. Løsningen på byens overveldende snø- og regn-tilførsel hadde nemlig ikke vært brøytebiler og dugnadsvirksomhet, men snarere at alle byens innbyggere hadde investert i opphøyde pick-up-trucker, slik at de enkelt kunne kjøre over alt det moder natur måtte velge å kaste over byen. De raste rundt i bylandskapet som 18-hundretalls-calècher, fra dør til dør, over byens skitne snø, gjørme og avfall.


Det var virkelig et u-land, dets innbyggere visste det bare ikke.


Og det var i sannhet det mest frustrerende av alt: at alle i byen var så tilfredse, eller i det minste klagefrie; at de ikke så hvor trist og stygg og latterlig deres by egentlig hadde blitt. Men hva kunne jeg si til dem? Jeg var en fremmed, og det var ikke min rolle å kritisere. Jeg var på besøk, og når man er på besøk spytter man ut kjøttrevlene i servietten nå verten ikke ser deg, og svarer vennlig «ja, fortreffelig» når hun spør deg om biffen hennes var mør.


Da jeg ankom enden av Main Street innså jeg brått at jeg hadde neglisjert min spaserturs eneste formål. Det rumlet under klærne mine. Men hva hadde jeg å velge mellom? Omkring meg lå EuroMex, Burito Sensei, Sushi Burger… Jeg hadde ikke noe imot innovasjoner på kjøkkenet, men var det virkelig så umulig å finne seg et normalt, tradisjonelt måltid? Kjøtt og poteter for eksempel, eller en fiskesuppe, eller et smørbrød? Slikt finnes ikke lenger, ikke på Main Street i alle fall.


Så jeg sluntret frustrert tilbake samme vei jeg kom, det vil si, på motsatt side av gaten, i håp om å snuble over noe jeg hadde oversett den første gangen.


Før jeg visste ordet av det var jeg tilbake ved supermarkedet jeg hadde passert for ti minutter siden.


Hvor vanskelig kunne det være? spurte jeg meg selv, – å bare finne seg litt mat en fredagskveld?


Ikke en eneste restaurant eller kafé hadde sett så mye som halvveis innbydende ut. Alle så ut som skitne McDonald’s-versjoner av sitt respektive cuisine – samme hvilket verdenshjørne de hevdet å stamme fra. Billige plaststoler, billige plastbord, udugelige ansatte med mobiltelefoner i hendene, alt sammen stuet inne i lokaler omringet av TV-skjermer designet til å disrahere deg fra måltidet.


Så holder jeg pusten, tenkte jeg, og går inn her.

Jeg vandret inn i mitt forhatte supermarked, og deretter opp og ned de flombelyste reolene. Butikken var konstruert som et kasino: som en gedigen, klokkeløs, zombie-befengt labyrint. Det spiltes høy popmusikk over kommunikasjonsanlegget og de ansatte så alle ut som de hadde fått jobben gjennom et rehabiliteringsprogram for kriminelle eller rusmisbrukere.


Var det virkelig bare meg som ble dårlig av å være der inne…?


Til tross for at all verdens mat lå fremfor meg fant jeg ingenting som fristet. Jeg gikk i ring og spurte meg selv, gang etter gang: Hva er det jeg har lyst på? Hva er det jeg har lyst på?


Til slutt sto jeg foran frossenpizzaen. Det fantes sikkert 100 forskjellige typer å velge mellom. Ingen av dem så det minste velsmakende ut. De minnet meg om forrige gang jeg hadde kjøpt frossenpizza og om at den hadde smakt så forferdelig at jeg hadde tvunget i meg ett stykke og deretter kastet resten.


Din snobb, hørte jeg min egen stemme si. Bare velg noe. 


Jeg gikk bort til hyllene med frosne frityr-retter som lå like ved siden av. De fristet kanskje litt mer – helt til jeg ble minnet om den høyst uanstendige kvisen som hadde dukket opp midt i pannen min forrige gang jeg åt noe slik. Så jeg lot det være.


Da jeg kom frem til hamburgerne tenkte jeg kun på amerikanske industrifarmer. Da jeg så på fiskegratengen tenkte jeg kun på fiskeinnvoller, fiskehoder og fiskeøyne som ble malt sammen i en gigantisk industriell heksegryte. Da jeg så på kylling-nuggetsene så jeg kun blinde, overvektige kyllinger stable rundt i sin egen avføring. Da jeg deretter kom til hyllene med organiske, økologiske, fair-trade-merkede matvarer med autentiske og patetiske fattigbønder printet på forpakningene, så jeg kun baristaen på min lokale Starbucks – han med piercing, tatoveringer og delvis rosa hår – klappe meg på skulderen og si «Good for you, bro!»


Din snobb! hørte jeg meg selv si en gang til. Bare ta med deg et eller annet nå og kom deg ut herifra.


Så gikk jeg tilbake til frossenpizzaen, som ikke bare var minst snobbete, men også det billigste, og jeg var centimetere fra å plukke en av dem ut fra fryseren, da jeg brått kom på at det lå en slags pizzeria like på andre siden av veien. Gikk jeg dit ville jeg slippe å dra hele veien hjem, sette på ovnen, og vente på at frossenpizzaen ble ferdig.


Så jeg bestemte meg for å forlate supermarkedet. Livene mine var i ferd med å renne ut uansett, så jeg presset meg så raskt jeg kunne forbi alle de medtatte menneskene som sto i kø bak kassen, forbi de halvt tilbakestående ansatte, og den overvektige sikkerhetsvakten (som sto og spilte Candy Crush), og den kvisete tenåringen som delte ut smaksprøver ved siden av de hutrende uteliggerne. En mann på størrelse med en nyfødt blåhval forsøkte forgjeves å benytte seg av selvutsjekkingssystemet. Han snudde hodet sitt rundt i «jeg har gitt opp livet»-scooteren sin, ropte på personalet om assistanse, helt til han omsider fikk hjelp fra en annen blåhval – jeg mener kunde – som åpenbart hadde kjørt i stykker scooteren sin på veien til butikken og følgelig oppdaget at hun faktisk hadde ben. Jeg rasket meg ut, forbi kundene, kassene, kvisene, alt – nei, ingen smaksprøve, takk – «Are you sure? It’s organic!»


Jeg sprang over veien på rødt lys, uten å se meg for.


Pizzaen under glassmonteret til Rico’s Pizza så helt forferdelig ut. Ikke bare i mine øyne – nei, den så, objektivt sett, helt forferdelig ut. Jeg kan huske at kokken selv så ned på dem med et blikk som sa: «Seriøst? Vil du virkelig spise det der?»


På det tidspunktet hadde jeg imidlertid brukt så mye tid på det som kun burde ha tatt et øyeblikk – å løpe ut døra, bestille noe å spise og deretter hive innpå – at jeg faktisk vurderte å kjøpe meg en av disse inntørkede pizzastykkene dandert med brunrosa mystery meat.


Men nei. Brått ble jeg minnet om at hver pengeseddel er en stemmeseddel. Ville jeg virkelig være en del av finansieringen av Main Streets vederstyggelighet? Ville jeg virkelig delta i denne farsen, spille med som alle andre?


Herregud, sa en stemme i meg, det er jo bare et pizzastykke!


Nei... jeg måtte finne meg noe annet – ett sted måtte det jo være som forsøkte å bringe liv – et fnugg av skjønnhet og autentisitet til også dette forfallne hjørnet av verden. Jeg kikket meg omkring, på leting etter et skilt som ikke bare var et generisk navn og logo, men fant ingen, bare Taj Mahal, Bangkok Thai, Kebab Palace og Rico’s Pizza – kopier av kopier av kopier.


Jeg husker godt hvor sint jeg ble, ikke bare på innbyggerne av Main Street, men på verden. Jeg kunne ikke tilgi den for å ha tillat seg selv å bli så stygg og så fornedringede. Den var strukket så bredt, så langt, at all substans var gått til spille. For sannheten var at jeg gjerne ville spise indisk, gjerne thai, gjerne kebab, eller pizza; men jeg visste at slikt ikke ble servert på Taj Mahal, Bangkok Thai, Kebab Palace eller Rico’s Pizza. Disse var kun fjerne etterligninger, fasader av mangfold satt opp for å skjule den bakenforliggende grunnheten og falskheten av en verden som hadde blitt hakket opp og fordelt over en altfor stor overflate. Maten de serverte kom ferdig produsert fra landløse fabrikker, interiøret og kunsten som hang på veggene var masseprodusert av sjelløse håndverkere. Hele verden var forfalsket. Alt kom alltid fra et annet sted og ingen hadde noen dyp forbindelse til der de faktisk var – inkludert meg selv.


Noen lo et sted i nærheten. Jeg snudde meg og så en gruppe feststemte individer på vei mot der jeg sto. De smilte bredt og hørtes lykkelige ut.


Da de passerte meg innså jeg hva som var det verste av alt: at jeg innerst inne visste at Main Street ikke egentlig var spesielt ille – at den faktisk var et yndet sted for mange; og at det kun var meg – eller tilsynelatende kun var meg – som fant den så vederstyggelig. Det var jeg som var problemet, det var jeg som sto her i natten og sutret og klaget. Det var jeg som var infestert med et slikt selvforsterkende ressentiment, som harket tilbake til gulbrune postkort og enklere tider. Alle andre hadde det fint.


To ledninger måtte ha blitt krysset inne i hjernen min: den ansvarlig for mine moralske dommer og den ansvarlig for mine estetiske. Stygghet var umoralsk og vice-versa; Skjønnhet var godhet og vice versa. Hver overtredelse i den ene sfæren var en overtredelse i den andre. Og samme hvilken gate jeg befant meg i, på en slik febrilsk leting etter det som ble tilbudt overalt, var i mine øyne, takket være sin åpenlyse neglekt av det skjønne, en like åpenlys spotting av det gode.


Så gikk jeg hjem, sulten og alene, enda en kveld.

...


For øvrig mener jeg at Main Street burde ødelegges.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no