Manuset

av Marie Lødrup Svensli.

"Sisyfus" av Tizian.

1


«Det gjelder ditt bidrag til skrivekonkurransen for barn og ungdom hos Vanish forlag.»


«Ja?»


«Vi har mottatt over 300 manus til konkurransen. Ditt bidrag er blant de sju som kom til finalen.»


Stemmen i telefonen blir fjern. En tjukk tåke har senket seg over meg og pakket alle lyder inn i bomull. Jeg kremter for å få bomulltåken til å lette og sveve ut av ørekanalene.


«Hva sa du?»


«Kunne du tenke deg å komme til oss for en prat?»


Jeg nikker og glemmer at hun ikke kan se meg.


«Ja, det vil jeg veldig gjerne,» sier jeg.



* * *



Evelyn er godt forberedt. Manuset mitt ligger på bordet, fullt av notater.


«Vi synes «Titikaponi» var så interessant at vi ønsker å gå videre med det. Men vi kan ikke love deg noe.»


«Nei, selvfølgelig,» sier jeg.


Jeg har trådt inn i en ny verden nå. Drømmen er at boka blir utgitt. Da må jeg akseptere reglene i dette universet. Vi starter forfra og blar oss gjennom side for side med kommentarer, overstrykninger og noen få plusstegn.


«Denne delen er for lang,» sier hun. «Vi må ha tempo. Fjellscenen tar for lang tid.»


Jeg nikker, for stemmen har sviktet. Fjellscenen er det vakreste i historien. Mira er skadet og bruker tid på å reparere skadene, både innvendig og utvendig. Etter hvert lærer hun å søke inn til stillheten i sitt indre, der svarene befinner seg.


Fjerne fjellscenen?


Evelyn blar forbi ukene i fjellheimen. En lang strek går over hver side.


«Stryk dette. Utelat refleksjonene. Skap action. Ungdommer vil at det skal skje noe hele tiden.»


Vil de det? Jeg har lest mange anmeldelser av ungdomsbøker. Kritikken er at de er for like. Anmelderen ønsker noe som skiller seg ut.


Jeg rensker halsen og fremmer min første protest.


«Jeg trodde det var dette som fenget juryen. Miras uker i fjellheimen og innsikten hun bygger som forbereder henne på det som skal komme.»


«Det er altfor langdrygt. Kutt det ned til et minimum.»


Evelyn fortsetter arbeidet med å forme manuset etter en mal i hennes hode. Jeg biter tennene sammen og tvinger munnvikene til et vennlig smil. Magen har knytt seg til en liten, hard kule.


Gjennomgangen tar en time. Det føles som jeg har vært gjennom en maraton.


«Med så store endringer anbefaler vi at du skriver hele historien på nytt. Det blir ikke bra hvis du flikker for mye. Da mister du flyten.»


Hun har rett. Samtidig forstår jeg ikke. De likte historien, likevel må den skrives på nytt?


«Omskrivingen har ingen hast. Ta den tiden du trenger. Vi lover ikke at den blir utgitt.»


«Selvfølgelig,» sier jeg.


Etterpå vandrer jeg rundt i byen uten mål og mening. Inntrykkene etter samtalen hopper hit og dit som insekter i en frodig blomstereng. Noen innspill er som nektar jeg suger til meg. Andre er jeg så uenig i at jeg ønsker å stikke en brodd i dem og sprøyte inn gift til de visner og forsvinner.


Manuset er tungt i vesken. Kommentarene og overstrykningene veier flere kilo. Hvor går grensen mellom Evelyns idé av en historie og min historie?




2


Skrivekurset består av åtte kvinner som drømmer om å utgi hver sin bok. Kursholderen er en etablert forfatter. Jeg er den eneste som skriver for ungdom og den eneste som elsker Fantasy.


Det blir taust da de skal kommentere første kapittel i «Titikaponi». Dette er deres første møte med Fantasy, og selv kursholderen klør seg i hodet.


«Jeg skjønner ikke helt greia med elgen,» sier krimforfatteren.


Elgen er den siste Mira møter før hun forlater vårt univers. Det er en alminnelig elg som værer noe unaturlig. Den pruster og sperrer veien for henne. Det er ingen bakenforliggende symbolikk eller overnaturlige krefter. Likevel blir elgen hovedtemaet. Selv kursholderen forsøker å analysere i hjel elgen.


Jeg blir så lei at jeg fjerner elgen i neste versjon.



* * *



E-posten min til Evelyn tre måneder senere er lys og munter. Jeg har omskrevet «Titikaponi» og lurer på om vi skal møtes.


Det går en uke uten svar. Jeg sender en vennlig purring, men ønsker å filleriste henne. Hva slags forlag er dette, hvis de ikke klarer noe så elementært som å besvare en e-post?


Jeg er så fortapt i «Titikaponi» at jeg begynner på neste bok. Jeg drømmer om Mira og reiser med henne. Historien har nerve. Det er mer spennende å skrive den enn å lese en fengende roman.


Etter en måned ringer jeg Evelyn. Hun forteller at det er hektisk hos Vanish forlag for tiden. Utgivelser med knappe frister må prioriteres foran et manus som ikke haster.


«Titikaponi» haster ikke. Vi har ingen avtale om utgivelse. Hun sier det ikke, men jeg hører det likevel.

Hun kommer tilbake når hun får tid, om en måneds tid.


Enda en måned, tenker jeg.



* * *



Evelyn og jeg møtes noen måneder senere.


«Det er mer tempo i historien nå, men vi blir ikke like godt kjent med Mira.»


Det er ikke så rart. Du foretrakk action framfor tiden i fjellheimen, hvor vi ble kjent med henne! tenker jeg.


«Legg inn noe fra barndommen hennes som kan få fram hvem hun er.»


Evelyns eksempler er som spredte regndråper som samles gjennom en trakt og drypper ned i et glass. Vannet i glasset er gjennomsiktig, uten substans. Likevel vrenger jeg hjernen for å innarbeide innspillene. Det er som å infiltrere en mark i en historie i en steril romstasjon. Idéene hører ikke hjemme i mitt univers.


«Du bestemmer selv hva du vil bruke,» sier Evelyn.


Særlig, tenker jeg.




3


Sofie og jeg sitter med hver vår tekopp. «Titikaponi» og innspillene fra Evelyn ligger på bordet mellom oss.


«Du vet, dette å trekke inn ting fra barndommen,» sier Sofie. «Hva om Mira har blitt oversett og ignorert av klassekameratene? Det gjør noe med deg, når ingen ser deg. Det er som å være usynlig. Lærere forverrer situasjonen, for en taus elev er ikke noe problem. De støyete får all oppmerksomheten.»


Jeg nikker. Jeg har slitt med å putte inn noe nytt fra Miras barndom. Sofies idé kan fungere.


I motsetning til «kollegaene» på skrivekurset, så elsker Sofie Fantasy. Det er godt å reise gjennom boken med Sofie. Vi oppslukes av Miras utfordringer og glemmer kreften som eter seg inn i henne. Sammen justerer vi Evelyns innspill så de glir inn i historien.


Sofie har gitt meg inspirasjon til nok en omarbeiding av manuset. Jeg håper jeg har inspirert henne også.



* * *



Jeg sender Evelyn neste versjon av manuset. Hun har ikke tid til å treffe meg før sommerferien. Kan vi møtes til høsten?


«Ja selvfølgelig,» sier jeg.



* * *



Etter sommerferien kommer bomben. Evelyn skal slutte i forlaget.


Hun sender sine siste bidrag som igjen krever omfattende bearbeiding. Det er vanskelig å putte inn noe nytt og samtidig beholde flyten. Det er som marken i den sterile romstasjonen, det må virke naturlig at den er der. Jeg må planlegge markens videre liv på dette stedet hvor den ikke hører til.


Evelyns siste innspill er så gjennomgripende at jeg må foreta endringer i bok 2 og 3. Jeg skulle gjerne diskutert dette med Evelyns sjef, men hun har ikke tid.




4


Neste versjon er klar. Jeg forsøker å kontakte Evelyns sjef. Månedene går uten svar. Til slutt ringer jeg forlagets sentralbord.


Evelyns sjef har sluttet i Vanish forlag.


Jeg sitter i skrivekroken og ser ut av vinduet. Det er blitt vår, og det er to år siden juryen vurderte «Titikaponi» blant de sju beste av 300 innsendte manus. Hodet mitt er like tomt som kontorstolen til Evelyns sjef.


«Jaha,» sier jeg. «Kan jeg snakke med den som har tatt over etter henne?»


Lenge er det uklart hvem som har tatt over. Til slutt blir jeg satt over til en markedsansvarlig som beklager med en oppriktighet som varmer. Lars finner en ny redaktør, men Ståle rekker ikke å møte meg før til høsten.


Bombe! tenker jeg.


«Nei, selvfølgelig,» sier jeg.


Vi avtaler å møtes i slutten av august.



* * *



Ståle snakker som et maskingevær, i skarp kontrast til lavmælte Evelyn. Jeg skriver så pennen danser over arket. På den lille timen vi har satt av, hamrer jeg ned fem tettskrevne sider med notater. Lars smiler oppmuntrende, da jeg forsøker å gni skrivekrampen ut av fingrene.


Ståle savner utdypning av hvordan Mira utvikler seg til en seer.


«Det var hovedpoenget i det opprinnelige manuset,» skyter jeg inn. «Mira tilbragte lang tid i fjellheimen etter at hun var skadet og lærte å søke svarene i dypet av seg selv. Det var en vakker skildring, men Evelyn mente den måtte kuttes.»


Ordene preller av. Hva Evelyn fjernet er uinteressant. At siste versjon er et produkt av tidligere innspill fra Vanish forlag er ikke interessant for andre enn meg.


«Ta deg god tid,» sa Ståle da vi rundet av møtet. «Neste versjon har ingen hast.»


«Stå på,» sier Lars.




5


Sofie har fått den endelige dommen. Kreften vinner. Hun taper.


Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det handler om å akseptere, men det klarer jeg ikke. Jeg tror det vil komme en mirakelkur, et gjennombrudd, kanskje noe nytt som ikke har vært forsøkt før.


Et trett drag glir over øynene hennes. Ordene mine gir ingen trøst.


«Har du med manuset?» spør hun.


«Du orker vel ikke det nå,» protesterer jeg. Manuset ligger i vesken sammen med en renskrevet versjon av innspillene fra Ståle.


«Det er deilig å ha noe annet å tenke på,» sier hun.


Vi fordyper oss i noen av innspillene fra Ståle. Etter en stund lukker Sofie øynene.


Jeg sitter stille og betrakter henne. Jeg skal dedikere denne boken til deg, Sofie. Jeg sier det ikke høyt, for jeg vet ikke lenger om det blir noen bok.


Bøker om positiv tenking sier at dersom du er overbevist om at du vil lykkes, så lykkes du. Men dypt inni meg bor det en realist. Jeg står på, og jeg tror på «Titikaponi». Men det er gått to og et halvt år med tre redaktører som motsier hverandre. Tilliten til Vanish forlag begynner å bli frynsete.


Det virker som om manuset og Sofies sykdom følger samme utvikling mot noe veldig dystert.



* * *



Da neste versjon er sendt til Ståle, blir det stille.


Jeg ringer Lars. Han forteller at det er omskiftninger i ledelsen i Vanish forlag.


«Har noen lest den nye versjonen?» spør jeg.


«Ikke helt enda, tror jeg.»


«Kan jeg få en dato for når dere får sett på det?» spør jeg, mens jeg river et appelsinskall i tusen biter.


Et par dager senere får jeg en e-post. Jeg skal møte Ståle, Lars og en ny sjefsredaktør den 10. januar.


Hjertet mitt hamrer som starten på Beethovens 5. symfoni. Tungt, hardt og urovekkende.




6


Sofie er innlagt på sykehus. Mannen hennes ber meg la være å kontakte henne. Hun vil ikke at noen skal se henne.


Det er vondt å ikke vite hvordan hun har det. Hvorfor bryr du deg om hvordan du ser ut? Jeg er glad i den du er.


En dag ringer Sofie. Hun vil ikke ha besøk. Jeg sier at jeg er glad i henne og sender mange varme tanker. Kan jeg ringe eller sende sms?


Hun er sliten og runder av uten å svare.



* * *



Den tiende januar trer jeg inn i et møterom hos Vanish forlag. Ståle og Lars er der, og jeg får et slapt håndtrykk fra den nye sjefen. Luften i rommet er tett og tung.


Jeg venter at Ståle skal sette i gang, men Ståle har droppet maskingeværet i dag. Han og Lars kikker ned. Innimellom sender de skrå blikk mot den nye sjefen. Hun har lagt armene i kors og ser avventende på meg. Det går plutselig opp for meg at det forventes at jeg skal si noe.


Jeg spør hva de synes om den siste versjonen. Hun svarer at innspillene til Ståle er notert i manuset, så jeg kan se på dem selv. En fortettet stillhet oppstår.


Sjefen spør hvor jeg vil med historien. Jeg nevner prosessen, men den kjenner hun. Jeg forteller litt om «Titikaponi».


«Parallelle universer er ikke noe nytt,» sier sjefen. «Det har vært gjort utallige ganger før.» Igjen spør hun hvor jeg vil.


Jeg sier at det er en trilogi. Bok to og tre er skrevet, men de påvirkes av alle endringene i den første boken. Jeg snakker for fort, for jeg vil ikke miste oppmerksomheten hennes, men ordene mine møter en usynlig vegg. Ståle og Lars fortsetter å se ned i gulvet.


Det blir et kort møte. Jeg får en siste sjanse til å forbedre manuset og legge ved en beskrivelse av bok to og tre.


Alt skal leveres til den nye sjefen i mars.




7


Mannen til Sofie ringer. Hun er død.


Jeg er sint for at jeg ikke fikk kontakte henne, men jeg sier ikke noe. Ville det ikke vært godt for henne å få en sms i ny og ne og vite at jeg tenkte på henne? Trodde hun at jeg hadde glemt henne, når hun ikke hørte noe?


Nå er det for sent. Hun er borte.


Jeg er glad hun slapp å høre om mitt siste møte med Vanish forlag.



* * *



En iskald vinterdag sitter jeg i en kirke full av blomster. Blomsterlukten er søt og kvelende. Tårene renner fra jeg setter meg på kirkebenken. Overalt er påminnelser om at hun er død, i blomstene, på båndene med de velvalgte ordene og i den hvite kisten. Jeg hater å være her.


Jeg ser opp i tretaket og tenker på Mira, som finner svar i stillheten i sitt indre. Jeg minnes det siste besøket hos Sofie. «Jeg håper de gir ut boken til slutt,» sa hun. «Det er en fin historie. Selv om vi ikke er enige i alt, er det blitt mange forbedringer også.»


Det er det som har motivert meg. At noen av innspillene har gjort boken bedre.


På minnestunden leser de «Dikt til de levende» av Theodore Kroeber.


Når jeg er borte, gråt litt over meg.

Tenk på meg av og til, - men ikke for ofte.


Jeg holder det ikke ut. Diktet skjærer inn i hjertet og kutter det i småbiter. Skal du snakke til oss fra døden også, Sofie? Hvordan kan du be oss om å ikke tenke på deg?


Det var slik hun var i livet også. Livredd for å være til bry, alltid unnskyldende. Det var vondt da også. Det er vanskelig å være en venn, når vennskap forveksles med å være i veien.


Jeg hater minnestunden og teller ned minuttene til jeg kan gå. Det er en lettelse, da jeg kan gå ut til den hvite snøen under frosne trær og trekke frisk, skarp vinterluft inn i lunger som er flate av sorg.



* * *



Jeg ringer den nye sjefen i Vanish forlag.


«Vi skal ha et avdelingsmøte om tre uker. Da skal teamet mitt ta stilling til manusets videre skjebne,» sier hun.


«Takk,» sier jeg.


Det er gått tre år siden juryen rangerte «Titikaponi» blant de sju beste av 300 innsendte manus.



* * *



Dagen etter avdelingsmøtet hos forlaget ringer jeg den nye sjefen.


Innerst inne vet jeg svaret. Etter tjuefem yrkesaktive år vet jeg hvordan møter kan manipuleres. Jeg minnes de kuede blikkene til Lars og Ståle i møtet i januar. Den nye sjefen tar plass. Hun fyller ikke bare stolen hun sitter på, men forsyner seg grovt av luften som omgir henne.


Jeg tipper hun kommer med en slengbemerkning på avdelingsmøtet om at hun ikke har noen tro på dette manuset. Hvorfor skulle noen i teamet hennes ta «Titikaponi» i forsvar? Når den nye sjefen verken har sans for manuset eller meg?


Likevel er avslaget som et spark i magen. Jeg legger telefonen fra meg og lukker øynene. Matlysten er borte, og kroppen er tung, som etter et altfor varmt bad. Tankene setter seg fast.


Tre år med omskrivinger, og jeg er tilbake der jeg startet.



* * *



Beina er visne, da jeg rusler opp mot skogen. Jeg kikker mot tretoppene. Det er der jeg møter Sofie. Jeg har aldri besøkt graven hennes og kommer aldri til å dra dit. For meg er Sofie i vinden som rasler gjennom trekronene og får dem til å svaie fra side til side. Andre ganger får jeg øye på henne i en folkemengde. Jeg ser det lyse håret med den spesielle glansen og tenker Sofie? Så husker jeg brått at hun ikke er her lenger. Det jeg ser er et minnefragment som farer forbi.


Jeg setter meg på benken. Vindkastene får de massive grantrærne til å svinge hit og dit.


Det blir ingen bok, Sofie. Kanskje hun vet det allerede.


Jeg ser en stund på føttene mine. Vinden stryker kinnet mitt, og jeg kikker igjen mot tretoppene. Hva jeg vil gjøre nå? tenker jeg, som om hun har spurt.


Greinene svinger hit og dit og griper øyeblikket. Solen bryter gjennom skyene og sender varme stråler over meg.


Et smil brer seg over ansiktet mitt. Hva jeg vil gjøre? Først skal jeg ta en skikkelig pause og la manuset ligge til over sommeren. Tero-universet har vokst og utviklet seg inni meg. Jeg har levd med det i tre og et halvt år, fra jeg startet på den opprinnelige versjonen. Nye personer har kommet til, og fortiden har tatt form. Jeg vet hva som skjedde før Mira ble født og som ledet til utfordringene Mira møtte.


Nå vil jeg starte på nytt. Det blir ikke en bok for ungdom, men en Fantasy-roman for alle aldre. Mira er ikke lenger hovedpersonen. Hun er en biperson. Hovedpersonen heter Sofi.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no