Markblomster

av Anne Larsen.



Det er sommer og asfalt så langt jeg kan se. Veien svinger rundt i en vibrerende varme og sola gjør hodet mitt varmt. De bare, herdede fotsålene mine klasker mot asfalten; Det brenner, jeg går på en oppsprukket, øde landevei. Jeg er på vei til stranda, sjøen, hvor jeg skal bade. Jeg rømmer fra en masete lillesøster og kranglende foreldre.


Det er langt mellom bilene som passerer meg her jeg går. En gul buss med påmalte blomster og regnbuer, full av merkelige ungdommer som hang ut av vinduet og glante på meg, har nettopp kjørt forbi. Jeg er ikke redd for dem, selv om de er eldre enn meg og merkelige. Pappa kaller dem idioter og døgenikter som tror at de er noe. Pappa vil ha orden i sakene. Og den ordenen er det mamma som sørger for. Men i dag krangler de, for mamma sier at hun vil begynne å jobbe. Det ler pappa av. “Hvis du skal jobbe,” sier han til henne, “hvem skal ta seg av huset og barna da?” Jeg orket ikke å høre på dem mer. Det er for varmt og slitsomt. Jeg vil heller til stranda.


Huden min er klam og varm. Svetten pipler ned langs ryggen. Det kiler. Hvis jeg får tid, vil jeg kose med den gamle hunden til den gamle mannen som nesten alltid sitter på den gule benken ved bryggene og ruller røyk. Og plukke noen blomster til mamma. Da blir hun kanskje glad.


En ny bil – liten og rød – kommer kjørende. Den bremser ned på siden av meg. Mannen bak rattet sveiver ned vinduet og spør om jeg skal noe sted.


“Nei,” sier jeg. Jeg vil bare gå, alene, tenke mine egne tanker og herde fotsålene mine mot den brennende asfalten.


“Så du vil ikke sitte på bort til stranda?” sier mannen mildt, med sånn en myk stemme som ingen har snakket til meg med siden jeg var veldig liten. Nå er det bare kjeft å få hjemme. Selv om jeg prøver, selv om jeg plukker blomster, vasker badet, gjør lekser og rydder i skoene i gangen sånn at alle står på en lang rekke en eneste lang rekke rangert etter størrelse: pappas store sko først, lillesøsters bittesmå sko sist.


“Det er jo ganske langt å gå,” sier mannen i bilen og smiler med solbrunt ansikt og hvite tenner. Han har så smilende, smale øyne at de nesten er lukket, og han har en klokke av gull på armen som viser at jeg må komme hjem om ikke altfor lenge. Hvis ikke blir foreldrene mine kanskje enda surere.


Sola går nesten aldri ned når det er sommer. I elleve somre har jeg løpt rundt uten sko, og når jeg blir like gammel som han i den lille, røde bilen, så kommer føttene mine til å være så herdet at jeg kan gå uten sko året rundt. Mine sko er nummer åtte i den lange rekka i gangen. Mamma har ganske mange. Hun går aldri barbeint. Jeg vil aldri bli som henne. Kanskje, hvis jeg sitter på i bilen til denne vennlige mannen...


Motoren går. Jeg har stoppa opp, men klokka tikker lydløst på armen hans. Jeg må bestemme meg nå om jeg skal sitte på eller gå. Hvis jeg sitter på, så rekker jeg kanskje både å bade, plukke blomster, og kose med den gamle hunden til den gamle mannen som nesten alltid sitter på den gule benken og ruller røyk. Mannen i bilen virker som om han eier all tid i verden, og kanskje gjør han det. Han venter på meg, pengene hans forsvinner ut i ingenting – eller kanskje opp i himmelen, hvem vet – mens bensinen fordamper og han står her og venter på meg.


“Ja,” sier jeg.


“Takk,” husker jeg å legge til. Jeg skal til å sette meg i baksetet.


“Du kan sitte foran, hvis du vil,” sier han. Jeg går rundt bilen. På den ene sida av den varme, øde veien er den nedlagte bensinstasjonen. På den andre sida går kuene og beiter. Og verken kuene eller bensinpumpene ser meg idet jeg åpner bildøra og setter meg i passasjersetet ved siden av Fredrik Vang.


“Har du ikke sykkel da?” spør han og tråkker på gassen. Jeg blir imponert over hvor fort vi legger veien bak oss, føttene mine brenner fremdeles, men nå får de hvile; Jeg vifter med tærne og ser ut av frontruta: Et vindu mot en verden som beveger seg, et vindu mot en verden jeg kan innta i rekordfart! Jeg har nesten aldri sittet i en bil. Vi har ingen. Mamma vil at pappa skal skaffe en, sånn at vi kan dra på ferie. Pappa sier at han ikke har råd.


“Nei,” sier jeg. For jeg har ingen sykkel. Jeg hadde en, men den ble for liten en dag. Lillesøster fikk den. Og jeg fikk ikke noen ny.


Jeg spør ikke så mye. Mamma har sagt jeg aldri må snakke til voksne hvis ikke de først har snakket til meg. Du skal vise respekt for de voksne, sier mamma. Men Fredrik forteller selv om jeg ikke har spurt.


“Jeg er på rømmen,” sier han.


“Å, ja,” sier jeg, imponert over at det går an å være voksen og på rømmen. Kanskje fra kona og ungene? Eller fra en forbryterbande?


Vi nærmer oss stranda nå. Skogen vi har kjørt gjennom åpner seg opp, jeg ser havet, det blinker blått mellom trærne. Jeg vrir meg utålmodig i setet, jeg er varm, endelig skal jeg bade og plaske som en sel i vannet! Kanskje den gamle mannen lar meg få bade med hunden hans? Jeg ønsker meg en hund. En gammel hund med snille øyne. Kommer jeg noen gang til å få det? Jeg har spurt. Men mamma sier at hunder er skitne dyr.


“Jeg har rømt fra fengselet.”


Fredrik Vang sukker. Jeg kikker bort på ham, ser at han holder hardt rundt rattet og at gullklokka skinner som en sol. Jeg tenker at han kanskje har stjålet den. Fredrik ser på meg og oppdager at jeg ser på klokka hans. Han sperrer opp øynene. Så ler han høyt.


“Å, nei du,” humrer han.


Denne har jeg ikke stjålet. Den har jeg fått for lang og tro tjeneste.”


Jeg nikker lettet. Han er sikkert ikke noen tyv. Nå ser jeg den svingete grusveien der borte, den som er litt vond å gå på med alle steinene, men som herder fotsålene mine desto bedre. Fredrik svinger inn på den. Bilvinduet er fortsatt åpent, lukta av saltvann når nesa mi.


“Jeg satt inne for bortføring,” sier han rolig.


Jeg nikker fraværende. Jeg skal bade, dykke som en kobbe, hente skjell fra havets bunn, svømme sammen med fiskene! Fredrik stopper bilen, jeg hopper ut, vrenger av meg kjolen og løper mot det blå havet. Jeg springer ut på svabergene, jeg hopper i det blinkende, blå havet med et gledeshyl. Når hodet mitt kommer over vann, ser jeg at jeg har sprutet ned et par misfornøyde jenter som ligger og soler seg. Reiseradioen de har med seg spiller den nyeste Beatles-låta, den som ligger øverst på listene denne sommeren. Jeg ler og dukker videre. Som en sjøløve stikker jeg hodet opp og ned av det bølgende havet. Inne ved land, lent mot den lille røde bilen, ser jeg Fredrik Vang. Han vinker til meg. Jeg vinker tilbake.


Jeg bader lenge. Kaldt på føttene der nede, men oppe i overflaten er sjøen varm.

Endelig svømmer jeg inn til land og går dryppende våt over stranda. Sola har begynt å tippe over kanten av himmelhvelvingen; Jeg bruker den som klokke, gjetter fem. Jeg løper mot Fredrik, som utrolig nok står der og venter fremdeles, og spør ham hva gullklokka hans er. Den er syv. Jeg må hjem snart. Der borte, på den gule benken, sitter den gamle mannen og ruller røyk. Hunden ligger ved føttene hans. Men hvis jeg skal rekke å plukke blomster til mamma, har jeg ikke tid til å kose med den i dag. Den gamle mannen smiler og nikker til meg. Jeg vet ikke nå at dette er siste gang jeg ser ham.


“Blomster?” spør Fredrik.


“Ja,” sier jeg.


“Jeg vet om et fint sted, kanskje du kan kjøre meg dit?”


Det blir vått i setet, for jeg har ikke noe håndkle med.


“Jeg ble dømt for å ha bortført ei jente,” sier Fredrik. Vi svinger ut på hovedveien, han følger min veianvisning, videre bortover, snart opp en skogsvei, til et sted i skogen hvor jeg vet at det er overflod av markblomster. Mamma liker ikke de som har stått i veikanten. Hun sier de er skitne.


“De fant henne aldri igjen.”


Fredrik sukker.


“Ikke?” sier jeg.


“Nei,” sier han.


Skogsveien er humpete, svingete.


“Her!” roper jeg, og han stopper. Grantrærne lager en kjølig, beroligende skygge.


“Det er innover denne stien,” sier jeg og begynner å hoppeløpe mellom trestammene. Barnålene stikker litt, men den myke skogbunnen er behagelig å gå på. Fredrik Vang kommer etter. Han er lang og tynn, har en gyngende gange. Det er ikke så langt å gå.


“Snart er vi der,” roper jeg glad, snur meg og smiler til ham. Jeg tror nesten jeg liker ham allerede. Det er ikke alle voksne som er så snille som ham. Han ser på meg med et rart blikk og nikker, smiler et underlig, innadvendt smil.


“Se!” Jeg peker. Det er en blomstereng. Det er så fint. De tunge, mørke trærne lager en hemmelig oase rundt den fargerike floraen som svulmer på denne hemmelige lysningen i skogen. Jeg tror ikke det er så mange som vet om dette stedet. Tror ikke det er så mange som kommer hit.


“Vakkert,” sier Fredrik. Han hjelper meg med å plukke blomster. Det blir en stor bukett. Jeg ser på skyene som farges rosa av den synkende sola.


“Får jeg vise deg et annet fint sted?” spør Fredrik.


“Ja,” sier jeg.


Klart jeg burde dra hjem nå. Klart mamma og pappa er sinte for at jeg ikke har kommet hjem før. Eller kanskje har de ikke merket det enda? Jeg vil gjerne se det fine stedet Fredrik vil vise meg. Det tar nok ikke lang tid. Vi setter oss i bilen, kjører videre oppover skogsveien som snor seg oppover mot den gjengrodde setra. Han stanser, vi går ut. Biene svirrer fra giftige revebjeller og uskyldige smørblomster. Det har begynt så smått å skumre. Vi følger stien opp til setra til de små, forfalne hyttene med gress på taket.


“Her var det,” sier Fredrik. Hva da? vil jeg spørre, men gjør det ikke.


“Her glemte de å lete etter henne,” mumler han.


*


“Skru på radioen,” sier Edvard. Signe gjør som han sier, selv om de kranglet tidligere i dag. Han vil nekte henne å jobbe, enda de kanskje kunne ha fått råd til bil hvis hun fikk seg en jobb. Hun vil så gjerne på ferie. Vet han ikke at det er nye tider nå? Edvard er så gammeldags. Han setter seg ved kjøkkenbordet, lytter intenst til nyhetene. Signe snur ryggen til mannen sin, rører irritert i grøten til minstejenta, som leker på gulvet. Men hun kan ikke unngå å høre hovedsaken. En drapsdømt forbryter har rømt fra fengselet. Nyhetsoppleseren sier at politiet setter pris på hjelp fra publikum, og det bes om at barn ikke er ute alene før rømlingen er funnet.


Det fengselet er ikke så langt herfra, kommer Signe til å tenke på. Grøten svir seg. Hun snur seg brått mot Edvard.


“Hvor er Ella?” utbryter hun og kjenner det hvite spre seg i ansiktet.


*


Fredrik Vang klapper meg plutselig på hodet. Jeg skvetter litt. Men bare litt.


“Nå skal jeg kjøre deg hjem,” sier han.


“Hvorfor rømte du, egentlig?” kommer jeg på å spørre. Jeg tenker straks at det må være fordi maten i fengselet ikke er noe god. At sengene er harde, cellene små. Det ser jo ikke gøy ut å være i fengsel. Du er jo ikke fri, du kan ikke bade i havet eller løpe barbeint rundt i verden. Jeg hadde ikke trengt å spørre. Skulle ikke spurt. Mamma pleier å sende meg et strengt blikk hvis jeg spør og graver for mye. Barn skal ses, ikke høres, sier hun. Fredrik Vang sukker tungt, ser seg rundt, med ett virker han litt rastløs, før han tar meg i armen og drar meg med seg.


“Jeg ville gjøre det godt igjen,” sier han.


Det har visst blitt seint. Sommersola begynner å nærme seg horisonten. Klokka til Fredrik skinner ikke like sterkt lenger nå.


Der er huset hvor jeg bor. Han stanser bilen. Mamma skal snart komme til å løpe meg opprørt i møte, legge armene rundt meg og rope “Hvor har du vært!”. Så skal hun sette blomstene i vann og stryke meg over håret. Pappa skal komme til å kjøpe en ny sykkel til meg i morgen. “Bedre at du sykler,” skal han si. “Når sånne perverse overgripere og mordere går løs.” Foreldrene mine vil aldri møte Fredrik Vang. Det er litt synd, han var jo så hyggelig. Men jeg forteller dem ikke om ham. De kunne komme til å tro jeg hadde forstyrret en voksen, brukt av noens tid, vært et uforskammet barn.


Ja. Det har visst blitt seint. Jeg må inn. I morgen skal vi få høre at den gamle mannen som pleide å sitte på den gule benken ved bryggene har dødd. Og da noen skal til å skyte den gamle hunden hans, stopper pappa dem og tar hunden med seg hjem til meg. Men det vet jeg ikke nå.


“Nå blir nok moren din glad,” sier Fredrik og smiler.


“Når hun får både blomster og jenta si tilbake.” Jeg nikker. Blomstene har begynt å henge litt med hodene.


“Jeg ville gjøre det godt igjen,” sier han nok en gang. “Jeg ville gjøre det jeg ikke gjorde den gangen.”


Vi tar farvel. Fredrik kjører inn i solnedgangen. Jeg går mamma barbeint i møte.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no