Marko

av Oskar Bae.



Alle kjente Marko bak kassa

På Remaen nede i bygda.

Der hadde han jobba, dag etter dag,

Mens vennene ellers var trygda.

Bilen var livet utafor jobben,

Penga gikk først til den.

En sølvfarga Merce’ fra åttitallet,

Som han gjorde strøken igjen.

I gangen til Remaen hang det på veggen

Ei tavle med oppslag på.

En dag var det slått opp om show på Stua,

Og dit skulle alle gå.

Så var det Ruth ble stående foran

Plakaten og virka så trist,

For femhundre kroner i døra var dyrt for

En minstepensjonist.

Marko så dette, ja sjøl om hu tidde,

Så han ei tåre dra.

Da hu betalte for varene sine,

Stakk han en seddel til ‘a.

«Marko, du surrer,» sa hu og rista

På huet med sukk og skjelv.

«Jeg surrer ikke,» sa Marko og smilte:

«For du skal på Stua i kveld.»

«Det er da for mye,» sa Ruth, men holdt

femhundrelappen igjen.

«Ta den og kos deg,» sa Marko bestemt,

Og Ruth jamra: «Takk, du min venn.»

Da skiftet var over, dro Marko som vanlig

Hjem med pizza og brus,

Han slang den i ovnen og tente for TV’n,

Glad for å være i hus.

Men dette var en midtsommerkveld,

Og Marko kunne høre

Det dure fra veiene: Gutta var ute,

Og han ville også kjøre.

Han gikk ut i varmen og inn i bilen,

Den starta, var grom og tung,

Så rulla han ut på veien han òg,

Og følte seg fri og ung.

Vennene fant han på plassen bak Mølla,

Der stod de dør til dør.

Han sveiva ned glasset og nikka ‘God kveld’

Til alle han kjente fra før.

En kar fra grenda skulte mot merca’,

Skulte mot Marko òg,

Mente at den som kjøpte slik kjerre

Levde for høyt på strå.

Og da de seinere kjørte en tur,

La karen seg like bak

Marko med merca’ og pressa ham tett

Der veien svinger seg slak.

Omtrent samtidig var showet over

På Stua – «Teigen – solo».

Og Ruth gikk nynnende ut i kvelden

Bort til sin grønne polo.

Nøkkelen rundt, og fra høyrelykt slo

Det opp et lampegult skjær.

Den venstre pæra var gåen for lengst,

For Ruth var litt treig med der.

Ja, svingen er lang og sikten dårlig

Under bergveggen grå,

Karen var klistra til Markos rygg,

Og Marko han gassa på,

Men fikk ikke rom, ble dytta i,

Bak skreik det: «Kaksebil!»

Og Marko svingte så godt han kunne,

Men havna i motsatt fil.

Rundt berget kom det en enøyd sedan.

Marko fikk gassen i bånn,

V6’en brumma, men filen til venstre

Var stengt av hans plageånd.

Mot ham kom Ruth, det var inn eller ut

– Et dødsforaktende snøft –

Så førte Marko, så skånsomt det går,

Mercedesen ut i en grøft.


* * *


Det virker så stille i svingen i kveld, det er

Ingen biler i møte.

Men hele bygda veit likevel:

Her måtte Marko for godheten bøte.

Man ser fortsatt striper av sølvlakk i stein,

Her brast bil, og her brast bein,

Mens Ruth sakka poloen skrikende ned

Og karen fra grenda suste av sted,

Lå Marko i vraket og døde.