Maksimer og diverse refleksjoner

av François de La Rochefoucauld,

oversatt fra fransk av Erling Røhmer.


Hva skjedde egentlig med aforismene, med ordspråkene og maksimene? Av alle sjangrene som ser ut til å ha forsvunnet fra litteraturen så savner jeg disse ordknappe gamle moralistene mest. 


Er det kanskje fordi de har en tendens til å fremstå for den moderne leseren som en smule pretensiøse og aristokratiske? Det er godt mulig, men hvem vet, kanskje selv den mest ydmyke demokrat har godt av noen slike smuler en gang i blant...


Eksempler på kjente forfattere av aforismer er selvfølgelig Nietzsche, Shopenhauer, Bacon, Wilde, Shaw og Benjamin Franklin. Men til tross for denne internasjonale kavalkaden av giganter må det sies at det fortsatt er franskmennene som eier denne sjangeren. Og i Frankrike er det Voltaire, Pascal og de Rochefoucauld er nok de ypperste representantene, og det er fra sistnevntes Maximes et Reflections Divers at jeg har løftet de påfølgende strofene, de første tyve i verket. 



1

Det vi ser på som personlighetsdyder er som regel intet mer enn en samling isolerte handlinger og spredte interesser som skjebnen, eller vår egen oppfatning, syr ihop; Det er derfor ikke alltid slik at det er mot som gjør menn modige eller kyskhet som gjør kvinner kyske.


2

Selvkjærligheten er mektigere enn enhver smigrer.


3

Samme hvor mange oppdagelser man har gjort i selvkjærlighetens rike, så gjenstår det alltid steder man ikke har vært.


4

Selvkjærligheten er mer kløktig enn selv den kløktigste mannen i verden.


5

Våre lidenskapers varighet er ikke mer under vår kontroll enn lengden på våre liv.


6

Begjær gjør ofte de mest begavede menn til galinger — og de mest skrullete menn begavet.


7

Store og strålende begivenheter som blender våre øyne når vi hører om dem, skildres i politikken som regel som resultatene av intrikate planer, mens de i virkeligheten kun er følgene av menns temperament og lidenskap. Ta krigen mellom Augustus og Antonius, som man så ofte hører beskrevet som en kamp om hvem som skulle styre verden, mens det i virkeligheten kanskje ikke handlet om mer enn sjalusi.


8

Lidenskapen er den eneste retorikeren som alltid overbeviser. Den er som en naturlig kraft hvems regler ikke kan brytes; Og selv det enkleste mennesket vil alltid være mer overbevisende enn den mest språkmektige, dersom den ene besitter lidenskap og den andre ikke.


9

Lystene besitter en iboende urettferdighet og de kommer alltid til oss med sine egne interesser, noe som gjør dem farlig å følge; Man burde alltid være mistenksom til dem, selv når de fremstår på sitt mest fornuftige.


10

I menneskehjertet foregår det en konstant produksjon av lyster, slik at den enes ruin nærmest alltid danner grunnlaget for den neste.


11

Våre sinnelag avler ofte sine motsetninger. Sparsommelighet produserer av og til sløseri, og sløseri sparsommelighet; Det hender ofte at en oppfører seg bestemt ut av svakhet, og dumdristig ut av forlegenhet.


12

Samme hvor godt man passer på å dekke til sine begjær — ofte ved hjelp av påkledd fromhet og ære — så synes de alltid gjennom sine slør.


13

Vår selvkjærlighet lider mer utålmodig under dommen fra våre smaker enn under dommen fra våre meninger.


14

Menn har ikke bare en tendens til å glemme det gode og det onde som har blitt gjort mot dem; De begynner ofte til og med å hate de som gjør dem godt, mens de slutter å føle hat mot de som har påført dem fornærmelser. For både det å tilbakebetale det gode og å revansjere det onde fremstår ikke så rent sjeldent som en plikt man er tvunget til å underkaste seg.


15

Prinsers barmhjertighet er som regel ikke mer enn politikk rettet mot å vinne folkets hjerter.


16

Det å benåde noen — en handling man har løftet opp til graden av en dyd — er av og til motivert av simpel forfengelighet, av og til av svakhet, ofte av frykt, og nesten alltid av en kombinasjon av alle tre.


17

Lykkelige menneskers måtehold kommer av den roen som godt hell skjenker deres gemytter.


18

Måtehold er et resultat av bekymring: Bekymring for å bli råket av lysten og for at man skal å begynne å utvise forakt for de som omringer ens egen lykke; Det er en forfengelig skryt, levert for å forfremme ens egen personlighet [fr. esprit]. De høye herrers måtehold er kun et ønske om å fremstå som større enn sin egen rikdom.


19

Vi er alle sterke nok til å overvære den ulykken som rammer andre.


20

De vises ytre standhaftighet skyldes simpelthen at de har lært seg kunsten å stenge sin oppskakelse inne i sine hjerter.




Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no