av Thomas Løland.
Mishima var den siste samurai.
Han så det svake etterkrigs-Japan
Spredd ut som aske rundt sin mors vulkan.
«Vår arv! den er som snøfall sent i mai;
det gjenstår bare blomster og bonsai...»
Og ingenting han fant i en roman
ga uttrykk nok. Det fostret seg en plan:
å kjempe, sol og stål, mot shoganai.
I sola gjøres ren. Med stålet herdes pen.
Han ville gjeninnføre bushidō
— en krigers vei. Han ville keiseren
fra asken reise seg; som sola stå.
Mishima fulgte ledestjerna vekk,
som vakker poesi — med blod til blekk.
Yukio Mishima (1925-1970) var en japansk forfatter, poet, dramatiker, skuespiller og filmregissør. Han ble betraktet som en av landets fremste forfattere i tiden etter den andre verdenskrig. Han ble lansert som kandidat for Nobelprisen i litteratur i 1968, men prisen gikk isteden til hans landsmann Yasunari Kawabata.
Mishima kritiserte tomheten og materialismen i etterkrigstidens japanske samfunn, og fremmet verdiene til middelalderens Japan og mente at bushidō, «samuraienes vei», burde følges på nytt. Han huskes for sitt rituelle selvmord ved seppuku etter et mislykket forsøk på statskupp kjent som «Mishima-hendelsen».
(Kilde: Wikipedia.)