av Erling Røhmer.
Jeg har lest for mange bøker.
Jeg har lest meg dum og rar.
Jeg har bare avslørt spørsmål
På min leting etter svar.
For hver gåte er et hode
Koblet til en hydras kropp:
Straks det ene har blitt knekket
Skyter ferske hoder opp.
Men jeg kan ei stanse kampen,
Legge ordet fra meg nå
Som så mange hoder står der –
De vil ete meg opp rå!
Disse gåter, denne tvilen,
Vil snart bli min undergang;
Min diktat av andres tanker
Staver snart min svanesang.
Med mindre svaret ligger
I et ganske annet hvelv...
Ikke spredt på biblioteket,
Men i sjelens sanne selv?
Mon tro der finn's en flamme
Som kan gi mitt sinn ny glød?
Mon tro der finnes en fakkel,
Tankens vern mot tankens død?
Ikke ut altså, men innad –
Opp! – mot selve selvets sjel
Går jeg i Prometevs forspor
For å gjøre tanken hel.
Dit kan ikke bæres bøker,
De vil koste ferden tid;
Jeg må ofre sminket Latskap,
For å gripe herlig Flid!