Mellom Acedia og Diligentia

av Erling Røhmer.


En munk, av Aleksandr Kosnichyov.

Jeg har lest for mange bøker.

Jeg har lest meg dum og rar.

Jeg har bare avslørt spørsmål

På min leting etter svar.


For hver gåte er et hode

Koblet til en hydras kropp:

Straks det ene har blitt knekket

Skyter ferske hoder opp.


Men jeg kan ei stanse kampen,

Legge ordet fra meg nå

Som så mange hoder står der –

De vil ete meg opp rå!


Disse gåter, denne tvilen,

Vil snart bli min undergang;

Min diktat av andres tanker

Staver snart min svanesang.


Med mindre svaret ligger

I et ganske annet hvelv...

Ikke spredt på biblioteket,

Men i sjelens sanne selv?


Mon tro der finn's en flamme

Som kan gi mitt sinn ny glød?

Mon tro der finnes en fakkel,

Tankens vern mot tankens død?


Ikke ut altså, men innad

Opp! – mot selve selvets sjel

Går jeg i Prometevs forspor

For å gjøre tanken hel.


Dit kan ikke bæres bøker,

De vil koste ferden tid;

Jeg må ofre sminket Latskap,

For å gripe herlig Flid!