av Erling Røhmer.
Jeg har lest for mange bøker.
Jeg har lest meg dum og rar.
Jeg har bare funnet spørsmål
På min leting etter svar.
For hver gåte er et hode
Koblet til en hydras kropp:
Straks det ene har blitt knekket
Skyter ferske hoder opp.
Men jeg kan ei stanse kampen, –
Legge ordet fra meg nå
Som så mange hoder står der –
De vil ete meg opp rå!
Disse gåter, denne tvilen,
De vil bli min undergang;
Min lesning av andres løsning
Vil snart bli min svanesang.
Med mindre... løsningen ligger
Et sted inne i meg selv...
Ikke skjult på biblioteket,
Men i sjelens frie hvelv?
Kanskje der finnes en flamme
Som kan gi mitt sinn ny glød? –
Kanskje der finnes en fakkel,
Tankens vern mot tankens død?
Ikke ut alstå, men innad –
Opp! – mot selve selvets sjel –
Går jeg i Prometevs forspor
For å gjøre verden hel.
Dit kan ikke bæres bøker,
De vil koste ferden tid;
Jeg må ofre sminket Latskap,
For å gripe herlig Flid!